Victoriasjøen — Afrikas store innsjø

Av Våkn opp!s medarbeider i Kenya

I 1858 reiste en engelskmann gjennom et vilt og uutforsket område i hjertet av Afrika. Han hadde med seg bare en håndfull afrikanske bærere, og tynget av sykdom, utmattelse og uvisshet drev han sine menn videre. John Hanning Speke var på leting etter noe som lenge hadde vært en uløst gåte — Nilens kilde.

Ansporet av beretninger om en stor innsjø som de arabiske slavehandlerne kalte Ukerewe, kjempet Speke seg gjennom det tilsynelatende endeløse busklandskapet. Til slutt, etter 25 dagers frammarsj, ble den lille gruppen av reisende belønnet med et praktfullt syn. Der foran dem, så langt øyet rakk, lå en stor innsjø med ferskvann. Speke skrev senere: «Jeg var ikke lenger i tvil om at sjøen foran føttene mine dannet utspringet for den interessante elven, hvis kilde har vært gjenstand for så mange spekulasjoner og målet for så mange oppdagere.» Han gav sin oppdagelse navnet Victoria, til ære for den regjerende engelske dronningen.

En av Nilens kilder

I dag er denne innsjøen, som fortsatt bærer det samme navnet, kjent som den nest største ferskvannssjøen i verden — bare Lake Superior i Nord-Amerika er større. Den nordlige enden krysses av ekvator, og som et gigantisk speil som glitrer i solskinnet, dekker Victoriasjøens glassaktige overflate et område på 69 484 kvadratkilometer. Den ligger mellom den østlige og den vestlige armen av Den store Riftdalen, med Uganda i nord, Kenya i øst og Tanzania i sør.

Sjøens hovedtilløp er Kageraelven i Tanzania, som får sitt vann fra fjellene i Rwanda. Men mesteparten av det vannet som renner inn i Victoriasjøen, kommer fra regnvann i det enorme nedslagsfeltet som omgir den, et landområde på over 200 000 kvadratkilometer. Sjøens eneste utløp er ved Jinja i Uganda. Her renner vannet nordover og danner Hvitnilen. Victoriasjøen er ikke den eneste kilden til Nilen, men den tjener som et stort reservoar som sørger for en konstant tilstrømning av ferskvann og bidrar til å opprettholde livet helt ned til Egypt.

Livet på sjøen

En kano med bølgende, hvite seil som ligner en opprettstående sommerfuglvinge, glir over sjøens overflate. Den lille båten blir ført ut til midten av sjøen av vindene som hver dag blåser fra land. Midt på dagen snur vinden og fører båten tilbake til det stedet den kom fra. I tusener av år har fiskerne her fulgt denne rutinen.

Små landsbyer med leirhus med brune stråtak omgir Victoriasjøen. Fisk er et av de viktigste næringsmidlene for nilfolket, og de er avhengige av sjøen for å få det de trenger til livets opphold. Fiskernes hverdag begynner før soloppgang. Mennene øser ut vann av de utette kanoene sine og legger ut på sjøen i morgendisen. De synger unisont mens de padler ut på dypere vann der de heiser de slitte seilene sine. Inne på stranden står kvinnene og følger de små båtene med øynene der de forsvinner i horisonten. Men snart snur de seg bort, for det er mye arbeid som skal gjøres.

Mens barna plasker og leker i det grunne vannet, vasker kvinnene klær og henter drikkevann i sjøen. Til slutt er arbeidet ved vannkanten unnagjort. Kvinnene balanserer leirkrukker med vann på hodet, og med små barn knyttet fast på ryggen og kurver med rent tøy i armene går de sakte hjemover. Der steller de sine små hager hvor de dyrker mais og bønner, samler inn ved og reparerer sine leirhus med en blanding av kumøkk og aske. Lenger nede på stranden fletter dyktige kvinner sisalfibrer sammen til sterke tau og vakre kurver. Øksehuggene gir gjenlyd i området når noen menn huler ut en svær trestamme som skal bli en kano.

Når dagen er på hell, ser kvinnene igjen utover den store ferskvannssjøen. De hvite seiltuppene i horisonten vil bringe bud om at mennene deres er på vei hjem. Med spent forventning speider de utover sjøen, ivrige etter å få mennene sine hjem igjen og å se hvor mye fisk de har fått.

Alle disse små samfunnene langs strendene og på øyene får besøk av folk som bringer et budskap om fred. De besøker alle landsbyene til fots eller med kano. Folk der er ydmyke og ivrige etter å lytte. De er spesielt glad for å få bibelsk litteratur på sitt eget språk.

Livet i vannet

Victoriasjøen gir livsgrunnlag for over 400 fiskearter, og noen av dem finnes ikke andre steder i verden. Den mest vanlige fisken er en art som kalles cichlide. Lokalbefolkningen har gitt disse fargerike små fiskene slike beskrivende navn som flammerygg og Kisumu froskemunn. Noen cichlider har en uvanlig måte å beskytte avkommet sitt på. Når det er fare på ferde, åpner fisken munnen på vidt gap, og de små skynder seg inn i den beskyttende hulen. Når faren er over, blir de simpelthen spyttet ut igjen og gjenopptar sin vanlige aktivitet.

Victoriasjøen er tilholdssted for et mangfold av vakre vannfugler. Lappedykkere, skarver og slangehalsfugler dykker under vann og spidder fisk med de spisse nebbene sine. Traner, hegrer, storker og skjestorker vader på grunt vann. De spankulerer omkring med langsomme skritt og står plutselig helt stille med ett ben løftet mens de tålmodig venter på at en intetanende fisk skal svømme innen rekkevidde. Over dem svever flokker av pelikaner, som ser ut som små glidefly med store mager. Når de svømmer i grupper, omringer de fiskestimer og soper dem opp med de enorme poselignende nebbene sine. Fiskeørnen er luftens hersker med de sterke vingene sine. Den letter fra en gren på et tre høyt over vannet, stuper ned i glideflukt mens vinden visler mot de stive vingene, og fanger uanstrengt en fisk i vannoverflaten. Fargerike veverfugler har reirene sine i det tette krattet av papyrusplanter som omgir sjøen, og neshornfuglens klagende rop kan høres i akasieskogen lenger oppe på stranden.

Om morgenen og om kvelden kan flodhestens mørke grynting høres langt utover den rolige sjøen. Midt på dagen sover de langs bredden av sjøen; de ligner glatte, grå kampesteiner halvt skjult i det grunne vannet. De som bor ved innsjøen, er alltid på vakt overfor den farlige nilkrokodillen. Noen få av disse skremmende krypdyrene holder fortsatt til i de mest avsidesliggende hjørnene av Victoriasjøen, men de fleste er blitt utryddet av mennesker.

En truet innsjø

Afrikas befolkning har hatt en eksplosiv økning siden den gang John Speke så Victoriasjøen for første gang. Rundt innsjøen bor det over 30 millioner mennesker som er avhengig av ferskvannet i sjøen for å kunne leve. Før i tiden brukte fiskerne der tradisjonelle fiskemetoder. Utstyrt med vevde fisketeiner, fiskegarn av papyrus, kroker og spyd fanget de det de hadde behov for. Men etter at man i vår tid har begynt å fiske med tråler og fiskegarn av nylon som kan strekkes over store avstander og sope med seg tonnevis av fisk på dypere vann, trues økologien i innsjøen av overfiske.

Også introduksjonen av fremmede fiskearter har forårsaket en økologisk ubalanse som har forstyrret fisket i innsjøen. Et annet problem er vannhyasinten, en flytende ugressplante som frambringer en vakker fiolett blomst. Den er innført fra Sør-Amerika og vokser så raskt at den har dekket store områder av innsjøens strandlinjer og tilløp, noe som hindrer lastebåter, passasjerferger og de lokale fiskernes kanoer i å legge til ved strender og kaier. Avskoging av nedslagsfeltet rundt innsjøen, tømming av kloakk og industrialisering har også gjort innsjøens framtid usikker.

Vil Victoriasjøen overleve? Det spørsmålet blir diskutert, og ingen vet med sikkerhet hvordan innsjøens mange problemer skal løses. Men Victoriasjøen er en naturperle som sannsynligvis fortsatt vil finnes på jorden lenge etter at Guds rike har fjernet dem som «ødelegger jorden». (Åpenbaringen 11: 18) Da vil menneskene kunne nyte det vakre synet av Afrikas store innlandssjø i all framtid.

[Ramme på side 18]

Fisken som eter opp innsjøen

Den er oljeglatt, har en grådig appetitt og kan bli opp til 1,8 meter lang. Dens latinske navn er lates niloticus! Denne store, sultne fisken, alminnelig kjent som nilabbor, ble satt ut i Victoriasjøen i 1950-årene og har vist seg å være en økologisk katastrofe. På 40 år har den klart å utrydde nesten halvparten av de 400 fiskeartene som opprinnelig var hjemmehørende i innsjøen. Denne masseutryddelsen har truet matkilden til millioner av mennesker blant lokalbefolkningen som er avhengig av den mindre talapiafisken, cichlider og andre fisker som er naturlig hjemmehørende i sjøen, for å fø familiene sine. Disse små fiskene er også viktige for innsjøens sunnhetstilstand. Noen av dem lever av den sneglen som forårsaker den fryktede sykdommen schistosomiasis, og bidrar dermed til å holde sykdommen i sjakk. Andre spiser alger og andre vannplanter som nå vokser ukontrollert. Denne ukontrollerte veksten har frambrakt en tilstand der råtnende vegetasjon forårsaker oksygenmangel i vannet. Med mindre fisk til å rydde opp i dette problemet har «døde soner», områder med vann uten oksygen, økt, med den følge at enda mer fisk dør. Med mindre fisk å spise har den alltid sultne nilabboren vendt seg til en ny matkilde — sitt eget avkom! Den fisken som eter opp innsjøen, truer nå med å ete opp seg selv.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

UGANDA

KENYA

TANZANIA

VICTORIASJØEN

[Bilde på side 15]

Forkynnelse langs bredden av Victoriasjøen

[Bilde på side 16]

Veverfugl

[Bilde på sidene 16 og 17]

Pelikaner

[Bilde på side 17]

Egretthegre

[Bilde på sidene 16 og 17]

Nilkrokodille

[Bilde på sidene 16 og 17]

Hegre som står på en flodhest