Vinterens undere

DET er mye en kunne si om de ulemper vinteren fører med seg på de nordlige breddegrader, om frost og kulde, snø og is, som skaper vanskeligheter for både mennesker og dyr. Vinteren får en ofte til å tenke på lyden av bilhjul som spinner på glatt føre, på motorer som ikke vil starte i kulden, og på folk som skynder seg av gårde i snølaps og sludd med kalde fingrer, ører og føtter. På bakgrunn av slike ting kan en kanskje spørre: Hva er det egentlig som er så vidunderlig ved vinteren?

Men det er ikke bare ulemper ved vinteren, er det vel? Spør noen barn som tumler omkring i snøen, hva de synes om vinteren. Spør barn som lager en snømann, små og store som går på skøyter på islagte vann, skiløpere som kommer farende nedover snøkledde skråninger, eller en bestefar som sitter og leser ved siden av de sprakende flammene i peisen. De vil sannsynligvis si at vinteren byr på mye moro, at det er en vidunderlig årstid, trass i visse ulemper.

Men vinteren har ikke bare med lek og atspredelse å gjøre. Grevlingene og pinnsvinene, som for ikke lenge siden var så fulle av liv, har gått i hi og ligger krøllet sammen og sover, og slik ligger de til det blir varmere i været. Gjessene, endene og sangfuglene har for lengst forlatt de nakne buskene og trærne og dratt sørover til solen og varmen. Insektene er brakt til taushet av kulden.

Men over og under snøteppet er det liv. Når en står ganske stille ute mellom trærne i skogen eller i hagen, kan en høre kvitringen fra de små meisene som leter etter frø og insekter. Hakkespettene haster fra tre til tre på leting etter egg og larver som er innvevd i silkeaktige puppehylstre eller gjemt i sprekker i barken på trærne. Hardføre kråker har stevnemøter over tretoppene. Vi ser fotspor i snøen etter røyskatter, harer, rever og dådyr som leter etter mat. Vi hører knaking og spraking i isen på dammene.

Under snøteppet, i løvet og i den harde jorden, og under barken på trærne, under trapper, i låver og i forlatte bygninger er det liv i form av frø, egg, kokonger, knopper, røtter og sovende dyr, som hver og en har i seg et løfte om liv til våren.

Ja, det er i virkeligheten en travel virksomhet i skogen om vinteren. På en hvilken som helst flate på skogbunnen på cirka 0,1 kvadratmeter, sju-åtte centimeter under snøen, kan en finne over 100 milliarder organismer — et tall som er cirka 30 ganger så høyt som tallet på jordens innbyggere. Av disse er det bare 0,000004 prosent som er så pass store at de kan ses med det blotte øye! Alle disse milliarder av organismer er travelt opptatt med å omdanne visne blad og planterester til gasser og næringsstoffer som de grønne plantene enda en gang kan nyttiggjøre seg når de skal produsere næringsstoffer og oksygen. Når våren kommer, har trærne og plantene rikelig med føde. For et enestående under!

Et annet av vinterens undere er selve symbolet på vinteren — snøfnuggene. Disse uendelig skjøre og sarte krystallene bevarer sin sekskantede form mens de faller tusener av meter gjennom luften. Snøfnugg er kniplingaktige vanndampformasjoner rundt ørsmå støvpartikler i luften. Vanligvis legger vi ikke merke til støvet, men vi kan se det når det blir innfanget i en solstråle. Ved den rette temperatur, når et vanndampmolekyl henger seg fast til en støvpartikkel, blir et snøfnugg til. Det kan anta de mest bemerkelsesverdige former idet det faller mot jorden. Noen snøfnugg er ytterst enkle, og andre er fantastisk komplisert, men aldri er to helt like. Noen snøkrystaller danner de vakreste mønstre som finnes. De kniplingaktige linjene er ofte blitt etterlignet på smykker og stoffer. «Det er et undernes under at molekylenes dans frambringer disse geometriske formene,» sier en autoritet.

Som oftest faller snøfnuggene ett og ett, men hvis temperaturen er like over frysepunktet, hender det at de henger seg fast i hverandre i fallet, slik at de danner flak som kan være hele ti centimeter i diameter. Når det faller tilstrekkelig mye snø, blir en stor mengde luft innfanget i snøkrystallene. Mennesker har overlevd i opptil to døgn begravd i snø. Fordi snøen holder på luften, er den en ypperlig isolator. Den bevarer varmen i de nederste jordlagene og beskytter frøene og vinteravlingen mot frost. Hvor nyttige er ikke disse vakre vinterens undere!

Et annet av vinterens undere er isen. Bare den måten vann oppfører seg på når det fryser, er et mirakel. Ifølge alle fysiske lover skulle is ikke flyte. De fleste stoffer, både faste stoffer, væsker og gasser, trekker seg nemlig sammen når temperaturen synker. Vannet følger denne regelen som gass og som væske i 96 prosent av veien ned mot frysepunktet på temperaturskalaen. Men når temperaturen kommer under fire grader, skjer det noe. Vannet trekker seg ikke lenger sammen, men begynner å utvide seg. Det ser ut til at ismolekylene innfanger luftmolekylene og antar konkret form ved frysepunktet. Disse danner så isflak som flyter med ni tiendedeler under vannet.

Uten dette fenomenet — at isen flyter — ville verdens hav, sjøer og elver sakte fryse til og berøve jorden for vann, som den må ha. Men nå er det slik at når vinteren kommer, danner det seg is som flyter på vannets overflate og danner et isolerende lag som beskytter vannet under mot frost og derved verner livet i det.

Hvem kan vi takke for vinterens undere? Salmisten skrev i Bibelen: «Du [Jehova Gud] har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter — du har dannet dem.» (Sl. 74: 17) Takk da Gud for vinterens fantastiske undere.