Mannen som drev jakt på kjempepandaer
FORTALT TIL «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I FORMOSA
DET var en sur og kald desemberdag med duskregn da jeg besøkte zoologisk hage i London. Jeg hadde ikke tenkt over hvor sesongbetont et slikt besøk er, før jeg satt på bussen fra Marble Arch på vei til zoologisk hage og oppdaget at det bare var én passasjer til i bussen. Hvorfor hadde jeg valgt å foreta dette besøket på et slikt tidspunkt?
Svaret lå foran meg denne formiddagen. Jeg hadde gått fra billettkontoret i zoologisk hage under dryppende trær og forbi store, gammeldagse jernbur med løver og andre dyr. Men jeg hadde ikke tid til å se på alle sammen. Jeg skulle bare være i London én dag, og jeg hadde kommet hit til zoologisk hage for å se noe helt spesielt. Til slutt kom jeg til det riktige stedet.
Foran meg lå en svær bylt av grov, hvit pels med en bred, svart stripe. Dyret var krøllet sammen til en kjempemessig ball og sov tungt. Jeg banket på glassruten med ringen min for å vekke det. Sakte ble et øyelokk motvillig trukket opp, og et øye på størrelse med en liten, rund knapp kom til syne. Vi tok mål av hverandre. En drøm fra barndommen gikk i oppfyllelse. Jeg så på en levende kjempepanda!
En drøm fra barndommen
Det finnes sikkert tusenvis av londonere som aldri har sett en kjempepanda, trass i at denne, Chi-Chi, hadde holdt til der i cirka 14 år. Hvorfor var det så viktig for meg å få se en kjempepanda? Det var to grunner til det. Det lå en halv verden og over 30 år mellom de to grunnene.
Noen husker kanskje at avisene i 1936 begeistret skrev ’om at det hadde kommet en skjønn «ny bjørn fra China» til Brookfield zoologiske hage i Chicago. Det var en svart og hvit kjempepanda som lignet på de teddybjørnene som millioner av barn har med seg i sengen om kvelden.
Den 22 år gamle Quentin Young i China var også interessert i disse avisartiklene. Det var han som hadde sendt kjempepandaen av sted på dens lange reise fra bambusskogene i Szechwan til De forente stater. Quentin Young var den første mann som etter det en visste, hadde kommet nær en levende, uskadd panda.
Som naturforsker og jeger i det ulendte terrenget i Chinas indre og vestlige provinser hadde Quentin Young gitt utenverdenen det første glimt av Chinas pai hsiung, som betyr «hvite bjørn».
Jeg treffer jegeren
Trettitre år senere, da jeg nettopp hadde kommet til Formosa, satt jeg og pratet med min språklærer eller lao shr (professor) etter to skoletimer. Han hadde brakt emnet «kjempepandaen» på bane og talte med dempet stemme og få ord. Vi hadde kjent hverandre to-tre uker.
«Si meg,» sa han, «har du noen gang hørt om kjempepandaen?» Svaret var naturligvis et smilende og interessert ja. «Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal få sagt dette uten at det høres ut som om jeg skryter,» fortsatte han, «men det var jeg som fanget den første levende kjempepanda.»
Jeg spurte begeistret (ettersom jeg husket det jeg hadde lest i 1936): «Var det den som kom til en zoologisk hage i Chicago? Het den Su-Lin?»
«Ja!» svarte han begeistret og spratt opp. «Du husker jo til og med navnet! Den fikk navn etter min brors kone.»
Du har kanskje allerede gjettet det. Min språklærer var Quentin Young, mannen som drev jakt på kjempepandaer. Quentin fortalte at de først hadde trodd at det var et hunndyr de hadde funnet, og at det var derfor det hadde fått navnet Su-Lin (som betyr «litt av noe dyrebart»). Men senere fant de ut at «hun» i virkeligheten var en «han».
Det er faktisk nokså vanskelig å avgjøre en kjempepandas kjønn uten å bedøve og undersøke dyret, slik en gjorde med Londons Chi-Chi for noen år siden. Det er derfor det har vært så stor forvirring med hensyn til Su-Lin og senere kjempepandaer.
Kjempepandaen er ikke noen bjørn
Hva er egentlig en kjempepanda? Hva er det som er så spesielt med den? Hvorfor måtte jeg besøke London for å få se en? Det skal vi snart få en forklaring på.
Kjempepandaen blir ofte kalt en bjørn, for eksempel bambusbjørn. Da kjempepandaene først ble oppdaget av naturforskerne i 1869, ble de kalt pandabjørner. Men det er lenge siden zoologene innså at «bjørn» ikke var noen riktig benevnelse. De anbringer nå kjempepandaen (som ikke går i hi) i samme familie som vaskebjørnen og den lille panda, kattebjørnen. Beinbygningen er også annerledes enn hos bjørnene. Kjempepandaen har noe en kaller den «sjette klo», som i virkeligheten er en hard beinpote som tjener som en slags tommel når den skal gripe. Det er også andre anatomiske ulikheter som viser at kjempepandaen ikke er noen bjørn.
Hvordan ser kjempepandaen egentlig ut? Jeg skal prøve å beskrive Chi-Chi, som nå hadde bestemt seg for å åpne det andre øyet. Fordi øynene er så små, virker det som om selve dyret er nokså stort. Kjempepandaens ansikt er hvitt, men øynene er anbrakt i to svarte flekker som danner en eiendommelig vinkel. Dette gir den et sjarmerende og følelsesfullt blikk. En skinnende, blank snute og to helt runde, svarte ører som stikker opp av den hvite pelsen fullender et fjes som har fått mang en profesjonell jeger til å sverge på at han aldri skal drepe en kjempepanda.
Chi-Chi begynte nå å strekke på seg, slik at jeg fikk anledning til å studere henne nærmere. Jeg kunne se at kjempepandaen absolutt er et hvitt dyr med svart «utsmykning» og ikke omvendt. Alle de fire beina er svarte. På underkroppen og mellom bakbeina er dyret hvitt. Forbeina går ut fra et svart bånd som går rundt hele kroppen ved brystet og over skuldrene. En finner ikke noe tydeligere fargeskille blant pattedyrene, kanskje med unntagelse av sebraen. Kjempepandaen gjør et så tiltalende inntrykk at en får lyst til å gi den en klem, men det vil ikke være tilrådelig, særlig ikke når en tenker på at en voksen kjempepanda veier mellom 90 og 110 kilo.
Chi-Chi gjespet. Dermed viste hun fram sine enorme jeksler, som har fått zoologene til å regne kjempepandaene med til kjøtteterne. Selv om Chi-Chi fikk kylling annen hver dag i den første tiden hun var i zoologisk hage, motbeviser kjempepandaen enkelte bibelkritikeres påstand om at Bibelen tar feil når den sier at alt kjød i begynnelsen levde av planteføde. Selv om kjempepandaene kan spise kjøtt, er det sjelden de gjør det. De foretrekker sinarundinaria, en bambusslekt som har trær som kan bli mellom tre og fire og en halv meter høye, og som har en stamme på fire centimeter i diameter. Sinarundinaria er hard som stein.
Det behøver derfor ikke å være hvorvidt et dyr spiser kjøtt eller planteføde, som er avgjørende for hva slags tenner det har, men hva slags planteføde dyret er skapt til å spise, og hvor hard denne føden er.
Da jeg besøkte London, var Chi-Chi den eneste kjempepanda som befant seg utenfor kommunistlandene. Kjempepandaenes naturlige område er hovedsakelig begrenset til Szechwanprovinsen i China. Noen finnes i Tibet og i omkringliggende strøk. Hele deres utbredelsesområde i verden er en sammenhengende trekant med 800 kilometer lange sider. Kjempepandaenes utbredelse er også begrenset av temperaturforhold. De holder derfor til i områder som ligger mellom 1500 og 3000 meter over havet. På grunn av sitt kosthold holder de til i bambusskogene som omkranser fjellene ved snøgrensen.
Chi-Chi døde i en alder av 15 år og nådde således nesten den forventede levealder for kjempepandaer i fangenskap, nemlig 17 år. Men heldigvis for barn i alle aldere utenfor China, Sovjetunionen og Nord-Korea har det nå kommet kjempepandaer til Tokyo og også to til Washington, D.C. De to sistnevnte heter Ling-Ling og Hsing-Hsing.
Hvordan den første levende kjempepanda ble fanget
Har du lyst til å høre hvordan den første levende kjempepanda ble fanget? Hør hva Quentin Young selv forteller.
«Jeg ble ansatt av en amerikansk enke for å fullføre et prosjekt som hennes mann hadde begynt på, men ikke rukket å gjøre ferdig. Han hadde ønsket å bringe en levende kjempepanda til De forente stater. Sammen tilbakela hun og jeg 3000 kilometer, fra Shanghai ute ved kysten til skogene innenfor Chengtu, om bord i båt, til fots og ved hjelp av trillebår og bærestol.
Hva vi skulle med båt? Jangtsekiang er svaret. Vi fulgte denne store elven, Chinas lengste, fram til Chungking. Det er en stilleflytende elv, men det er alltid en livlig trafikk på den. Fra elvebreddene kan en høre folk som snakker, hunder som bjeffer, høner som kakler og haner som galer — det vil si, fram til Hankow! Men der forandrer elven ’personlighet’. Langs sidene rager klipper nesten 600 meter opp i været. Dette er den kjente Jangtsekiang-kløften. Denne strekningen er imidlertid en så viktig trafikkåre at grupper av kulier står 30 meter oppe i klippeveggene og lener seg mot harde bambustau mens de drar små båter (som blir kalt junkere) oppover mot den tordnende strømmen.
Men hvorfor måtte vi så gå til fots, og hva trengte vi bærestol og trillebår til? Da vi gikk i land ved Chungking, var det fremdeles mange kilometer mellom oss og pai hsiung, kjempepandaen. Fra Chungking blir terrenget mer og mer fjellendt etter hvert som en nærmer seg Himalaya.
Når ikke ropende, forhåpningsfulle selgere og nysgjerrige mennesker trengte seg omkring oss, var vi omgitt av støv på alle kanter. Vi ble plaget av banditter. Kulier og bærere som fraktet forsyningene våre, forsvant når de hadde fått lønn og kunne skaffe seg opium. Etter hvert som det ble slutt på veiene, måtte vi kjempe mot greiner som slo imot oss. Når det regnet, ble støvet til gjørme. Vi gikk gjennom de praktfulle rhododendronskogene i Szechwan. Etter hvert som vi kom opp i større høyder, sank temperaturen.
Da vi hadde lagt selve ekspedisjonen med alle dens komplikasjoner bak oss, var det forbausende enkelt å finne kjempepandaen. Vi hadde gitt ordre om at ingen kjempepandaer måtte skytes før et levende eksemplar var blitt fanget. Det var blitt satt opp feller.
Mrs. Harkness og jeg dro av gårde for å kontrollere fellene. Plutselig ble stillheten brutt av skudd! Foran oss hørte vi rop som tydet på at jegerne var blitt så opphisset da de fikk se en kjempepanda, at de hadde ignorert den beskjeden de hadde fått. Menn stormet forover da de hørte ropet pai hsiung! pai hsiung! Vi løp også, men vi fulgte ikke med de andre da de nærmet seg dyret, som muligens var såret.
Stillheten senket seg over skogen igjen etter hvert som ropene deres kom på avstand. Vi kom ut fra et tett bambuskratt til et område med store trær. Da hørte jeg noe. Fra et hult tre kom det en svak lyd som minnet om lyden fra et spebarn.
Jeg stakk hendene inn i hullet og dro ut Su-Lin, som krøllet seg sammen. ’Hun’ (som vi trodde da) var ikke større enn at hun fikk plass i hendene mine. ’Hva er dette for noe? Det må være en leke.’ Jeg ga den til Mrs. Harkness mens jeg tenkte: ’Denne kan du ta med deg hjem og leke med. Jeg vil fortsette jakten på virkelige kjempepandaer — på voksne dyr.’ Men uten å si noe til meg hadde Mrs. Harkness flere uker tidligere bestemt seg for at det hun virkelig ville ha, var en kjempepandaunge. Praktisk som hun var, hadde hun kommet til at det ville være mye lettere å transportere et ungt dyr. Noe ingen av oss hadde regnet med, var at dette lille, sprellende krypet skulle komme til å engasjere menneskenes følelser over hele verden.»
To ganger hadde denne mannen vakt min interesse for kjempepandaer. Men vi hadde også en annen ting til felles. Det har å gjøre med grunnen til at jeg nå bor i Formosa. Jeg er en av Jehovas vitners misjonærer. Quentin og jeg hadde mange ganger snakket om Bibelen, som han har stor respekt for. Hans hustru studerte sammen med Jehovas vitner. Han tenkte at han også en gang ville begynne å studere. Av og til snakket vi om forkynnelsen blant kineserne, men det vi snakket mest om, var hans personlige forhold til menneskets Skaper, Jehova. Slik gikk det til at jeg en dag fikk det privilegium å bli hans lao shr og undervise ham ut fra Bibelen.
Resultatet var at Quentin Young, som en gang drev jakt på kjempepandaer, nå arbeider for å finne Jehovas «får».