Bør historien skrives om igjen?

ENKELTE blir oppbrakt bare ved tanken på at historien skulle «skrives om igjen». De betrakter det som et uærlig forsøk på å manipulere med fortiden for å få den til å passe med nåværende teorier eller for å forherlige en bestemt nasjon, rase eller religion. Er det riktig?

Ja, noen ganger er det det. Beretningen om menneskets fortid er ved forskjellige anledninger blitt revidert i samsvar med visse politiske eller religiøse ideologier. Men det er ikke alltid tilfelle. Under visse forhold vil det være en fordel at historien ble skrevet på nytt.

Det vi hele tiden bør ha klart for oss, er: Hvorfor blir historien skrevet om igjen? Hvilket motiv eller hvilke forhold ligger til grunn for at den blir revidert? La oss se på det.

Å få tak i kjensgjerningene

Én faktor som gjør det berettiget å skrive historien om igjen, er at flere opplysninger har kommet for en dag. Stikk i strid med det enkelte tror, kan det være vanskelig å få tak i de historiske kjensgjerninger. Hvorfor?

Ett problem som kanskje vil overraske mange, er den kolossale mengde stoff en moderne historiker blir stilt overfor; stoffmengden kan hindre hans forskning. Det er simpelthen umulig for ett menneske å pløye gjennom alle de opplysninger som er tilgjengelige vedrørende enkelte emner. Samtidig viser det seg paradoksalt nok at svært viktig stoff vedrørende begivenheter i forholdsvis nyere tid ofte mangler eller er uklart.

Vet du for eksempel hvem det var som oppdaget Nordpolen? Hvis du slår opp i forskjellige leksika, vil du se at det i hvert fall er to menn, Robert E. Peary og Frederick A. Cook, som gjør krav på å ha vært den første som nådde fram til Nordpolen. Det er blitt skrevet mange bøker om dette. Men hvem i dag kan egentlig si med sikkerhet hvem som var den første som nådde Nordpolen — noe som skjedde for snart 70 år siden?

For litt over ti år siden ble den amerikanske presidenten John F. Kennedy snikmyrdet for manges øyne. Ble han myrdet av en mann som opererte på egen hånd, noe som er den alminnelige oppfatning? Eller var det virkelig en sammensvergelse som førte til presidentens død? Disse spørsmålene blir fortsatt debattert i visse kretser.

Ja, som disse eksemplene viser, er det ikke så helt enkelt for en moderne historiker å få tak i kjensgjerningene. Sett at en av de mulighetene som er blitt framholdt, ble fastslått med sikkerhet. Da ville det bli nødvendig å skrive historien om igjen i samsvar med det. Men noen ganger er det nødvendig å revidere historiebøkene av andre grunner.

Nye synspunkter

Etter hvert som tiden går, kan folk og nasjoner få et nytt syn på den tiden som har gått. Som følge av diplomatiske forbindelser og handelsavtaler blir tidligere fiender forbundsfeller. Fortiden blir sett i et annet perspektiv enn tidligere, og historiebøker og andre vitnesbyrd som er blitt skrevet i tidligere tider, lyder gammeldagse eller harde og strenge. Det som en gang ble sett på som noe uheldig, kan med tiden bli sett på som noe gagnlig. Historien blir ofte revidert i samsvar med denne utvikling.

I 1868 ville den lovgivende forsamling i New Mexico hedre sine døde soldater. Det ble reist en ti meter høy obelisk med innskriften: «Til de helter som har falt i forskjellige kamper mot grusomme, barbariske indianere i territoriet New Mexico.» Nå, over 100 år senere, vil de fleste hvite amerikanere være enige i at de indianerne som levde i dette territoriet, ikke var mer ’grusomme og barbariske’ enn angriperne. En rekke embetsmenn i New Mexico snakker derfor nå om å reise en annen stein, som skal forklare at monumentets språk ’gjenspeiler en svunnen tids tenkemåte’.

Hvordan skiftende holdninger berører det historiske syn, framgår også av den såkalte økumeniske ånd som gjør seg gjeldende på det religiøse område i vår tid. Før i tiden pleide katolske historiebøker å forsvare det inkvisisjonen gjorde seg skyldig i i det 15. og det 16. århundre. Men boken The Inquisition, som nylig ble utgitt av John A. O’Brien, inntar ifølge katolske forfattere «det nye syn som har preget katolisismen etter det annet Vatikankonsil», og er således «påfallende ærligere og fri for ensidig argumentasjon».

Den økumeniske ånd ser også ut til å ha satt sitt preg på jødiske publikasjoners omtale av Jesus Kristus. I mange hundre år var det ifølge jødisk tradisjon forbudt endog å uttale Jesu navn. Men i dag viser det seg at lærebøker som blir brukt i skolene i Israel, inneholder noen av de mest sympatisk innstilte beretninger om Jesus Kristus som noen gang er blitt presentert for jøder.

Tiden har ført til at myndighetene i New Mexico, den katolske kirke og jødene har endret synspunkter. De har funnet det nødvendig å ’skrive historien om igjen’.

Den andre siden av saken

Saken har også en annen side. Ett synspunkt kan være godt kjent; det er populær historie. Men denne framstillingen får kanskje folk i et annet land eller av en annen rase til å virke dumme eller tilbakestående. Med tiden ønsker disse å fortelle sin side av historien. Det må en regne med, ikke sant? Så blir historien skrevet om igjen.

Det er naturligvis en opplagt fare forbundet med dette. En vanlig tendens når historie blir skrevet på nytt, er at skribenten velger ut de opplysninger som maler et fordelaktig bilde av hans side av saken. Det som skjer, er omtrent det samme som når en dyktig advokat vurderer bevismateriale og velger ut bare det stoffet som vil gagne hans klient, og ignorerer eller holder tilbake andre opplysninger. Når en slik innstilling gjør seg gjeldende, er det høyst sannsynlig at den nye versjonen av historien blir like ensidig som den første.

Når en leser en historiebok fra ett land, får en sannsynligvis ett inntrykk; når en leser en bok fra et annet land, får en et helt annet inntrykk. Det er for eksempel blitt nedsatt en komité av representanter for Tyskland og Polen som skal revidere skolebøkenes uttalelser om grensen mellom de to landene. Et sterkt hat har gjennomsyret dette grenseområdet i generasjoner. Nå sier begge parter at de vil ha nye historiebøker for å prøve å sette en stopper for de heftige grensetvistene. Men det er visse punkter de ikke kan bli enige om.

Hvis du spør tyskerne om deres innfall i Polen for 600 år siden, vil de si at det var en misjonsferd som ble foretatt for å gjøre polakkene mer sivilisert. Men spør polakkene hvordan de ser på dette. De vil kanskje omtale det som «overfall under dekke av misjonsarbeid». Begge parter har således sitt spesielle syn på det som skjedde den gangen. Begge parter har også visse beviser til støtte for sitt syn på saken.

Det samme er tilfelle når det gjelder Afrikas historie. Spør deg selv: «Hvor mye vet jeg egentlig om Afrikas fortid?» De fleste i vår tid har lært å se Afrikas historie med en européers øyne. For européerne var Afrika et sted hvor handelsmenn, misjonærer, oppdagelsesreisende og erobrere gjorde seg et navn. Européerne betraktet ofte Afrika som et tilbakestående land og kalte det «det mørke fastland».

Men synes afrikanerne selv at de var like tilbakestående som européerne hevdet at de var? Ett svar blir gitt av Nwabueze Chukwemeka Okoye ved avdelingen for afrikanske og afroamerikanske studier ved University College i staten New York. Han sier om européernes framrykking i Afrika: «Det ble gjort tydelige forsøk på å rettferdiggjøre européernes herredømme over afrikanerne og framstille det, ikke som et utslag av ren makt (noe det var), men som et utslag av kulturell overlegenhet (noe det ikke var).»

Forstandige afrikanere og européere i vår tid innser at enkelte européere hadde hederlige hensikter når de dro til Afrika, og at de utrettet gode ting. De innrømmer imidlertid også at mange av afrikanerne ble utnyttet av utlendingene.

En som leser historiebøker og prøver å være så objektiv som mulig, innser at alle parter — tyskere og polakker, européere og afrikanere — har sin beretning å fortelle. Han vet at det som oftest er noe riktig i ethvert synspunkt. Men han er også klar over at han må sammenligne den ene beretningen med den andre for å kunne danne seg et noenlunde riktig bilde av det som har skjedd.

Et mønster

Mange reviderer også historien fordi de prøver å finne et mønster i alle de begivenheter som har inntruffet. Det er blitt utviklet detaljerte teorier i et forsøk på å forklare hvorfor tingene har skjedd på den måten de har. Historiske beretninger blir ofte omarbeidet for at de skal stemme med disse idéene.

Én moderne historiker oppfatter således verdensrikenes tilsynelatende regelmessige oppkomst og fall som «bølger» som kommer rullende etter hverandre og danner en topp, som så faller sammen. En annen forfatter analyserer kanskje hele menneskehetens historie som en oppsamling eller en gradvis konsentrasjon av idéer og ideologier som har nådd sitt høydepunkt i den nåværende vestlige sivilisasjon. Andre hevder at den samme opphopning av idéer peker i retning av verdensomspennende kommunisme. Disse historikerne, som har gransket fortiden i håp om å finne et bestemt mønster, har kommet til mange forskjellige konklusjoner, og de har så skrevet og revidert historien i samsvar med dette.

Finnes det virkelig et bestemt historisk mønster som gjør seg gjeldende? Mange av de påståtte historiske mønstre eksisterer faktisk bare i folks sinn. Noen ganger virker de kunstige, selv om de kanskje har en kjerne av sannhet. Men det er ett mønster som nesten alle vil innrømme at de har lagt merke til. Hvilket mønster er det?

Menneskenes historie har stort sett ikke vært noe å skryte av. Den har vært preget av blodbad, økonomiske kriser, skandaler og forskjellige former for sadistiske grusomheter og tortur. Det er få som ikke ser dette mønstret.

Hvorfor dette onde mønster?

De fleste historikere viser til noe upersonlig, noe de kaller «historiske krefter», og sier at det er disse kreftene som er ansvarlige for det som har skjedd. Men hvorfor har «historiske krefter» voldt så store skader og skapt så mange problemer og vanskeligheter, når vanlige mennesker helst vil leve i fred og ro? Menneskenes egne teorier har ikke kunnet gi noen tilfredsstillende svar på dette spørsmålet, trass i at de fyller hyllene i mange biblioteker.

Men Bibelen forklarer hvorfor dette mønstret har gjort seg så sterkt gjeldende i menneskenes historie. Den forklarer hva de «historiske krefter» i virkeligheten består av. Bibelen ser for det første ikke bort fra den naturlige følge av en bestemt handlemåte; den viser at folk og nasjoner ’høster det de sår’. Både enkeltpersoner og hele nasjoner får igjen for det gode og det dårlige de har gjort. (Tenk for eksempel på amorittene, som er nevnt i 1 Mosebok 15: 16.) Bibelen viser dessuten at mange av menneskenes problemer har sin rot i deres synd og griskhet, og det er bare Bibelen som forklarer hvordan synd og griskhet kom inn i verden. (1 Mos., kap. 3; Rom. 5: 12) Men Bibelen legger en stor del av skylden for den tilstand menneskeheten befinner seg i, på en person, den usynlige Satan, og ikke på blinde «historiske krefter». Den viser at han opp gjennom historien har gjort forholdene på jorden stadig verre og forårsaket store veer. Det finnes ikke noen annen tilfredsstillende forklaring på det onde mønster som har gjort seg gjeldende. — Joh. 8: 44; Ap. gj. 10: 38; Åpb. 12: 10—12; 13: 1, 2.

Guds hensikt opp gjennom historien

For å kunne foreta en riktig vurdering av historien må vi også se den i lys av noe annet. Hva er det? Jo, vi må se den i lys av Guds vilje og hensikt. For å få det rette syn på historien må en ikke unnlate å ta i betraktning den sannhet som ble framholdt for Babels konge for mange hundre år siden: «Den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil.» (Dan. 4: 32) Når Guds hensikt er blitt berørt av det som har skjedd, har han grepet inn i menneskenes anliggender. Alle som overser denne historiske kjensgjerning, må revidere sitt syn på fortiden betraktelig.

Den kristne apostelen Paulus var klar over denne viktige faktoren. Han sa om Gud: «Han skapte hver menneskerase av én slekt til å bo på hele jordens overflate. Han fastsatte deres historiske epoker og grensene for deres område.» (Ap. gj. 17: 26, The New English Bible) I hvilken forstand har Gud ’fastsatt menneskenes historiske epoker’?

Han har blant annet gjort det ved at han har forutsett forskjellige politiske verdensrikers oppkomst og fall og deres forhold til hans folk. (Se 5 Mosebok 32: 8.) Spesielt Daniels bok i Bibelen viser dette. (Les kapitlene 2, 4, 7, 8, 11.) I flere tusen år har Gud latt menneskene prøve alle forskjellige styreformer. Ingen av dem har skapt varig fred på jorden, har de vel? Ingen av dem har løst slike grunnleggende sosiale problemer som kriminalitet og umoral. Ingen av dem har klart å sette en stopper for sykdom og død. Men Gud har latt dem prøve å gjøre det. I hans øyne har de hersket på en ’dyrisk’ måte. — Dan. 7: 2—14.

Vi er nå inne i en annen ’epoke’. Den tid da Gud har tillatt nasjonene å herske over menneskeverdenen, er utløpt! Gud vil snart gå til handling for å oppfylle profetien i Daniel 2: 44: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» Under Guds rikes evige styre kommer jorden til å bli et paradisisk hjem for alle som elsker rettferdighet. Du kan få leve da. — Matt. 6: 9, 10.

Ja, det finnes tilfelle da historien burde bli skrevet på nytt. Det viktigste er imidlertid at vi, om nødvendig, reviderer vårt syn på historien i samsvar med det syn han som har ’fastsatt menneskenes historiske epoker’, har på den.