Kongen blant edelsteiner

DEN kan tjene som en glitrende smykkestein. Den forhindrer skrensing på motorveier og rullebaner. I industrien blir den brukt i dreieverktøy, i borkroner og i maskiner som sliper og polerer. Hva er det som blir brukt til så mange forskjellige formål? Det er kongen blant edelsteiner — den vakre og nyttige diamanten.

Diamantene hører til de mest ettertraktede mineraler i verden. Den 14. februar 1972 fikk en mann som arbeidet i en gruve i Sierra Leone, øye på en diamant som var på størrelse med et hønseegg. Det viste seg å være den tredje største diamant som noen gang er blitt funnet, og den største uslipte diamant en kjenner til. Den veide bare cirka 200 gram, men ble likevel solgt for mange millioner kroner.

Hva er egentlig diamanter? Hvorfor er de så verdifulle? Hvordan blir de funnet, og hvordan blir de omdannet til kostbare smykkesteiner og nyttige industridiamanter?

Hva er diamanter?

Når du ser på en liten sotpartikkel på tøyet ditt eller på grafitten i blyanten din, ser du på det samme stoffet som det diamanten består av. Hva er det? KARBON! Karbonet i diamantene har imidlertid en kompakt og hard struktur. Det er dette som skiller diamant fra grafitt, den andre formen karbon forekommer i i naturen.

Hvordan er diamantene blitt til? Det er ingen som vet det med sikkerhet. Men mange vitenskapsmenn mener at dette skjedde da karbon under jordoverflaten ble utsatt for sterkt trykk og høy temperatur. I moderne tid har vitenskapsmennene således kunnet framstille kunstige diamanter ved å utsette grafitt for et trykk på over 100 000 kilo pr. kvadratcentimeter under svært høy temperatur.

En av de ting som gjør diamantene så verdifulle, er deres hardhet. Diamant er det hardeste mineral som forekommer i naturen. «En diamant kan brukes til å skjære en annen diamant med. Det finnes bare ett annet stoff som kan ripe i diamant, og det er borazon, et syntetisk stoff som første gang ble framstilt i 1957,» sier The World Book Encyclopedia. Det er denne hardheten som gjør at diamantene er spesielt nyttige i industrien.

En annen grunn til at diamantene er så verdifulle, er at de er så sjeldne. De er 120 ganger sjeldnere enn gull. Noen steder må arbeiderne bearbeide 250 tonn med jord, grus og stein for å finne diamanter med en samlet vekt på bare én eller to karat.a

En diamants verdi avhenger for en stor del av dens renhet, det vil si, hvor fri den er for slike feil som porer, brudd og små prikker av ukrystallisert karbon. Kongen blant edelsteiner forekommer i mange farger. Gult og brunt er de vanligste. Men det finnes også røde, grønne og svarte diamanter og en sjelden gang blå. De fleste rådiamanter har åtte sider og er formet som en dobbel pyramide. Noen har 12, 24 eller 48 sider; andre er kubeformede og har bare seks sider.

Opp fra dypet

Mange diamanter blir funnet i sand og grus i elveleier og på strender. Under jordens overflate finnes det diamanter i trakt-, rør- eller gulrotformede steinformasjoner som kalles «blågrunn» på grunn av deres blå farge og deres leirlignende utseende. I mange hundre år var det India som forsynte verden med diamanter. Men nå er det Afrika som står for om lag 80 prosent av verdens diamantproduksjon. Viktige diamantleier ligger også i Sovjetunionen og Sør-Amerika.

Det er et stort arbeid å utvinne diamantene av jorden og bearbeide dem med tanke på at de skal brukes i industrien eller tjene som glitrende smykkesteiner. Først kommer bulldosere og fjerner tonnevis av overliggende jordlag for at en skal komme ned til de bergartslagene hvor det er diamanter. Det materialet som inneholder diamanter, blir så vasket på vaskebord, og en får et «konsentrat». En vannstråle driver konsentratet nedover en skråstilt renne som er smurt inn med fett. Steinene og grusen blir ført av sted med vannet, men diamantene, som er tyngre, blir hengende i fettlaget. Fordi noen diamanter går tapt under denne prosessen, er det noen som har som levebrød å kjøpe avfallet og sikte det for å finne mindre diamanter og korn av diamanter.

Når diamantene er blitt samlet, må det spesialutdannede folk til for å sortere dem. Det tar cirka sju år å lære opp en god diamantsorterer, for disse edelsteinene blir innordnet i over 2000 kategorier, alt etter deres størrelse, kvalitet, farge og form.

Diamantsliping — et presisjonsarbeid

For fullt ut å utnytte en diamants enestående evne til å reflektere lyset i alle regnbuens farger må eksperter anbringe mange små sider eller «fasetter» på den. Den mest populære slipeformen er «briljanten», som har 58 fasetter. Når lyset faller på de forskjellige fasettene på edelsteinenes konge og stråler rett gjennom «bordet» (den øverste fasetten), får en se et strålende fargespill. The Encyclopædia Britannica (1974-utgaven) sier om den hårfine nøyaktighet diamantslipingen må utføres med: «Stor dyktighet er påkrevd på hvert eneste stadium, men spesielt under fasettslipingen, fordi fasettene må slipes i nøyaktige vinkler for at en skal oppnå størst mulig briljans, og de må være akkurat så store at symmetrien blir bevart.»

Før fasettslipingen blir påbegynt, blir store diamanter delt opp i mindre. Dette er et spesielt vanskelig arbeid. Først må en ekspert undersøke diamanten nøye for å avgjøre i hvilken retning krystallstrukturen går; så merker han av de linjene som den kan spaltes etter. Deretter skjærer sliperen en fure langs en utvalgt linje, anbringer diamanten i en holder og setter en stålmeisel inn i furen. Så slår han til med en hammer, og hvis alt er blitt gjort riktig, deler diamanten seg i to. Men hvis det her blir gjort en eller annen feil under prosessen, kan det føre til at diamanten blir splintret, ja, den kan til og med eksplodere. Hvordan går det til?

En kjent belgisk diamantsliper forklarte:

«Noen ganger inneholder en diamant en liten gasslomme under høyt trykk. Hvis en treffer steinen på en av disse lommene, vil hele kostbarheten eksplodere og blir redusert til pulver.

For noen måneder siden hadde jeg en diamant på 5,5 karat verd 500 000 belgiske franc [cirka 70 000 kroner]. Det var en nesten usynlig feil på kanten av en av fasettene, og kjøperen insisterte på at den skulle fjernes. Steinen hadde så vidt kommet borti slipeskiven, da den eksploderte i tusen biter.»

Noen berømte diamanter

Diamanter er, som vi allerede har nevnt, svært sjeldne. Ja, de er så sjeldne at i alle de århundrene mennesker har lett etter diamanter, er det bare om lag 400 store diamanter som er blitt funnet. En av disse er den berømte Cullinan-diamanten, som i rå tilstand veide 3106 karat (621,2 gram). Den ble delt opp i ni store og 96 mindre steiner. «Afrikas stjerne», som kom fra Cullinan-diamanten, er fremdeles verdens største slipte diamant. Den veier 530,2 karat.

Koh-i-noor-diamanten kom i britisk eie i 1849 etter å ha skiftet eier mange ganger. Den veide 186 karat da den ble brakt til England, og etter at den da var blitt slipt, veide den 106 karat. Koh-i-noor er den sentrale steinen i dronningens kronjuvéler.

For cirka 200 år siden kjøpte en mann som het Tavernier, en sjelden, safirblå diamant. Den ble solgt til Ludvig XIV og slipt om til en trekantet stein på 68 karat. Den ble stjålet i 1792 for aldri å komme til rette igjen. Men i 1830 dukket den 44,5 karats Hope-diamanten opp på markedet. Var den blitt slipt om fra den større diamanten som hadde tilhørt Ludvig XIV? Mange er av den oppfatning.

Noen har villet «bli rike fort»

Diamantene har fått mange til å bli griske, og det har ofte gitt sørgelige resultater. En lang rekke innfødte i Sierra Leone har mistet livet når de har dukket ned til bunnen av den farlige Sewa-elven for å lete etter store diamanter. Mange flere har omkommet i tunneler som har styrtet sammen. Ulovlig gruvedrift, smugling og bestikkelser er utbredt på steder hvor det er diamantforekomster.

Noen har ved svindel og bedrag fått sine kunder til å betale mer enn diamantene er verd. De dypper en gul diamant i en oppløsning av kaliumpermanganat. Dette gir diamanten et purpurfarget belegg som nøytraliserer gulfargen og får den til å se fargeløs eller «hvit» ut, og prisene på hvite diamanter er høyere enn på gule.

En mann som i mange år hadde levd av å grave etter diamanter, men som sluttet med det for å bli en heltidsforkynner blant Jehovas vitner, sa: «Når en begynner å grave etter diamanter, blir en helt besatt av det, akkurat som folk blir besatt av hasardspill. Mesteparten av tiden taper du tid, krefter og penger, men du har hele tiden et brennende ønske om og en sterk trang til å finne ’den store’.»

Noen ganger får en problemer etter at en har fått en stor diamant. En gemmolog sa: «Store diamanter og store biler har visse ting til felles. Det er vidunderlig å eie dem, det er kostbart å forsikre dem, og det er vanskelig å vite hvor en skal ha dem.» En rik filmstjerne som hadde en diamant på 69,4 karat, fikk ikke lov av forsikringsselskapet å bære den «mer enn 30 dager i året». Når hun bar den, ble hun fulgt av to bevæpnede vakter.

Stell av diamanter

Hvis du har en diamant, må du passe på at du ikke mister den eller skraper den mot en hard flate. Selv om diamanter er de hardeste av alle naturlig forekommende mineraler, kan et kraftig støt lage sprekker eller rifter i dem eller gjøre at de løsner fra innfatningen. Du må heller ikke slippe en ring, en nål eller øreringer med diamanter utildekket ned i et smykkeskrin hvor det ligger andre smykker. Hvis du gjør det, kan det komme riper på dem.

En diamant kan bli nokså skitten av støv, fett og kosmetikk. Men du kan sørge for at diamanten din er klar og skinnende hele tiden, ved å vaske den fra tid til annen. Ha litt såpespon og noen dråper salmiakk i to kopper med varmt vann. Børst så diamanten forsiktig med en myk tannbørste eller en øyenbrynsbørste. Når du så har skylt den i lunkent vann, kan du dyppe den i litt sprit for å fjerne eventuelle såperester, og så kan du tørke den med en renseserviett eller en myk klut. Det er ikke forstandig å ha en diamantring på seg når en arbeider i huset eller graver i hagen.

Ja, blant alt det vakre Jehova har skapt, har vi også «alle slags dyre steiner», og den ypperste blant disse er den vakre og nyttige diamanten, kongen blant edelsteiner. — 1 Krøn. 29: 2.

[Fotnote]