Pletter på de amerikanske fagforeningers rykte
DET var en tid da folk stort sett sympatiserte med fagforeningsbevegelsen og bifalt dens bestrebelser for å nå sine mål. Arbeiderne ble utnyttet. De hadde lange arbeidsdager, arbeidet under elendige forhold og fikk dårlig lønn. For å bedre sine kår organiserte de seg. Resultatet ble at lønningene steg betraktelig, og at arbeidsforholdene ble forbedret, og arbeidstiden gikk enkelte steder ned til 40 eller endog til 35 timer i uken.
Disse målene er imidlertid ikke blitt virkeliggjort uten visse tap. De amerikanske fagforeningene har ikke vært immune mot de uetiske framgangsmåter som gjør seg så sterkt gjeldende i andre deler av samfunnet. Som et eksempel kan nevnes kullgruvearbeidernes fagforening.
De fagorganiserte gruvearbeiderne
En gang i tiden hadde ledelsen i kullgruvearbeidernes fagforening ord på seg for å være interessert i mannen som arbeidet i gruvene. Men for ikke lenge siden sa en som hadde undersøkt forholdene: «Korrupsjon og mord har satt pletter på ryktet til den en gang så prektige fagforening for de amerikanske gruvearbeidere.» Hva er det som har hendt?
Noen av de vanlige medlemmene ble skuffet over korrupsjonen blant dem som innehadde toppstillingene i fagforeningen, og begynte å sette i gang en kampanje for å få en ny ledelse. Men de ble nedkjempet i et valg hvor det ble brukt åpenbart uærlige framgangsmåter, og deres egen kandidat, foruten hans hustru og datter, ble myrdet.
Før disse rystende mordene ble begått, hadde regjeringen vendt det døve øre til gruvearbeidernes klager, men nå grep den inn og ga ordre om nyvalg. Dette valget, som ble nøye overvåket, resulterte i at den tidligere, korrupte ledelsen led nederlag. De undersøkelser som ble foretatt, førte til flere tilståelser, og ikke mindre enn fem personer ble dømt og satt i fengsel, og det er flere tillitsmenn som skal stilles for retten.
New Yorks uniformerte brannmenns forening
Et forhold som gjelder lederne for New York bys uniformerte brannmenns forening, har ført til flere pletter på fagforeningenes rykte. Hvordan det?
Fagforeningens ledelse ga ordre om streik den 6. november 1973, i strid med loven og i strid med en rettskjennelse. Ledelsen hevdet at det store flertall av brannmennene hadde stemt for en streik. Men hvordan forholdt det seg egentlig? Flertallet av brannmennene hadde stemt mot streik. Blant de mange brannmenn som var forbitret på grunn av alt dette, var en som hadde skrevet en bestseller om hvordan det er å være brannmann. New York Times hadde en artikkel hvor han ga uttrykk for hva han mente:
«Vi trodde alle sammen at flertallet av det uniformerte mannskap ønsket streik, ettersom det ble kunngjort at det var ’overveiende flertall’ for det. Den brannmann som antok dette, ble tvunget til å velge mellom sine forpliktelser overfor foreningen og de forpliktelser han hadde overfor sitt yrke. Jeg stemte imot streik, men da den begynte, gikk jeg også til streik. . . . Men det som gjorde meg og de fleste av de mennene jeg arbeidet sammen med, skuffet, var at hvis det virkelige resultatet av streikeavstemningen var blitt kunngjort [tillitsmennene ødela straks stemmesedlene], ville vi aldri ha gått gatelangs. Gutta blir virkelig flådd.»
De tre mennene i fagforeningens ledelse som hadde sammensverget seg for å gi et falskt bilde av avstemningen, ble arrestert. I storjuryens tiltale ble de tre mennene anklaget for «skjødesløst å ha satt liv og eiendom på spill, forsøk på å øve press på kommunale tjenestemenn under forhandlinger, for å legge hindringer i veien for regjeringens administrative tiltak og for å ha sammensverget seg for å begå disse forbrytelsene».
Andre forbrytelser
Bare i 1972 meldte De forente staters arbeidsdepartement om 73 tilfelle da ledende fagforeningsmenn hadde gjort seg skyldige i underslag av fagforeningsmidler, deriblant midler til forsorg og trygder, og det til tross for at en hadde hatt svært liten hjelp til å foreta undersøkelser.
Det er derfor ikke overraskende at det finnes advokater som bruker all sin tid på å ta seg av saker som fagforeningsmedlemmer har reist mot tillitsmenn i foreningen. Én arbeidstager fikk utbetalt 342 000 dollar av sin fagforening. Retten støttet hans påstand om at hans fagforeningsledere hadde sørget for at han ble avskjediget da han hadde bedt om å få se hvem som betalte billetten til en lokal fagforeningsleders hustru da hun fulgte sin mann på en forretningsreise.
Tillitsmenn i fagforeningene bidrar også til at det blir satt pletter på fagforeningenes rykte når de «melker» sine foreninger ved å bruke sin innflytelse til å ha fra to til seks verv i foreningen og motta høye lønninger for hvert verv. Mens den øverste leder for AFL-CIO (industriarbeidernes fagforening) bare har ett verv og ikke får mer enn litt under 75 000 dollar i året, er det mange lavere tillitsmenn som får mer. Én hadde en inntekt på 124 000 dollar i 1972, en annen på 172 000 dollar og atter en annen på 185 000 dollar ved siden av at han fikk forskjellige utgifter dekket. En annen fikk (sammen med sin hustru) en lønn på 165 000 dollar og dessuten 50 000 dollar til dekning av en årlig utgiftskonto. Ifølge avisen The Wall Street Journal er det i virkeligheten hundrevis av tillitsmenn i fagforeningene som har klart å skaffe seg to eller flere verv, og som kan komme opp i lønninger på hele 100 000 dollar.
Noe annet som fagforeningsmedlemmene ofte blir utsatt for, er at de blir tvunget til å betale penger for å få «arbeidstillatelser», og at de må betale «arbeidsskatt» og «spesielle avgifter» og gi «frivillige bidrag» for å få seg en jobb. Dette er spesielt tilfelle i bygningsindustrien. I enkelte lokale fagforeninger kan ingen skifte jobb uten med den lokale fagforeningslederens tillatelse. Fagforeningsmedlemmene føler seg ofte helt hjelpeløse når de blir stilt overfor slike framgangsmåter.
Bygningsarbeiderne tyr til vold
Det er imidlertid ikke bare tillitsmennene i fagforeningene som har satt pletter på fagforeningenes rykte. De vanlige medlemmene har til sine tider gjort seg skyldige i det samme. Når det blir øvd vold mot uorganiserte arbeidere, er det ikke bare lederne innen fagforeningen som står bak det.
New York Times for 9. november 1973 sa således under overskriften «Uorganisertes byggeplass vandalisert av bygningsarbeidere»: «Omkring 300 bygningsarbeidere kastet stein på og øvde hærverk mot en bygning som er under oppussing på det nordvestre hjørne av 11th Street og Broadway, i over en time i går morges.» En av naboene, en free-lancefotograf, sa: «Klokken var omkring 7.15 da jeg våknet av et voldsomt bråk og hørte vinduer bli knust. De stengte av 11th Street og gikk løs på bygningen som rasende.» En annen nabo, en universitetslærer, karakteriserte det som skjedde, som «en masseaksjon. De tok mursteiner og løp bort og knuste vinduer og løp så tilbake, som om bygningen kunne hevne seg». Et annet vitne sa: «Jeg kan ikke beskrive den frykt jeg følte. De oppførte seg som utrolig rasende, ville dyr.» Skadene ble anslått til mellom 25 000 og 50 000 dollar. Ingen ble arrestert.
Denne rystende hendelsen er ikke den eneste i sitt slag. I Philadelphia øvde en gruppe på 1000 fagorganiserte arbeidere hærverk mot en bygning som var blitt oppført av uorganiserte, og anrettet i løpet av 45 minutter skader som beløp seg til 300 000 dollar. I Memphis i Tennessee ble en dynamittbombe detonert i en bygning til en verdi av 1 600 000 dollar, og skadene beløp seg til nesten en halv million dollar. I 1972 ble det meldt om 172 slike tilfelle i 26 stater, og de skader som ble voldt, kom opp i mange millioner dollar. Arbeidere og til og med politimenn er blitt slått og har fått stygge skader. Noen har til og med fått varig mén av dette, og ikke få er blitt drept i denne krigen mot bygninger som er blitt oppført av uorganiserte.
Detroit-avisen Free Press fortalte om voldshandlinger som var blitt begått i Kalkaska i Michigan, hvor det ble anrettet skader som beløp seg til over 500 000 dollar, og sa: «Uansett hvilke argumenter som kan brukes mot de uorganisertes bygningsarbeid, kan de fagorganisertes voldshandlinger ikke unnskyldes. Fagforeningene mister ikke bare offentlighetens støtte, men støtten fra arbeiderne selv. Det skal bli en vanskelig oppgave å . . . gjenopprette deres anseelse blant folk.»
Hvorfor blir det begått slike voldshandlinger? Én av grunnene er at uorganiserte i stadig større utstrekning får arbeid som fagorganiserte tidligere ville ha fått, på grunn av at de fagorganiserte forlanger stadig høyere priser. Engineering News Record for 24. februar 1972 fortalte om en fagorganisert sjefsmekaniker som aldri brukte et verktøy, men som likevel tjente 94 000 dollar på ett år. Dette bladet nevnte også mange eksempler på det som er kjent som «featherbedding», en praksis som enkelte fagforeninger følger, og som går ut på å tvinge arbeidsgiverne til å sette flere mann enn nødvendig på en bestemt jobb.
Det er også andre faktorer som er årsak til alle disse voldshandlingene. Mektige og rike fagforeninger bidrar villig med midler når politikerne driver sine kampanjer. De avgir dessuten stemmer. Både større og mindre politikere foretrekker derfor å lukke øynene når fagforeningene gjør seg skyldige i kriminelle handlinger.
Det er imidlertid ikke bare fagforeningene som er årsak til problemet. Hele denne verdslige tingenes ordning er gjennomsyret av griskhet og korrupsjon. Det som nå skjer, ble for lenge siden forutsagt i Bibelen. (2 Tim. 3: 1—5) Bibelen peker også på botemidlet — ikke en surrogatordning som innebærer at én gruppe ledere blir erstattet av en annen gruppe, som er like ufullkommen og maktsyk. Nei, den henleder i stedet oppmerksomheten på Guds rike og viser at det snart vil overta administrasjonen av alle jordens anliggender. Først da vil det bli rettferdige forhold overalt. — Dan. 2: 44; 2 Pet. 3: 13.