Uselvisk interesse for andre

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Guatemala

VI STARTET fra Ciudad de Guatemala, som ligger 1500 meter over havet. Etter noen timer kom vi til Izabal-sjøen. Etter å ha losset alt utstyr og all bagasje på en ventende båt bega vi oss ut på en usedvanlig reise, som skulle komme til å bringe oss mange gleder. Jeg har lyst til å fortelle dere om den.

Izabal-sjøen ligger ved foten av fjellkjeden Sierra de Santa Cruz i Guatemala. Den dekker et område på 520 kvadratkilometer, om lag tre ganger så stort som Gennesaret-sjøen. Río Dulce (elven med søtt vann) går ut fra den og videre til Det karibiske hav.

Vi hadde til hensikt å reise rundt hele sjøen og snakke med alle vi kunne komme i kontakt med. I løpet av den tre uker lange reisen snakket vi med fiskere, kjøpmenn, plantasjeeiere og landarbeidere.

Hvorfor vi gjorde dette

Min familie og jeg har lagt merke til at det er mange i vår tid som viser liten interesse for sine medmennesker. Som Jehovas vitner har vi prøvd å unngå en slik holdning og i stedet forsøkt å ordne oss slik at vi kan hjelpe andre. Vi har hatt god anledning til det her i Guatemala, hvor vi har bodd i de siste fem årene. Da vi for ikke lenge siden ferierte ved Izabal-sjøen, la vi merke til at de innfødte i disse traktene er svært vennlige. De fleste av dem har hørt lite om Bibelens storslagne løfter. Vi kunne se at de hadde stort behov for å høre Bibelens gode budskap. (Matt. 24: 14) Men vi tenkte: Er det noen hjelp i at vi vet hva de trenger, hvis vi ikke gjør noe ved det? Vi bestemte oss derfor for å dra tilbake til Izabal-sjøen, denne gangen ikke for å feriere, men for å hjelpe folk til å forstå Guds Ord.

Nødvendig med omhyggelige forberedelser

Vi hadde planlagt å snakke med alle som bodde rundt sjøen, og også å seile oppover forskjellige elver til steder inne i jungelen hvor det bodde folk. Vi ville trenge en båt hvor vi tre kunne være i to-tre uker. Der måtte vi kunne få beskyttelse mot sol og regn og ha plass til campingutstyret vårt og alle kartongene med bibelsk litteratur. Ettersom vannet her ofte er grunt, ville vi trenge en båt som kunne komme helt inn til stranden, slik at det ville være lett for oss å komme i land og om bord igjen.

Med dette i tankene bestemte vi oss for å bygge en «katamaran», en båt med to sammenbundne, flate skrog av vannfast finér med et dekk som var omtrent 1,5 X 3,5 meter stort. Vi utstyrte den med et lite telt for å ha et sted hvor vi kunne få litt skygge, en liten påhengsmotor og en lang stokk og en padleåre, som vi ofte ble nødt til å bruke. Matvarer og klær holdt seg tørre i store metallbeholdere og i plastposer, og hver ting hadde sin bestemte plass.

Så mange som mulig ble nådd

Vi organiserte oss slik at to av oss skulle bruke hele dagen til å besøke hus og landsbyer, mens den tredje skulle bli om bord og være klar til å legge til land for å ta med de andre når det var noen hus eller landsbyer som ikke kunne nås til fots.

Noen ganger kunne det være hele 30 personer som var samlet rundt båten vår ved stranden for å høre Bibelens budskap. De viste stor interesse og tok imot en god del litteratur. Noen ganger hendte det at interesserte kom løpende bort til oss og ba om å få bibler eller bestemte bøker og blad som de hadde sett hjemme hos en av naboene.

Disse ydmyke menneskene var villige til å gi mat og andre varer i bytte mot bibelsk litteratur. Vi lærte snart hva maiskaker, egg, elote (søt mais), bananer, kokosnøtter, kakaobønner og tørket eller fersk fisk var verdt.

En dag da haugen med matvarer var blitt veldig høy, ble vi glade da en av oss fikk en stor kurv av flettede rør i bytte mot bibelsk litteratur. Selv om vi så lite til den slags mat som vi var vant til å spise, hadde vi rikelig, og det var hyggelig med litt forandring.

Det regnet i flere dager, så vi måtte venne oss til å gå med lange plastregnfrakker og å ha et stykke plast over vesken. Om kvelden tørket vi oss rundt bålet.

Hyggelige opplevelser

Når vi snakket med disse menneskene i deres enkle omgivelser, ble vi overbevist om at vi hadde gjort det rette da vi dro hit. Et ektepar i en uthult kano (cayuco) hilste begeistret på oss. Med seg i den, lille kanoen hadde de kurver med deilig, nybakt brød som det var lagt rene, hvite tøystykker over. De tok straks imot bibelsk litteratur og var ivrige etter at vi skulle komme tilbake og studere med dem. Mens vi gomlet på noe av det velsmakende pan dulce (søtt brød) som de hadde med seg, forsikret vi dem om at vi skulle komme snart tilbake.

En dag hadde vi manøvrert båten inn til stranden i nærheten av noen kokospalmer for å få litt skygge, og her hadde vi så en liten spisepause. Vi la merke til at mange gikk forbi oss på stranden på vei til sine ranchitos (rørhus med stråtak). Kunne vi la en slik fin anledning til å snakke om Guds Ord gå fra oss? Ikke hvis vi virkelig var interessert i deres ve og vel.

En av de mennene som vi på denne måten kom i kontakt med, Carlos Enrique, tok imot en bibelsk publikasjon og sa at han gjerne ville lære hvordan han skulle studere den. Senere den samme ettermiddagen kom han tilbake til oss, og vi hadde en times studium. Vi beundret hans iver etter å lære.

Den kvelden slo vi opp teltet, gjorde opp et bål og satte oss ned for å lage aftens og fortelle hverandre om de hyggelige opplevelsene vi hadde hatt. Så hørte vi noen nærme seg. Hvor overrasket og glade ble vi ikke da vi så at det var Carlos Enrique! Han hadde lett etter oss. Han ville studere enda et kapittel i den nye boken han hadde fått, som var et hjelpemiddel til studium av Bibelen. Da vi hadde gjennomgått det andre kapitlet, var ilden i ferd med å dø ut. Carlos sa at han måtte dra tilbake til landsbyen sin. For å komme dit måtte han gå flere kilometer på en mørk sti gjennom jungelen. For en verdsettelse han viste! Blant andre som besøkte oss på litt uvanlige tidspunkter, kan vi nevne José Morales, som kom til teltet vårt ved midnattstider og ba om å få en bibel og en publikasjon som kunne hjelpe ham til å forstå den.

Da turen nærmet seg sin avslutning, tenkte vi tilbake på alle de interesserte vi hadde kommet i kontakt med i løpet av disse tre ukene. Vi hadde levert hundrevis av bibelske publikasjoner og fått mange nye venner. Hvor takknemlige var vi ikke for at Skaperen hadde gitt oss denne anledningen til å dele hans Ords sannhet med de vennlige menneskene ved Izabal-sjøen!