Slik klarer dyrene seg i vinterkulden

PÅ DE nordlige breddegrader byr vinteren ofte på problemer for mange av dyrene. De overvinner imidlertid vanskelighetene på mange forskjellige måter. Snøen isolerer for eksempel godt, og den er i mange tilfelle dyrenes venn og ikke deres fiende. Det de ønsker seg, er derfor at det skal komme snø.

Når hvitreven blir overrasket av en snøstorm, graver den seg bare dypt ned i en snøfonn, ruller seg sammen og dekker snuten med den buskete halen og sover seg gjennom snøstormen. Når sterke vinder forstyrrer den lille nordamerikanske kaninen, graver den en liten fordypning i snøen og lar vinden pakke snøen sammen rundt seg. Kaninens egen kroppstemperatur varmer opp hulen, og snøen beskytter den mot vinden.

Under snøen har mange små gnagere det godt og lunt. Selv i Alaska og Sibir, hvor lufttemperaturen kan komme ned i minus 45 grader celsius om vinteren, synker temperaturen ved jordoverflaten sjelden til under minus seks grader celsius. De små gnagerne lager huler og ganger under snøen og lever ubekymret sitt liv der. Snøen beskytter dem ikke bare mot kulden, men også mot mange av de dyr som vanligvis driver jakt på dem.

Også noen av fuglene drar fordel av snøen. Fjellrypa graver seg for eksempel ofte ned i en snøfonn for å sove der om natten.

Vintersøvn

Den beste måten å overleve vinteren på er for mange dyrs vedkommende å sove seg gjennom hele vinteren eller i det minste en stor del av den. Når vinteren setter inn, og både barn og voksne begynner å gå på skøyter på islagte tjern, ser de ingen frosker hoppe omkring. Grunnen til dette er at froskene i likhet med mange andre kaldblodige skapninger har lagt seg til å sove for vinteren. Froskene finner seg en god, frostfri mudderseng på bunnen av sin yndlingsdam. Men før de gjør det, spiser de godt, slik at når de først har falt i søvn, behøver de ikke å bekymre seg om måltider.

Ormer som holder til i nordlige strøk, finner seg også et godt sted hvor de kan legge seg til å sove når vinteren kommer. De søker seg ut hule trestammer eller finner seg en seng under en trestubb. En grotte eller en klippehule er også et godt sovested. Noen grotter blir nesten som et hotell for ormer. I fjellene i Pennsylvania i USA ble det en gang funnet en hule hvor det lå nesten 200 sovende klapperslanger og andre slanger.

Ormene spiser godt før vinteren setter inn, og tærer deretter på fettet under vintersøvnen. Etter hvert som vinteren går, bruker de opp fettet. En naturforsker så en gang mot slutten av vinteren en tømmerhogger vekke en stor klapperslange opp av dens søvn under en tømmerstokk. Under søvnen hadde klapperslangen brukt opp så mye av fettet at naturforskeren sa at skinnet «hang på den nesten like løst som det ser ut til at skinnet henger på sidene av en elefant».

Det finnes også en rekke varmblodige skapninger som sover seg gjennom vinteren. Ta for eksempel skogmurmeldyret. Det graver seg en hule og holder uvedkommende borte fra sitt soverom ved å stenge inngangen med jord som det skraper sammen fra den innerste enden av hulen. Så ruller det seg sammen og sover, undertiden i hele seks måneder. Naturforskere har gravd opp sovende skogmurmeldyr og funnet at disse vintersovere bare puster omkring 20 ganger i timen. Hjertet, som normalt slår mellom 80 og 90 ganger i minuttet, slår bare omkring fem ganger i minuttet. Dyrets kroppstemperatur kan synke helt ned til omkring fire grader celsius. Når skogmurmeldyret først har falt i søvn, reagerer det ikke på lyder eller berøring. En kan for eksempel rulle det tvers over gulvet uten at det våkner. For skogmurmeldyret eksisterer ikke problemet søvnløshet.

En slik dvale ser ut til å beskytte vintersoverne mot mange farer. Et sovende pinnsvin ble for eksempel lagt under vann over 20 ganger uten å drukne. Vitenskapsmenn har også lagt et sovende murmeldyr i en lufttett beholder som var fylt med karbondioksyd. Til sin overraskelse oppdaget de at denne vintersoveren ikke hadde tatt den minste skade av å oppholde seg der i fire timer. Disse skapningenes vintersøvn er så dyp at det å våkne opp er en langsom prosess som krever at de utsettes for varme i lengre tid. Rekord i vintersøvn har kanskje et ungt hunnekorn som sov 33 uker av året. Det var bare virksomt i 19 uker, så la det seg til å sove igjen.

Bjørnens vintersøvn

I motsetning til skogmurmeldyr, jordekorn, ormer, frosker og mange andre sover ikke bjørnen seg gjennom vinteren i ett strekk. Grunnen til dette er at bjørnene kan bli forstyrret når de sover om vinteren, ettersom deres kroppstemperatur fortsetter å være høy, og de puster et normalt antall ganger i minuttet. Bjørnene ligger egentlig ikke i vinterdvale, og de kan derfor lett vekkes av sin søvn. Noen våkner til og med av seg selv i løpet av vinteren og streifer omkring noen få timer eller dager.

Når bjørnen sover, liker den naturligvis ikke å bli forstyrret, ikke engang av varme perioder som normalt ikke hører årstiden til. Vitenskapsmenn som studerte gråbjørnene i Yellowstone nasjonalpark i USA, fant at bjørnene valgte hi hvor de etter all sannsynlighet ikke ville bli forstyrret. Noen av hiene lå i sidene i fjellkløfter. Alle hiene lå i fjellsider som vendte mot nord, slik at korte varme perioder ikke ville varme opp hulene og vekke bjørnen. Hiene var godt isolert med furu- og grangreiner. Men når går så bjørnene i hi for å få sin vintersøvn?

Ifølge de iakttagelser vitenskapsmennene har gjort gjennom flere år, går ikke gråbjørnene inn i hiet, som er gjort i stand på forhånd, før det kommer en snøstorm, som hurtig visker ut sporene etter dem. I løpet av noen få timer er fotsporene deres dekket av snø, og ingen har noen anelse om at bamsefar har gått og lagt seg.

Noen drar sørover

Akkurat som mange mennesker drar sørover når vinteren nærmer seg, er det også mange dyr, særlig fugler, som gjør det. Omkring to tredjedeler av alle fuglearter i den nordlige delen av De forente stater og Canada (mellom 12 og 15 milliarder fugler) flyr sørover, til Sørstatene og Mexico eller til Mellom- og Sør-Amerika for å overvintre der. Fuglene drar naturligvis ikke bare sørover for å komme bort fra kulden; de må dra til et varmere klima for å kunne opprettholde livet. Når de oppholder seg nordpå om sommeren, lever de av frø, bær og insekter. Om vinteren er det ikke bare lite av slike lekkerbiskener, men dagene blir også kortere; det blir ikke så mange timer med dagslys da de kan lete etter mat.

For mange fuglers vedkommende er reisen mot sør en lang ferd. Når vinteren nærmer seg, drar for eksempel storkene fra Europa og helt ned til Sør-Afrika. Merkelig nok drar årsungene, som aldri har vært hjemmefra, først, uten å ha en eldre fugl med seg til å vise vei. Et storkepar med familie kan på sin ferd fram og tilbake hvert år tilbakelegge omkring 22 000 kilometer. Det er som Bibelen sier om storkens gudgitte instinkt: «Storken under himmelen kjenner sine tider.» (Jer. 8: 7) Den måten dyrene innretter seg på om vinteren, er i sannhet til ære for Skaperen av alle disse dyrene.

Tenk også over følgende kjensgjerning: Mange av de fjærkledde skapningene som drar sørover, flyr nesten utelukkende over åpent hav og tilbakelegger lange strekninger uten mellomlanding. En underart av heiloen holder til på tundraen i Alaska om sommeren. Om høsten tilbakelegger denne fuglen en strekning på 4800 kilometer over Stillehavet til Hawaii. Som om det ikke var langt nok å dra til Hawaii, fortsetter denne fuglen sørover enda 4000 kilometer til Marquesasøyene, og det er ikke uvanlig at den flyr enda 800 kilometer til de små Tuamotuøyene i Stillehavet.

Andre måter å overvintre på

Det å dra sørover er kanskje den beste måten å overleve vinteren på, men for skapninger som ikke kan fly, er dette så å si utelukket. En vanlig måte å overvinne vinterens problemer på er derfor å sørge for å ha et matlager. Ekornet liker å spise sopp, og i løpet av sommeren sørger det derfor for å skaffe seg et lager av sopp. Først tørker det imidlertid soppen ved å legge den på de øverste greinene av et tre. Deretter gjemmer det soppen på et tørt sted til vinteren.

Mange dyr ifører seg også en spesiell vinterdrakt for å kunne holde stand mot vinterkulden. De får en tykk pels med fine, myke hår nærmest hudoverflaten.

Lenge før menneskene begynte å framstille bobledresser, benyttet hjorten seg av fordelen ved surstoffattig luft, som er en dårlig varmeleder. Når høsten nærmer seg, kvitter hjorten seg med sin kjølige sommerpels og får seg i stedet en vinterpels hvor hvert hår er hult. Kledd med denne isolerte drakten trenger hjorten ikke noe mer, selv på de kaldeste dagene, enn å søke ly i de tette skogene blant furuer og graner.

Men mens en hjort eller et dådyr kan bli sittende fast i dyp snø, bryr ikke den nordamerikanske haren seg om hvor dype snøfonnene blir. Hvorfor ikke? Når vinteren nærmer seg, vokser det ut rikelig med nye, hvite hår på harens føtter. Når snøen legger seg, er føttene blitt omdannet til brede, myke, lette labber som holder den oppe selv på de dypeste snøfonnene.

Akkurat nå er det på den nordlige halvkule utallige dyr som forsøker å klare seg under vinterens kulde og blåst. De sover kanskje i et hi eller under snøen eller hopper omkring i skogen eller andre steder. Den måten dyrene klarer seg på i vinterkulden, er i sannhet imponerende!