Hvordan vi kan lære av historien

ORDET «historie» kan blant annet defineres som en beretning om begivenheter i menneskenes fortid. En kan naturligvis betrakte slik historie på flere måter. På den ene side sies det at historien vil gjenta seg for dem som nekter å lære av fortiden. På den annen side er det mange som nå mener at «historie er noe humbug».

Begge synspunkter er riktige til en viss grad. Hvis det som har skjedd før, kan lære en mann hvordan han skal unngå visse feil og i stedet leve på en forstandig måte, har historien vært til gagn for ham. Historien kan imidlertid også brukes for å villede folk. For en generasjon siden brukte nazistene en forvrengt versjon av «historien» til støtte for sin myte om en germansk «overlegen rase». Dette førte til ulykke og død for millioner.

For å kunne lære av historien må en ha et rett syn på fortiden. Hvordan kan en få det?

Historiske kilder

Det er av svært stor betydning at vi tar i betraktning hva som virkelig er kilden til de opplysninger vi leser. Hvorfor sier vi det? Fordi det som står skrevet i en moderne historiebok, som oftest er ting som skjedde lenge før bokens forfatter ble født. Han må stole på opplysninger som på en eller annen måte er blitt overlevert fra gammel tid av. Han kan kanskje få noen opplysninger fra arkeologien og geologien. Men den ideelle opplysningskilden er som oftest en skreven beretning, fortrinnsvis en beretning som er nedskrevet av en som var øyenvitne til de begivenheter det fortelles om.

Hvis for eksempel en moderne historiker skildrer livet til en bestemt romersk keiser, kan du spørre: Hvor har han fått sine opplysninger fra? Han har kanskje fått dem fra den romerske biografen Suetonius, som levde i det annet århundre, i keisertiden. Det ser også ut til at Suetonius har hatt fri adgang til keisernes og Senatets arkiver og andre dokumenter fra samtiden. Ved selv å lese Suetonius’ verker vil en naturligvis få vite hva denne skribenten egentlig sa. Da har en sannsynligvis kommet fram til den nærmest tilgjengelige kilde til mange av keisernes historie.

Men de fleste beretninger om folk og begivenheter i en fjern fortid er nokså knappe. For å lage en sammenhengende beretning ut fra de tilgjengelige opplysninger må en derfor fylle tomrommene og knytte alt stoffet sammen på en eller annen måte. Hvor får en historieskriver i vår tid de opplysninger han trenger for å kunne fylle tomrommene?

Hvis han er en ekspert på emnet, vil han kanskje kunne gjette seg til hvordan tilsynelatende isolerte opplysninger kan settes sammen til et sammenhengende hele. Er dette galt? Ikke nødvendigvis. Det gjør det lettere for vanlige mennesker å lese historiebøkene og gjør beretningen sammenhengende. Så lenge historikeren tydelig sier fra til sine lesere at den og den begivenheten «kanskje» eller «muligens» eller «sannsynligvis» fant sted på den og den måten, er han ærlig og også på en måte hjelpsom.

Noen skribenter godtar imidlertid en annens fortolkning av det som skjedde i fortiden, og fletter den inn i sitt eget stoff som en kjensgjerning. De unnlater å undersøke eldre, opprinnelige kilder. Misforståelser, ja, usannheter blir på denne måten overlevert i årtier og blir godtatt som kjensgjerninger, simpelthen fordi så få har tatt seg tid til å undersøke om uttalelsene er riktige, eller brydd seg om å gjøre det.

La oss ta et eksempel. De gamle babylonierne fra omkring år 1000 før vår tidsregning blir noen ganger berømmet som dyktige astronomer. Det blir ofte framstilt slik at de på grunn av sine observasjoner av stjernehimmelen hadde detaljerte kunnskaper om planetenes bevegelser. Resultatet er at hele den babyloniske kultur blir framstilt som høyt utviklet. Folkeslagene omkring blir framstilt som tilsvarende tilbakeliggende og sies å ha gjort framskritt først etter at de kom i kontakt med babylonierne. Men støtter de opprinnelige kilder et slikt syn?

Det er ingen tvil om at de gamle babyloniere hadde en viss kjennskap til astronomi. De astrologiske trekk ved babylonisk religion viser tydelig det. De tilgjengelige faktiske opplysninger om babylonisk astronomi foreligger imidlertid på leirtavler. Hva viser disse tavlene? Én forsker, O. Neugebauer, som ikke beskjeftiger seg med hva andre hevder i forbindelse med gamle dokumenter, men med selve dokumentene, sier i The Exact Sciences in Antiquity:

«Det finnes neppe et annet kapittel i vitenskapens historie hvor det er en like stor kløft mellom den alminnelig godtatte beskrivelse av en tidsperiode og de resultater som langt om lenge har framkommet etter detaljerte undersøkelser av kildematerialet. . . . Den eldste mesopotamiske astronomi virket primitiv . . . nokså lik den samtidige egyptiske astronomi.»

Kjensgjerningene viser at den babyloniske astronomi ikke ble ordentlig utviklet som vitenskap før noen hundre år før vår tidsregning.

Når babylonierne blir fratatt alt det glitter som mange moderne skribenter har utstyrt dem med, står kjensgjerningene tilbake. De gamle babyloniere var riktignok siviliserte, men de mister noe av sin antatte kulturelle glans i lesernes øyne.

Den samme tendensen til å ville pynte på fortiden har også bidratt til at beretninger om begivenheter og biografiske skildringer er blitt fordreid. Det er bare ved å vende seg til de eldste historiske kilder at en kan være sikker på å finne de mest pålitelige kjensgjerninger. Men det å finne gamle beretninger er ikke nok hvis en ønsker å lære av fortiden.

Er kilden korrekt?

Selv om det lykkes en skribent i vår tid å få tak i gamle kildeskrifter og få oversatt dem riktig, kan det syn på historien som han legger fram, likevel være forkjært. Hvorfor? Fordi de gamle kildene som han bygger på, kanskje er feilaktige.

Husk at disse historieskriverne i gammel tid kanskje levde lenge etter at de begivenhetene som de beskriver, inntraff. Eller det kan være at de bodde i en helt annen del av verden. I likhet med skribenter i vår tid var også de nødt til å godta opplysninger fra andre, og ingen av disse opplysningskildene var fullkomne.

Vi bør dessuten være klar over at skribenter i oldtiden hadde de samme nasjonalistiske fordommer, lojalitetsfølelser og religiøse følelser som alle andre. Dette ville naturligvis påvirke det de skrev.

La oss for eksempel se på Tacitus, som blir regnet for å være en av de mer pålitelige skribentene i oldtiden. Hans romerske synspunkter viser at han avgjort hadde sterke sympatier og antipatier. Resultatet er at noen av de opplysninger Tacitus kom med, er misvisende.

Han skriver således om jødene i Historiae (bok V):

«Noen sier at jødene var flyktninger fra øya Kreta som bosatte seg på den nærmeste kysten av Afrika omtrent på den tiden da Saturn ble drevet fra tronen ved Jupiters makt. En prøver å finne beviser for dette i navnet. Det er et kjent fjell på Kreta som heter Ida; den omkringboende stammen, idaei, kom til å bli kalt judaei ved en feilaktig forlengelse av det nasjonale navn.»

Da Tacitus skrev dette, i det første århundre etter Kristus, kunne jødene selv dokumentere at det forholdt seg annerledes, men det ignorerte Tacitus fullstendig.

At det oldtidens skribenter skrev, ble preget av de fordommer de nærte, framgår også tydelig av den strid som har gjort seg gjeldende i forbindelse med en beretning av Josephus. Denne jødiske historieskriveren, som levde i det første århundre etter Kristus, sier at Alexander den store kom til Jerusalem etter at han hadde erobret byene Tyros og Ghaza. Han fikk en fyrstelig mottagelse og ble vist Daniels profetier om en av grekerne som skulle ødelegge persernes rike. Alexander anvendte etter sigende denne forutsigelsen på seg selv. Ifølge Josephus ble Jerusalem på grunn av dette spart for den greske hærens herjinger. Arrianos, Alexanders mest kjente biograf, nevner imidlertid ikke noen slik hendelse. Hva er grunnen til det?

Noen har hevdet at det kan skyldes sterke antijødiske følelser hos Arrianos. Det at Arrianos ikke nevner at Alexander besøkte Jerusalem (hvis han virkelig gjorde det), gjør naturligvis ikke Arrianos’ beretning unøyaktig; en utelatelse er ikke nødvendigvis en feil.

På den annen side må vi være oppmerksom på at Josephus ikke gikk av veien for å overdrive i den hensikt å forherlige sitt folk, jødene. Ettersom vi må regne med at både Josephus og Arrianos var partiske, kan vi i dag ikke si med sikkerhet hvorvidt Alexander besøkte Jerusalem.

Fordi det hersker en viss usikkerhet med hensyn til noe av det oldtidens skribenter har skrevet, vil noen kanskje forkaste alt sammen og si at folk i vår tid ikke kan ha noen nytte av det. Men det vil ikke være en riktig konklusjon.

Vi har ingen grunn til å tro at skribentene hadde et dårlig motiv. De skrev uten tvil ofte om det de hørte, uten å gjøre noe forsøk på å komme med en gal framstilling. Men selv når gamle skrifter har sterkt subjektiv slagside, kan visse beskrivelser og bakgrunnsopplysninger være korrekte og verdifulle.

I stedet for å skyve all historie fra seg som verdiløs må en derfor lære seg å vise god dømmekraft.

Vis god dømmekraft

De fleste som leser historiske beretninger i vår tid, må nødvendigvis stole på det andre har fått ut av å lese gamle historiske kildeskrifter. Folk flest har ikke tid til å finne fram alt kildematerialet og sammenligne de forskjellige skriftene med hverandre og finne ut hva som er riktig. De ønsker likevel å lære noe av historien. En som har god dømmekraft, vil derfor ha slike spørsmål som disse i tankene når han leser historiske verker:

Hvordan bruker skribenten opplysningene (som kanskje er riktige)? Prøver han å «mele sin egen kake»? Blir det ventet at du skal tro noe som din rettferdighetssans sier deg er galt? Eller blir det ventet at du skal godta noe som du ut fra egen erfaring vet er i strid med den menneskelige natur? Bruker skribenten begivenheter fra fortiden på en slik måte at han forherliger et religiøst eller politisk system eller en levemåte som allerede har vist seg ikke å kunne løse de problemer menneskeheten står overfor? Blir det gjort noe forsøk på å forherlige én nasjon eller én rase utilbørlig eller å nedvurdere en annen? Hvis det er tilfelle, vet en som har god dømmekraft, at han må være på vakt når han leser beretningen.

Det finnes imidlertid en gammel historisk kilde som vi kan vende oss til med full tillit.

Bibelen som historisk kilde

Denne pålitelige historiske beretning finnes i Bibelen. Jo mer et gudfryktig menneske studerer historien, jo bedre forstår det hvilken verdi Bibelens historiske beretning har. Bibelen inneholder den eldste sammenhengende historiske beretning som vi har adgang til. Historikeren H. E. Barnes innrømmer: «Æren for først å ha frambrakt en sann historisk beretning av betydelig omfang . . . må tilskrives hebreerne i det gamle Palestina,» som ble brukt til å sette Bibelen sammen.

Men noen spør: Hvordan kan Bibelens historie sies å være så enestående? Er det ikke slik at den forherliger ett folk, Israel? Forlanger den ikke at vi skal tro på det utrolige, ja, på det mirakuløse?

Det er sant at en god del av den bibelske beretning dreier seg om Israels historie. Men hvem kan benekte at Bibelens beretning om Israel er preget av ærlighet og oppriktighet? Ikke bare israelittenes gode trekk, men også deres dårlige trekk blir omtalt på en åpenhjertig måte. Det som skjedde med landet og dets folk, blir brukt for å vise hvilken straff alle som nekter å leve etter Guds høye normer, vil få. Den bibelske historie viser hvor hardt Gud tuktet Israel, og at han til slutt forkastet folket fullstendig som sitt spesielle paktsfolk.

Nei, Bibelens historiske beretning forherliger ikke noen spesiell nasjon eller rase. Bibelen sier: «Blant ethvert folkeslag tar [Gud] imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» — Ap. gj. 10: 35.

Det er sant at den bibelske historie også forteller om mirakuløse hendelser. Men før vi skyver den fra oss på grunn av det, bør vi huske at rammen om disse miraklene absolutt er historisk og troverdig. På hvilken måte? Jo, tidspunktene og stedene er angitt.

Vi kan illustrere dette med Bibelens historiske beretning om at Rødehavet ble delt da israelittene dro ut av Egypt. Noen synes at det er vanskelig å godta denne beretningen, som er skrevet av øyenvitnet Moses. De som forkaster beretningen, har i mange tilfelle aldri lest den ordentlig selv.

En som omhyggelig leser denne beretningen (som finnes i 2 Mosebok, kapitlene 12—15), vil se at det er oppgitt en rekke navn på personer og steder. — Jevnfør 4 Mosebok 33: 1—8.

Den tid da Israels opphold i Egypt nærmet seg sin avslutning, blir også angitt: «Den tid Israels barn hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle Herrens hærer dro ut av Egypts land.» — 2 Mos. 12: 40, 41; jevnfør 1 Kongebok 6: 1.

Bibelens beretning har således en fullt ut troverdig ramme i form av tids- og stedsangivelser. Hva mer kunne en hvilken som helst historiker, uansett når han levde, eller hvor han bodde, ha tatt med for å bevise at han skrev ned det som han virkelig så? Ingenting. Hvilket grunnlag har vi da for å skyve denne bibelske beretning fra oss som uhistorisk? Det finnes ikke noe slikt grunnlag!

Bibelens historiske beretning er pålitelig. Som ingen annen historisk beretning understreker den at Guds profetiske Ord er sant, at Guds morallover er de høyeste, og at Gud fortsatt er interessert i sitt skaperverk. De som setter seg inn i Bibelens beretning om hvordan historiens Gud har handlet opp gjennom tidene, vil lære mye av det. — Rom. 15: 4.

[Bilde på side 17]

Suetonius

[Bilde på side 18]

Tacitus

[Bilde på side 19]

Josephus