Rekordavlinger, men matmangel — hvorfor?
ALLE som foretar innkjøp, vet hva som har skjedd med matvareprisene i den senere tid. I de fleste land har de steget kraftig. Dette skyldes at det er matmangel forskjellige steder i verden.
I 1973 hadde imidlertid mange av verdens største matvareproduserende land rekordavlinger. Amerikanernes avlinger av mais, hvete og soyabønner satte nye rekorder. I Sovjetunionen steg kornproduksjonen fra 168 millioner tonn i 1972 til om lag 222 millioner tonn i 1973, en økning på cirka 54 millioner tonn.
Hva er så grunnen til at det blir matmangel og høyere priser? Hva er det som skjer med verdens matvareforsyning?
Tilbud og etterspørsel
På det økonomiske område har en noe en kaller «loven om tilbud og etterspørsel». Enkelt uttrykt vil det si at når etterspørselen etter en vare øker hurtigere enn tilgangen, vil prisene som oftest stige.
Det er dette som har skjedd med matvarene. Det har vært en kolossal etterspørsel etter mat i de siste årene. Ja, etterspørselen er for lengst blitt større enn tilgangen, som riktignok øker, men ikke hurtig nok. Følgelig har det oppstått matmangel med derav følgende høyere priser.
Selv om 1973 var et godt år, var 1972 ikke det. Sett under ett gikk verdens matvareproduksjon ned i 1972. Don Paarlberg, en representant for det amerikanske jordbruksdepartement, sa: «Aldri før i moderne tid har avlingene vært så dårlige i så mange av de større produsentlandene på samme tid. Prisene steg, og det minket sterkt på lagrene.» The American Annual sa om hveteproduksjonen: «Verdens hveteproduksjon var på 300 489 000 tonn i 1972, en nedgang fra 323 188 000 tonn i 1971.»
Men etterspørselen etter mat gikk ikke tilbake i 1972. Den fortsatte ubønnhørlig å øke. Og selv om matvareproduksjonen økte i 1973, var ikke det nok til at en kunne bygge opp reservelagre. Paarlberg sier:
«Selv nå når vi har hatt denne store avlingen, ser det ikke ut til å være sannsynlig at den amerikanske beholdning av de viktigste kornsortene kommer til å øke merkbart i nærmeste framtid. . . .
Dette at kornmarkedet fortsetter å være stramt, trass i større og bedre avlinger, gir oss følelsen av at vi kanskje har kommet inn i en ny æra med mindre tilgang, sultne mennesker og høye priser.»
Ja, verdens kornlagre blir mindre hele tiden. U.S. News & World Report sier at i 1961 var verdens reservelager av korn på 222 millioner tonn, nok til å brødfø jordens daværende befolkning i 94 dager. Reservene i midten av 1974 ble imidlertid anslått til å være på bare 105 millioner tonn, nok til å brødfø jordens befolkning i bare 29 dager.
Fordi etterspørselen etter mat fortsetter å øke overalt, er det flere og flere land som har vendt seg til De forente stater for å få sitt behov dekket. Om lag 90 land bestilte korn hos USA i år. Som viselandbruksminister Carroll Brunthaver sier: «Verdens nasjoner bruker mer korn, de kjøper mer av det de bruker, på verdensmarkedet, og mer av det de kjøper, kommer fra De forente stater. . . . Verdens matvareøkonomi er i stadig stigende grad avhengig av amerikansk [korn].»
Dette har ført til at det er blitt øvd et kolossalt press på de amerikanske kornreservene, med den følge at de nå praktisk talt ikke eksisterer. De store overskuddslagrene fra tidligere år eksisterer ikke lenger. Og fordi etterspørselen fra så mange andre land er så stor, har prisene på denne maten føket i været. I midten av 1972 kostet en bushel amerikansk hvete 1,30 dollar. Etter halvannet år var prisen blitt firedoblet. Senere har den riktignok gått noe ned igjen på grunn av gode avlinger.
På grunn av stigende etterspørsel fra inn og utland finnes det følgelig ikke lenger store overskuddslagre i De forente stater. Dette får alvorlige følger for de fattige landene. Stephen S. Rosenfeld, som arbeider i redaksjonen i Washington-avisen Post, sier: «Ettersom De forente staters overskuddslagre er tømt og prioriteringsrekken forandrer seg, kan landet ikke lenger handle som en internasjonal barmhjertig samaritan.» Et eksempel på hva dette kan bety, blir framholdt i Saturday Review/ World:
«Amerikas overskuddspolitikk har gjennomgått drastiske forandringer. Under hungersnøden i India i 1966/67 sendte USA av gårde nok hvete til å brødfø over 50 millioner . . .
Men under tørken i Sahara i 1973 fant amerikanerne at de bare kunne sende 156 000 tonn mat, knapt én prosent av den tidligere forsendelsen til India.»
Hva ekspertene sier
Matvaresituasjonen i verden skaper dyp bekymring overalt. Flere og flere observatører har samme syn på framtiden.
Stephen Rosenfeld skriver i Washington-avisen Post: «Verden, De forente stater innbefattet, er muligens på vei inn i en mangelperiode av ubestemt, om ikke permanent, varighet. Enkelte eksperter spår hunger, underernæring og sult i et omfang som vi aldri før har kunnet forestille oss.»
Generaldirektøren for FN’s organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri, dr. A. H. Boerma, sa i fjor: «Matvaresituasjonen i verden i 1973 er vanskeligere enn den noen gang har vært siden årene like etter den annen verdenskrig.» Og fordi reservelagrene overalt er små, sa han videre: «Vi har liten, om i det hele tatt noen, margin å gå på før det blir en ny omfattende feilhøst, og verden er i farlig grad blitt avhengig av den nåværende produksjon.»
Norman Borlaug, som vant Nobelprisen for sitt arbeid i forbindelse med utviklingen av nye typer hvete og ris («Den grønne revolusjon»), er enig i dette. Han sa med tanke på 1973: «Det er bare en håndfull mennesker som er klar over hvor nære på det var at 50—60 millioner mennesker døde.»
En artikkel som nylig sto i New York Times, hadde denne overskriften: «VERDEN NÆR MATVAREKATASTROFE.» Artikkelen sa:
«Dr. John H. Knowles, presidenten for Rockefeller-stiftelsen, sa i kveld at verden snart vil stå på randen av en malthusiansk katastrofe, noe som vil bety sult og elendighet for millioner . . .
Dr. Knowles sa at en anslår at 60 prosent [1,5 milliarder] av de 2,5 milliardene som bor i utviklingslandene, er underernært, fysisk underutviklet og mangelfullt utdannet, og en mener at det for øyeblikket er 20 prosent [500 millioner] som sulter.»
Befolkningseksplosjonen
En av de viktigste grunnene til at ekspertene kommer med slike dystre spådommer, har å gjøre med befolkningstilveksten. Verdens befolkning «eksploderer». Og den største veksten finner sted i de landene hvor det allerede er matmangel.
I 1975 vil det være fire milliarder mennesker på jorden. Nettoøkningen vil deretter være på cirka 80 millioner hvert år (den er nå på om lag 78 millioner hvert år med den nåværende befolkning på 3,9 milliarder). En slik årlig økning tilsvarer hele befolkningen i Bangladesh. India alene får 13 millioner flere munner å mette hvert år.
Det som bekymrer ekspertene, er at verdens befolkning øker hurtigere og hurtigere. Det tok mange tusen år å nå en befolkning på en milliard, noe som skjedde omkring 1830. Men det tok bare 100 år før den andre milliarden ble nådd, i 1930. Deretter tok det bare 30 år å nå den tredje milliarden, i 1960. Men det kommer tydeligvis til å ta bare 15 år å nå den fjerde milliarden — i 1975!
Jordbrukseksperten Lester Brown sier således: «Verdens reservelagre av hvete var i 1973 på det laveste på 20 år. . . . Selv med den meget gode avlingen en venter å få i de fleste viktigste land i 1974, venter en at verdens allerede uttynnede kornreserver vil fortsette å uttynnes.»
Noe som gjør befolkningsproblemet enda mer «eksplosivt», er at folk vil ha bedre kost. Etter hvert som inntektene stiger, ønsker folk å spise bedre mat. I USA har for eksempel forbruket av oksekjøtt pr. person økt til det dobbelte siden 1950. Spanske forbrukere spiser nå dobbelt så mye kjøtt som de gjorde i 1960. Slik er det i det ene landet etter det andre.
Den økende etterspørselen etter kjøtt, melkeprodukter og egg fører til at etterspørselen etter alle matvareressurser øker. En som spiser korn direkte, har kanskje et kornforbruk på 180 kilo i året. Men til produksjon av kjøtt, melk og egg går det med mye større kornmengder. Vi kan illustrere dette: Hver amerikaner bruker om lag et tonn korn om året, men spiser bare 68 kilo direkte i brød og andre kornprodukter. Resten går med til de dyrene som produserer det kjøttet og de melkeproduktene og eggene som han spiser i løpet av året.
Det at folk stiller større krav til tilværelsen nå enn tidligere, fører således til at matkornet blir brukt opp mye hurtigere enn befolkningen øker. Dette er en faktor som ikke har gjort seg særlig gjeldende tidligere. Men nå er det befolkningseksplosjonen pluss folks krav om bedre kost som tærer hardt på lagrene.
Værforandringer
I de senere år har værmønstrene forandret seg i mange områder. Uventede tørkeperioder noen steder og oversvømmelser andre steder har forvoldt store skader på avlingene.
Store deler av det nordlige Sentral-Afrika har vært hjemsøkt av en vedvarende tørke. Tørken, som varte i over seks år, angrep tusenvis av kvadratkilometer langs den sørlige delen av Sahara. De landene som ble mest berørt av den, var Mauretania, Senegal, Mali, Øvre Volta, Niger og Tchad. Deler av Nigeria, Kamerun og Sudan ble også rammet.
Tusenvis av mennesker i disse områdene døde, og millioners liv er fortsatt truet. Knoklene etter de en gang så store hjordene, bokstavelig talt millioner av dyr, lå og bleknet i solen. Dette skal være den verste naturkatastrofe i Afrikas historie.
Også i Etiopia er det alvorlig hungersnød. Ifølge én melding er det anslått at tallet på døde har kommet opp i over 100 000. Hele landsbyer skal ha blitt utslettet på grunn av sult og sykdommer. Og hungersnøden fortsetter ubønnhørlig å spre seg.
Sovjetunionen hadde mye dårlig vær i 1972, deriblant intense tørkeperioder. Dette førte til at matvareproduksjonen sank betraktelig. Kornhøsten, som var beregnet til 195 millioner tonn, ble på bare 168 millioner tonn det året. Dette førte til at Sovjetunionen kjøpte mat til en verdi av 11 milliarder kroner i andre land, i første rekke De forente stater, Canada og Australia.
Virkningene av disse innkjøpene var merkbare over hele verden. Dette plutselige innhogget i verdens kornforråd fikk prisene til å fyke i været. I USA ble hveteprisene skyhøye. Og verdens kornforråd sank betraktelig.
Meteorologene sier at en omfattende tørke etter alt å dømme vil inntreffe i USA. Et historisk mønster av alvorlige tørkeperioder har gjort seg gjeldende omtrent hvert 25. år. De siste tørkeperiodene inntraff i 1930-årene og i 1950-årene, og en venter derfor at flere vil inntreffe i 1970-årene. Ettersom USA er verdens ledende matvareeksportør, vil en dårlig avling der få katastrofale virkninger på matforsyningen til andre land.
Flere problemer
Det er også andre problemer som ikke varsler godt for de fattige landene. Ett av problemene er at prisene på alle varer, olje innbefattet, stiger. Denne prisstigningen gjør det uhyre vanskelig for de fattige landene å kjøpe mat, kunstgjødsel og maskiner til jordbruket.
Prisen på olje er for eksempel blitt firedoblet i den senere tid. Dette betyr at de sultende landene må ta mye mer enn tidligere av sine begrensede inntekter til å betale nødvendige oljeprodukter med. U.S. News & World Report sier om India:
«Når en tar utgangspunkt i forbruksnivået før krisen og de nåværende prisene, vil Indias oljeregning kreve 80 prosent av det landet tjener på sin eksport. Oljeforbrukende kunstgjødselfabrikker har vanskeligheter. Det kan nå være slutt på ’Den grønne revolusjon’, som er avhengig av kunstgjødsel, og de rekordavlinger India har hatt. Hvis det skjer, kan 1975 bli Indias hungersnødår.»
Den senere tids voldsomme prisøkning er en katastrofe for de fattige landene. Den markerer forskjellen mellom å spise, om enn knapt, og ikke spise i det hele tatt. Det er derfor, som det sto i New York Times, at presidenten i Verdensbanken, Robert McNamara, har «hevdet, nesten med en misjonærs nidkjærhet, at de rike landene ennå ikke har regnet ut hvilke økonomiske og menneskelige konsekvenser det vil få at oljeprisene blir firedoblet, eller begynt å kjempe med den mangel på mat og kunstgjødsel som han forutser. . . . Hvis det nå kommer et par sesonger til med dårlig vær, sier han, vil menneskeheten bli utsatt for katastrofer av et omfang som vi ikke har kunnet forestille oss».
Det blir dessuten stadig mindre jord som blir dyrket, etter hvert som befolkningen øker. I 1944 ble for eksempel 16 av de viktigste vekstene i USA dyrket på 1464 millioner mål. Men i 1974 hadde tallet gått ned til 1112 millioner mål. Hva var årsaken til denne nedgangen? New York Times sier:
«Nedgangen med hensyn til dyrket mark siden 1944 trass i at bøndene nå får mye høyere priser, gjenspeiler den stadige tendens til å bruke dyrket mark til boligbygging, shoppingsentrer, motorveier, flyplasser og lignende formål, foruten til oppdrett av kveg.»
Kan vi vente at verdenshavene vil skaffe mat i form av fiskeprodukter? Det er ikke sannsynlig, sier autoritetene. De moderne fiskerflåtene med sitt avanserte utstyr tar så mye fisk i havene at det bare er så vidt fiskebestanden kan holde seg konstant. Enkelte eksperter mener til og med at det allerede nå blir fisket for mye, med den følge at det vil bli mindre fisk i framtiden.
Alt dette gjør at matvaresituasjonen virkelig fortoner seg mørk. Det menneskelige samfunn, slik som det nå er bygd opp, er simpelthen ikke i stand til å brødfø jordens milliarder. Selv de ekspertene som hadde et optimistisk syn på dette for noen få år siden, mener nå at en omfattende hungersnød må være uunngåelig. Det var derfor en representant for den amerikanske regjering spådde: «Matvarekrisen i 1974 kommer til å fortone seg som en søndagsskoleutflukt sammenlignet med matvarekrisen i 1975/76.»
[Kart på side 4]
(Se den trykte publikasjonen)
TØRKEN I AFRIKA
MAURETANIA
SENEGAL
MALI
GAMBIA
ØVRE VOLTA
TOGO
NIGER
NIGERIA
DAHOMEY
LIBYA
TCHAD
SENTRALAFRIKANSKE REP.
KAMERUN
SUDAN
AFARENES OG ISSASENES FRANSKE TERR.
ETIOPIA
SOMALIA
KENYA
Det fargelagte området viser den sonen i Afrika som har vært rammet av alvorlig tørke de siste årene
[Bilde på side 5]
De viktigste årsaker til matmangelen
Befolkningseksplosjonen
Sterkere krav om bedre kost
Skiftende værmønstre
Mindre jord blir dyrket
Matvareproduksjonen blir dyrere