Min kamp for å oppgi et miljø fylt av vold
I ÅTTE år var jeg medlem av en kjent motorsykkelklubb. De fleste av disse klubbene går ikke særlig godt sammen med andre motorsykkelklubber, og det er en stadig rivalisering mellom dem. En kveld var mange av oss i sentrum i New Orleans for å se etter en rivaliserende klubb, som var utenbys fra. Vi var oppsatt på å «gi dem en omgang» for å gjøre opp noen uoverensstemmelser.
Den andre gjengen var ikke å finne noe sted, så vi delte oss og drog hver vår vei. Men noen ble igjen i en bar hvor det kom til slagsmål med to sivilkledde politimenn. Politimennene begynte å skyte og såret en av kameratene mine. Jeg satt på en stille, gammel bar i nabolaget da jeg hørte hva som hadde skjedd. Jeg visste ikke om kameraten min fortsatt var i live, eller om han var død, så jeg drog til sykehuset for å finne det ut. Straks jeg kom dit, pekte en mann på meg og ropte: «Han var en av dem! Ta ham!» Selv om jeg ikke hadde vært innblandet i slagsmålet, går jeg ut ifra at med langt hår og skjegg så vi alle like ut i andre menneskers øyne. I hvert fall tok de meg, og jeg havnet i fengsel, hvor jeg satt i flere uker. Men hvordan gikk det til at jeg begynte å leve et slikt liv fylt med vold? La meg gå tilbake til barndommen min.
Kjærlighet ved første blikk
De fleste foreldre ville bli skuffet hvis barna deres begynte å leve et slikt liv, og det var også tilfellet med min mor og far. De var snille, men bestemt overfor meg, og de hadde den oppfatning at det var nødvendig med tukt.
Mitt problem begynte det siste året i den videregående skole. Da begynte jeg å gjøre opprør mot mine foreldres myndighet, og jeg begynte også å drikke mye. En dag mens jeg stod på trappen foran skolen, så jeg noe som gjorde dypt inntrykk på meg, et inntrykk som jeg bevarte i mange år framover. En forkrommet, fargerikt lakkert «Harley Chopper»-motorsykkel kjørte forbi rett foran meg; det så ut som om den gled forbi. Motorsyklisten så ut som om han ikke hadde en eneste bekymring i verden. Jeg ble forelsket i motorsykler der og da!
Senere det året, etter at jeg hadde tatt avsluttende eksamen, brukte jeg mine hardt tjente penger fra tidligere år og kjøpte en stor engelsk motorsykkel på 750 kubikk. Den sommeren reiste jeg gjennom Midtvesten og havnet i Iowa, hvor jeg begynte på universitetet.
«Motorsykkelfamilien»
Vietnamkrigen var i gang, og for mange av oss unge var det en vanskelig tid i vårt liv. Tanken på å gå i krig og drepe virket frastøtende på meg. Men hvis jeg ikke fortsatte på universitetet, ville jeg bli tvunget til å gå i krig. Jeg bestemte meg for å protestere sammen med mange andre desillusjonerte unge. Jeg sluttet meg til en gruppe som var imot krig, men møtene deres var svært desorganisert. Etter kort tid innså jeg at denne gruppen ikke kunne forandre systemet og innføre bedre forhold. Da overveide jeg å slutte meg til en annen gruppe, men oppdaget at de var innblandet i andre voldshandlinger. Jeg syntes ikke det var rett — å bruke vold for å protestere mot vold.
I løpet av den tiden jeg gikk på universitetet, ble jeg også oppmerksom på det religiøse hykleri. Som katolikk hadde jeg lært at de som gjorde det som var ondt, ville bli pint i all evighet i et brennende helvete når de døde. For meg så det ut til å være få mennesker som hadde en så hellig livsførsel at de ville komme til himmelen. Jeg kunne ikke fatte at kirken som et hele godkjente det å gå i krig og drepe andre mennesker. Desillusjonert sluttet jeg å gå i kirken, og jeg betraktet meg heller ikke lenger som medlem av den katolske kirke. For å forstå tingene bedre meldte jeg meg på et kurs i religionsfilosofi. Læreren min viste seg å være ateist, og han lærte oss at akkurat som det ikke finnes noen julenisse, finnes det ingen Gud!
Det eneste som ikke endret seg i denne tiden, var mitt store alkoholforbruk og motorsykkelkjøringen. Fordi jeg var lei av universitetet og livet i sin alminnelighet, flyttet jeg til New Orleans i sørstatene. Her møtte jeg en gjeng som strebet etter de samme tingene som jeg. Mange av dem var også skuffet over samfunnet. De lærte meg alt om å bygge en motorsykkel; de fant arbeid til meg og pleide meg når jeg var syk. Det var denne omsorgen som gjorde at jeg følte meg tiltrukket av dem som gruppe betraktet.
«Familien» vår vokste og omfattet til slutt grupper fra byer over hele De forente stater. Om sommeren kjørte vi gjennom hele Midtvesten, så langt nord som Minnesota og Wyoming og så langt vest som California. Vi kjørte også til Mexico. Vi besøkte mange naturreservater og gledet oss over skjønnheten og freden på landet.
Vår levemåte innbefattet også å tilbringe mye tid i barer med å drikke. Noen av kameratene likte å ta del i slagsmål, men det gjorde ikke jeg. Jeg ble flink til å se situasjoner som kunne føre til slåsskamper, og prøvde behendig å unngå dem. Men noen ganger gjorde folk ting som jeg ikke kunne ta, og jeg slo til for å gi dem en lærepenge. En gang stod jeg utenfor en bar da en motorsykkel kjørte forbi. Jeg prøvde å se hvem det var, da passasjeren plutselig rettet en pistol mot meg og skjøt. Hvordan han klarte å bomme, vet jeg ikke.
Hva et drap førte til
Jeg begynte å innse at det ikke var noen virkelig lykke i denne nytelsessyke livsførselen. Med tiden giftet jeg meg, men ekteskapet ble en fiasko og varte bare i tre måneder. Senere ble motorsykkelen min stjålet. En kveld etter å ha drukket temmelig mye hadde jeg en alvorlig krangel med min beste venn. Dette gjorde meg veldig deprimert. Jeg forsøkte å gjøre slutt på det hele og svelget en håndfull piller. Deretter la jeg meg ned for å dø på demningen ved Mississippi-elven. Jeg våknet imidlertid opp på sykehuset. Ved to andre anledninger havnet jeg også på sykehuset på grunn av mitt alkoholproblem.
Så kom en morgen jeg aldri vil glemme. Klokken var fem da jeg fikk en telefon om at min beste venn var blitt skutt og drept. Han hadde gått ut for å drikke sammen med to andre fra klubben, og de hadde prøvd å hindre en mann i å slå en kvinne. Det viste seg at hun var denne mannens kone. Han skjøt og drepte min venn. Vi var alle i sjokktilstand, og jeg tilbrakte hele den neste dagen sammen med broren hans for å ordne med begravelsen.
Mens jeg var alene i begravelsesbyrået om natten, rørte jeg ved ansiktet til kameraten min. Han var kald, stiv og livløs. Hvor var det blitt av ham? Var det det hele — slutten på alt? Det måtte da være noe mer enn dette — leve bare noen få år før døden gjør slutt på det hele. Jeg innså at jeg ikke forstod meningen med livet i det hele tatt, men fra da av ville jeg prøve å finne den. Jeg begynte å drive med spiritisme, og flere ganger virket det som om vi fikk kontakt med kameraten min. Men alt var temmelig vagt, og jeg fikk fremdeles ikke svar på mine spørsmål.
Hva er meningen med livet?
En kveld fikk jeg for mye å drikke og besvimte mens jeg kjørte motorsykkel. I den ulykken som inntraff, skadet jeg ankelen alvorlig. Jeg kunne ikke gå og måtte holde meg hjemme i to uker. I løpet av denne tiden kom en mann og hans sønn og banket på døren min. De ønsket å snakke om Bibelen. Jeg inviterte dem inn, og de fortalte meg at de var Jehovas vitner. Ettersom jeg ikke hadde hørt det navnet før, spurte jeg dem om de var en ny religiøs gruppe. Mannen viste meg vennlig ut fra Bibelen at Guds navn er Jehova, og fortalte at de snakket med mennesker om ham. Dette var nytt for meg. Gud hadde et navn, Jehova! De som hadde gitt meg religiøs opplæring i mine unge år, hadde ikke lært meg det. Jeg lurte på hva mer det var jeg ikke hadde lært.
Deretter viste de meg at Bibelen lærer om verdens ende eller enden for denne tingenes ordning. «Verdens ende»! Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før? Dette ble begynnelsen til flere drøftelser, hvor jeg stilte mange spørsmål. De gav meg boken Er dette liv alt vi kan vente oss? Jeg kunne ikke få lest den fort nok, for nå var jeg endelig i ferd med å finne ut hva som er meningen med livet.
Jeg lærte at det ikke er Guds hensikt at vi skal leve en kort tid for så å dø. Jeg lærte at det skal komme en tid da døden ikke skal være mer, og at vi har mulighet til å få leve evig i et jordisk paradis. Og om min kjære venn lærte jeg at han ikke var ved bevissthet eller i pine noe sted, men at han lå i en dyp søvn og ventet på en oppstandelse fra de døde. For et storslagent håp det var! Kanskje jeg ville få se ham igjen! — Åpenbaringen 21: 4, 5; Forkynneren 9: 5; Johannes 5: 28, 29.
En vanskelig avgjørelse
Det ble et avbrekk i våre drøftelser av Bibelen da jeg drog på den største turen som motorsykkelklubben hadde planlagt den sommeren. Jeg fortalte min venn Daniel, han som drøftet Bibelen med meg, at jeg ville ringe ham når jeg kom tilbake. Han gav meg boken Den sannhet som fører til evig liv. I løpet av de neste fire ukene leste jeg i boken hver gang vi stoppet for å hvile. Da jeg kom tilbake, ringte jeg til Daniel. Vi avtalte å studere Bibelen sammen, og etter det første studiet inviterte han meg til å komme på møte i Rikets sal søndag ettermiddag.
Nå var det slik at klubben hadde planlagt en tur den søndagen, og de ventet at jeg skulle ta ledelsen. Søndag morgen kom, og vi drog. Vi stoppet på en bar, og alle begynte å drikke. Da klokken var omkring ett, ruslet jeg rolig ut, startet sykkelen min og drog tilbake til byen. Klokken tre kom jeg til Rikets sal iført T-skjorte, olabukser og støvler, med skjegg og med håret i en hestehale. Vitnene tok vennlig imot meg uten å si noe om utseendet mitt. De oppmuntret meg til å komme tilbake. Det gjorde jeg, og helt siden da har jeg kommet på møtene.
Den første måneden var imidlertid vanskelig, for jeg gikk fremdeles på de ukentlige møtene i motorsykkelklubben. Jeg forstod snart at hvis jeg fortsatte i klubben, ville det bli vanskelig å anvende de bibelske prinsippene i mitt liv. Jeg bestemte meg derfor for å bryte med klubben. Det var vanskelig å forlate kameratene. I årenes løp hadde vi opplevd mange ting sammen, og det hadde knyttet oss nært sammen. På den annen side var det en lettelse å legge det voldspregede miljø bak seg og slutte seg til Jehovas fredelige verdensomfattende organisasjon. Jeg solgte til og med den riflen som jeg alltid hadde ved siden av sengen min.
Lek ikke med ilden
Seks måneder etter at jeg begynte å studere Bibelen, ble jeg døpt. I denne korte perioden hadde jeg, med Jehovas hjelp, klart å overvinne mitt alkoholproblem, og min atferd generelt hadde forbedret seg. Nå gleder jeg meg over å besøke folk i deres hjem, akkurat som Daniel besøkte meg i begynnelsen. Jeg prøver å vise dem ut fra Bibelen at Jehova Gud har en regjering, som ikke tillater vold, som styrer med rett, og som vil tilveiebringe alle de rettferdige tingene som menneskelige regjeringer ikke kan tilveiebringe. Jeg gjør dem også oppmerksom på at jorden snart vil bli befridd for mennesker som gjør bruk av vold. Dette appellerer spesielt til meg fordi jeg tidligere opplevde så mye vold. Jeg understreker det så godt jeg kan. — Åpenbaringen 11: 18.
Jehova Gud har velsignet meg med en trofast kristen kone og to deilige barn. Vi arbeider alle fire sammen i tjenesten fra hus til hus og er til stede på kristne møter og stevner. Jeg har det privilegium å tjene som menighetstjener i den kristne menighet. Nå har jeg lagt volden bak meg og funnet virkelig fred. For en kontrast! Da jeg kom tilbake til New Orleans, fikk jeg høre at to av mine tidligere venner var døde. Siden jeg kom hit til Louisiana, er tre til blitt skutt og drept. Hvor ville jeg ha vært hvis jeg ikke hadde lært Jehova å kjenne?
Til dere som er unge, ønsker jeg å si at selv om verden ser forlokkende og spennende ut, må dere ikke leke med ilden. Jeg var i verden og har smakt hva den har å by på. Dere går ikke glipp av noe. Og dere som ønsker å bli Jehovas venner, men som tror at dere ikke kan gjøre de nødvendige forandringer, bør merke dere Jesu oppmuntrende ord: «For Gud er alt mulig.» (Matteus 19: 26) — Fortalt av David L. Wirges.
[Bilde på side 20]
Den gang jeg var mest opptatt av motorsykler