Dyret med det følelsesfulle blikket

DET ser ut som en bjørn og kan stå oppreist som en bjørn, men det er ikke en bjørn. Ansiktet er hvitt, men øynene er anbrakt i to svarte flekker som har en eiendommelig vinkel, slik at dyret får et følelsesfullt blikk. Dette og den skinnende, blanke snuten gjør at det minner om en sørgmodig klovn. To helt runde, svarte ører stikker opp av den hvite pelsen og fullender det fascinerende fjeset på kjempepandaen.

Kjempepandaen er egentlig en einstøing. Den lever en avsondret tilværelse oppe i de høye fjellene i det sørvestlige Kina og det østlige Tibet. Det er faktisk bare i paringstiden at hannen og hunnen bor sammen. Når hunnen skal føde, finner den et hult tre hvor den kan føde ungen og gi den mat.

Vinterstid drar kjempepandaen nedover fjellsidene til lavlandet, over 2500 meter nedenfor, hvor det finnes rikelig med føde. Men om sommeren drar den over 2700 meter oppover i fjellene, hvor det er kjølig, og hvor det finnes rikelig med en bestemt type bambus. Den har en enorm appetitt. En enkelt panda kan sette til livs mellom ti og 20 kilo pr. dag, men så veier den også mellom 90 og 150 kilo. Etter at den har spist, tar den seg noen slurker med vann — ikke i en bekk, men den lager et hull rett ved siden av bekken som den drikker av. Den kan lage flere slike private vannhull og drikke av dem før den har slokket tørsten.

De fleste kan kanskje bare håpe på å få se pandaene med det følelsesfulle blikket i en eller annen zoologisk hage, men de tibetanske bøndene som bor i naturreservatet ved Baishuielven, har dem som sine naboer. Tibetanerne kaller dem de «hvite bjørnene». Det hender at de går inn på kornmarkene for å forsyne seg av kornet, men bøndene gjør ikke noe annet enn å rope for å få dem til å fjerne seg. Det hender også at en panda kommer rett inn til en bonde for å naske litt mat, men bonden vil vanligvis bare smile og si: «Velkommen til middag i hjemmet mitt, hvite bjørn.» Bøndene er kjent for å ta seg av små unger som har kommet seg bort, og gi dem de fineste bambusskuddene å spise inntil de er i stand til å klare seg selv.

Ettersom kjempepandaene hovedsakelig lever av bambus, kan det bli skjebnesvangert for dem når bambustrærne etter en syklus på flere tiår plutselig dør alle sammen. Da dette hendte i Baishui-området i 1975, var det mange pandaer som sultet i hjel. Da tibetanerne meldte fra om dette, ble det sendt ut hjelpemannskaper som skulle lete etter de utsultede pandaene. Mannskapene brakte pandaene til et bestemt sted, hvor de fikk mais eller ris blandet med søtpoteter. Disse folkene klatret til og med opp i fjellene for å forsøke å finne noen bambusskudd som måtte være igjen. Gamle og svake pandaer fikk kraft som var kokt på kinesiske legeurter, for at de skulle komme seg. De som var virkelig syke, ble pleid dag og natt. Redningsarbeidet tok to måneder, men alle pandaene klarte seg.

I den senere tid er det blitt observert pandaer på steder hvor disse dyrene ikke har vært å se på årevis. Men det skal ikke være så mange som 1000 av dem som lever i vill tilstand, og frykten for at de skal dø ut, øker. La oss imidlertid håpe at disse «hvite bjørnene» heller vil øke i antall. Det ville virkelig være sørgelig hvis disse dyrene med det følelsesfulle blikket skulle forsvinne fra jorden.