Hva sier Bibelen?

Er dine kjære i skjærsilden?

NESTEN alle har opplevd at en eller flere av deres kjære har dødd. Det har sannsynligvis du også gjort. Hvis du har det, har du uten tvil lurt på hvilken tilstand de døde befinner seg i, og hvorvidt det finnes noe håp om å få se dem i live igjen.

Hvis du er katolikk, har du sannsynligvis lært at mange av dem som er døde, nå befinner seg i «skjærsilden». Et katolsk oppslagsverk definerer skjærsilden som «et sted eller en tilstand hvor enkelte sjeler blir holdt i forvaring en tid etter døden før de kommer til himmelen. . . . [Det er] en tilstand med midlertidig straff for dem som, selv om de dør i Guds nåde, ennå ikke er blitt fullstendig fri for tilgivelige synder, eller som ennå ikke fullt ut har gjort bot for tidligere synder som de har fått tilgivelse for». (The Catholic Encyclopedia for School and Home, 1965) Det sies at de som befinner seg i skjærsilden, kan være sikre på til slutt å få komme til himmelen.

Katolske autoriteter sier vanligvis at straffen i skjærsilden er en dobbelt straff, idet den består i den pine som tap bringer, og i følelig pine. Med det første sikter de til det at sjelene i skjærsilden lider fordi de er skilt fra Gud og ikke kan se ham direkte. Angående den følelige pine sier New Catholic Encyclopedia: «Den romersk-katolske kirke har vanligvis holdt fast ved den oppfatning at denne pine blir forårsaket av virkelig ild.»

Den romersk-katolske kirke fastholder, i samsvar med det som ble vedtatt på dens kirkemøte i Firenze (1438—1445 e. Kr.), at de som holdes i forvaring i skjærsilden, «høster gagn av de levende troendes forbønner, nemlig messeoffer, bønner, almisser og andre fromme gjerninger». Mange oppriktige katolikker har brukt anselige pengesummer på slike «forbønner» for dem som etter sigende befinner seg i skjærsilden.

Er noen av dine kjære i skjærsilden? La oss undersøke spørsmålet i lys av katolske bibeloversettelser og det katolske lærde i den senere tid har kommet til.

Mange katolske skribenter har hevdet at selv om læren om skjærsilden ikke blir direkte nevnt i Bibelen, blir den i det minste antydet der. Til støtte for dette siterer de i første rekke 2 Makkabeerne 12: 38—46, hvor det fortelles at Judas Makkabeus sendte sølv til Jerusalem som et sonoffer for de jødiske soldater som hadde gjort seg skyldige i avgudsdyrkelse, og som hadde dødd i krigen. Vers 46 sier: «Derfor lot han bære frem sonoffer for de døde, forat de kunde bli forløst fra synden.»

Makkabeerbøkene hører imidlertid med til de «apokryfiske» bøker og ble ikke tatt med i jødenes kanon av inspirerte skrifter som var «betrodd til dem». (Rom. 3: 2, norsk katolsk oversettelse av 1938) Vers 43 viser dessuten at Judas ikke hadde skjærsilden i tankene, men at han «tenkte på oppstandelsen». De som har oversatt den katolske oversettelsen The New American Bible (og som alle er medlemmer av det amerikanske katolske bibelselskap), er klar over dette og innrømmer derfor i en fotnote i sin oversettelse at det Judas trodde, «ikke var helt det samme som den katolske læren om en skjærsild». Det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia (1967) innrømmer: «Når alt kommer til alt, er den katolske læren om en skjærsild basert på tradisjonen, ikke på Den hellige skrift.»

Er denne tradisjonen i harmoni med Guds skrevne Ord? Tanken om en skjærsild forutsetter at mennesket har en udødelig sjel som er atskilt fra kroppen, og som fortsetter å eksistere etter at kroppen er død. Lærer Bibelen det?

Stanley B. Marrow, en romersk-katolsk jesuittprest og bibelforsker, skriver: «Forestillingen om at sjelen fortsetter å leve etter døden, kommer ikke tydelig til uttrykk i Bibelen. Oppfatningen om menneskesjelen er ikke den samme i Det gamle testamente som i gresk og moderne filosofi.» Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia påpeker at «det var først i og med Origenes [cirka 184—cirka 253 e. Kr.] i øst og St. Augustinus [354—430 e. Kr.] i vest at sjelen ble betraktet som en åndelig substans og en filosofisk forestilling ble dannet angående dens natur». Det samme oppslagsverket forteller at Thomas Aquinas [cirka 1225—1274 e. Kr.] videre utviklet den romersk-katolske lære om menneskesjelen ved hjelp av Aristoteles’ filosofi. Det katolske syn på sjelen skriver seg således i alt vesentlig fra gresk filosofi, ikke fra Guds Ord.

Hva lærer så Bibelen om menneskesjelen? Hva er det som skjer med sjelen når mennesket dør? Stanley Marrow sier: «I Det gamle testamente sikter ikke ordet ’sjel’ til en del av mennesket, men til hele mennesket — til mennesket som et levende vesen. I Det nye testamente sikter det på lignende måte til menneskets liv — livet til en særskilt, bevisst skapning.»

Når ordet «sjel» ikke sikter til «en del av mennesket, men til hele mennesket», sier det seg selv at sjelen dør når mennesket dør. Den katolske oversettelsen Douay sier således i Esekiel 18: 4: «Den sjel som synder, den skal dø.» Er døde sjeler ved bevissthet? Kan de føle en slik pine som den som sies å være i skjærsilden? Predikeren 9: 5, 10 svarer: «De døde vet ikke noen ting. . . . det finnes hverken gjerning, planlegning, kunnskap eller visdom i sheol [menneskehetens felles grav] dit du går.» (The Jerusalem Bible) Hvor godt er det ikke for dem som har mistet sine kjære, å vite at de døde ikke lider på noen måte!

Men Bibelen holder også fram håpet om en oppstandelse for de døde. (Joh. 5: 28; Ap. gj. 24: 15) Dette er ikke bare en «legemlig oppstandelse» hvorved kroppen blir forent med en immateriell, udødelig sjel, for som vi har sett, deler ikke Bibelen opp mennesket på den måten. New Catholic Encyclopedia omtaler den virkelige betydning av oppstandelsen og sier:

«Bibelens oppfatning av oppstandelsen kan på ingen måte sammenlignes med den greske udødelighetstanken. . . . Ifølge det bibelske syn blir hele personen underlagt dødens makt, og hvis det finnes noen mulighet for utfrielse av dens makt, vil formuleringen av en slik tanke ikke uttrykkes som en medfødt udødelighet hos sjelen, men som en bekreftelse av troen på en overnaturlig utfrielse av hele personen av dødens uforsonlige herredømme.» [Uthevet av oss]

Hvor vil de døde bli oppreist? Et begrenset antall, «hundre fire og firti tusen som er kjøpt fra jorden», vil få del i den «første oppstandelse», noe som betyr at de kommer til himmelen, hvor «de skal være Guds og Kristi prester og regjere med Ham i tusen år». (Åpb. 14: 3; 20: 5, 6, norsk katolsk oversettelse av 1938) De aller fleste av de døde vil imidlertid vende tilbake til liv her på jorden med mulighet til å fortsette å leve for evig i det paradis som vil bli gjenopprettet over hele jorden. — Åpb. 20: 11—13; Sl. 37: 11, 29; Luk. 23: 43, NW; Åpb. 21: 3, 4; 1 Kor. 15: 50.

Nei, dine kjære lider ikke i en skjærsild, men er uten bevissthet og venter på en oppstandelse. Dette håpet blir enda mer storslagent i betraktning av at Bibelens tidsregning og profetier viser at Kristi tusenårige styre, da milliarder av døde skal oppstå til liv på jorden, vil begynne i vår generasjon. — Matt. 24: 3—14, 34; Åpb. 6: 1—8.