Millioner spør: «Hva skal vi spise?»

EN BONDE i et tørkerammet område i India dro til markedet for å selge sin eneste okse. Hva fikk han for den? Han fikk 12 bananer! Denne mannen er sulten i likhet med millioner av andre i India.

Ikke bare i India, men over hele Asia og i store deler av Afrika og andre steder i verden er det mange mennesker som spør: «Hva skal vi spise?»

Situasjonen er så kritisk at noen eksperter har forutsagt at det vil inntreffe en verdensomfattende hungersnød i løpet av kort tid.

Hungersnøden som ’ikke skulle inntreffe’

Det er sant at noen land i likhet med India med visse mellomrom blir hjemsøkt av hungersnød. Men den matmangel som nå gjør seg gjeldende, skiller seg ut. En 50 år gammel kontorist i den indiske regjering sier: «Dette er det verste jeg har sett i hele mitt liv.» Det som gjør denne hungersnøden så mye verre, er at den ’ikke skulle ha inntruffet’. Men var det ikke for flere år siden noen som advarte om at det ville komme en slik hungersnød?

Jo, det var det. Boken Famine — 1975 (Hungersnød — 1975), som ble utgitt i 1967, siterer følgende uttalelse av dr. R. Ewell: «Verden står på terskelen til den største hungersnød i historien. Hvis den nåværende tendens fortsetter å gjøre seg gjeldende, er det sannsynlig at hungersnøden vil få et alvorlig omfang i India, Pakistan og China tidlig i 1970-årene. . . . En slik hungersnød vil bli så omfattende at den kommer til å berøre mange hundre millioner.»

Forskjellige matvareeksperter var godt kjent med denne og lignende advarsler. Men så skjedde det noe som midlertidig brakte slike dystre forutsigelser til taushet.

I midten av 1960-årene ble den såkalte grønne revolusjon iverksatt og fikk stor omtale. Det ble utviklet spesielle, høyproduktive sorter hvete og ris, og disse økte tilliten til at en nå var i ferd med å «overvinne» hungersnøden. Det ble lagt en demper på de røster som forutsa en hungersnød.

De forventninger som ble stilt til «Den grønne revolusjon», ser imidlertid nå ut til å ha blitt gjort til skamme. New York Times sier: «Asias ’grønne revolusjon’, som ga løfter om at det skulle komme en ny æra i matvareproduksjonen, og at det for alltid skulle bli gjort slutt på hungersnøden, led et alvorlig nederlag i 1972.» Det ble også sagt i en lederartikkel: «Den meget lovende, grønne revolusjon, som aldri var så grønn som den undertiden ble framstilt, ser ut til å visne bort.»

Matvareforsyningene skrumper inn i Asia og Afrika

Ja, for kort tid siden så det ut til at «Den grønne revolusjon» var en strålende suksess, en triumf for teknologien. Etter innhøstningen i 1971 følte statsminister Indira Gandhi seg så sikker at hun erklærte at India ikke ville importere mer korn.

Men i løpet av mindre enn ett år har situasjonen fullstendig forandret seg i dette landet. I stedet for rekordoverskudd er det nå matvarekrise i hele landet. I én stat gikk 50 prosent av fjorårets kornavlinger tapt; bare 30 prosent av risen kunne i det hele tatt plantes. Hele landets kornhøst var 60 prosent lavere enn normalt. Folk må arbeide i lengre tid uten mat. Og det sies at det kommer til å bli enda verre — men ikke bare i India.

Hungersnøden i Afghanistan er «bare delvis blitt meddelt verden utenfor», sier den kinesiske avisen Morning Post. Folk i Afghanistan er blitt tvunget til å forlate sine landsbyer og har måttet spise gress og røtter. Noen har solgt sine arbeidsdyr, sin jord og til og med takbord fra sine hus for å kunne kjøpe den mat som er tilgjengelig. Det er blitt meldt at titusener har dødd.

Også fra asiatiske land, fra Indonesia, Bangladesh, Pakistan, Cambodia, Laos og Tyrkia meldes det om matmangel. Og i Sør-Korea og Thailand har avlingene slått feil.

I Sovjet og China har også kornavlingene vært mindre. Den kanadiske avisen Spectator sa angående høsten i 1972: «Sovjetunionen har hatt sin dårligste høst på 100 år.» Sovjet har vært nødt til å kjøpe for nesten to milliarder dollar «hardt tiltrengt» korn fra utlandet, hovedsakelig fra De forente stater. Det har også vært nedgang i potet- og grønnsakavlingene. Den omfattende matmangelen skapte problemer for hele den sovjetiske økonomi og førte til at landets landbruksminister ble skiftet ut.

I 1972 var det en nedgang i kornavlingene i China, og det samme kan sies om avlingene av bomull, sesam og peanøtter. Dette er en av de få gangene da kineserne offisielt har innrømmet at det har vært nedgang i kornavlingene, siden kommunistene kom til makten i 1949.

Afrika har også vært berørt av en alvorlig matmangel. Bøndenes forbund i Rhodesia omtaler nedgangen på 50 prosent i kornavlingene som en «nasjonal tragedie». Situasjonen i Mauritania blir omtalt som «ytterst alvorlig». Det er blitt anslått at 80 prosent av kveget har dødd; kornavlingene er bare en femtedel av det normale.

I Sør-Afrika hadde bøndene i begynnelsen av 1973 fått ødelagt avlinger til en verdi av over 320 millioner dollar. De land som er hardest rammet, er Mali, Tchad og Øvre Volta, som ligger like sør for Sahara. Men Zambia, Botswana, Swaziland, Den sentralafrikanske republikk, Senegal, Dahomey, Kamerun og Nigeria merker også virkningene av matmangelen. Også fra øyene i havet og Sør- og Mellom-Amerika blir det meldt om matmangel.

Ja, ’verden befinner seg på terskelen til hungersnød’, sier dr. Boerma, som er direktør for FN’s organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). I februar 1973 oppfordret han alle land som trengte hjelp, til å ’treffe avtaler nå’ med andre land.

Men kan andre land fortsette å hjelpe i det uendelige? Hvordan er forholdene i de land som er kjent for sin høye produksjon av landbruksvarer?

Hvor mye mat er det andre steder?

Hva med De forente stater? Selv om landet ikke har vært rammet av større avlingssvikt, finnes det nå innen dets grenser over 25 millioner mennesker som ikke har det som offisielt kalles en «ordentlig levestandard» — de er med andre ord fattige og ofte sultne.

Samtidig fortsetter prisene på matvarer i USA å stige. I 1972 steg prisene på matvarer i USA med 4,8 prosent over foregående år. Det er blitt anslått at de vil stige med seks prosent i 1973. I Canada steg prisene på matvarer med hele 8,6 prosent i 1972.

Mengden av den mat som er tilgjengelig, har direkte innvirkning på disse prisstigningene. Jo større etterspørselen er, jo høyere blir prisene. I De forente stater steg prisen på «hard hvete nummer to» med over 61 prosent pr. bushel i 1972, og dette skyldtes hovedsakelig etterspørselen fra Sovjet etter de forsyninger en hadde på lager. Som nedenstående oversikt viser, er USA’s kornreserver nå oppbrukt.

På grunn av tørke var hveteavlingene i Australia i fjor bare halvparten så store som en hadde ventet. Argentinas hvetehøst i 1971 ble beskrevet som «skuffende». Overskuddslagrene i Burma (som undertiden blir kalt ’Sørøst-Asias risskål’), er nå meget begrenset.

Det er forståelig at flere og flere eksperter har kommet til den konklusjon at de få rike landbruksland i verden ikke kan brødfø resten av jordens befolkning i det uendelige. Allerede i 1969 sa R. O. Greep, som er knyttet til Harvard universitet:

«En faktor som er av største betydning for verdenssituasjonen, er at matvarereservene i land som har en høy produksjon av landbruksvarer, for eksempel De forente stater, Canada, Australia og Argentina, raskt brukes opp . . . Blant dem som er i stand til å fatte den framtidige situasjon, øker frykten. . . . Problemet vil bli særlig akutt i De forente stater, ettersom vi blir betraktet som hovedleverandør av korn . . . Når hungersnøden slår til og matvarereservene ikke lenger er tilstrekkelige, kommer vi til å stå overfor det forferdelige spørsmål om hvem som skal overleve.»

Da en kanadisk embetsmann i 1973 ble spurt om Canada kunne fortsette å forsyne verden med hvete, svarte han: «En kan ikke gi bort eller selge noe en ikke har.»

Den matvarekrise som hele menneskeheten står overfor, er virkelig. Kan problemet bli løst? For å besvare dette spørsmålet må vi først finne ut hvorfor menneskene nå er hjemsøkt av hungersnød.

[Oversikt på side 4]

(Se den trykte publikasjonen)

MATVAREPRISER I USA

1971 1973

25 cent pr. pund 55 cent pr. pund

79 cent pr. pund 99 cent pr. pund

45 cent for 12 72 cent for 12

[Diagram på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

USA’s kornreserver er oppbrukt

1963 1969 1973