Hva kan gjøres for å bekjempe den tiltagende vandalisme?
PÅ EN skole i Philadelphia knuste elevene 170 vindusruter, kuttet over telefonledninger og tilsølte klasserommene med maling. Det kostet 10 000 dollar å reparere skadene, og det ble nødvendig å stenge skolen for en dag.
Elevene ved en barneskole i St. Louis gikk amok og kastet over 100 pulter ut gjennom vinduene og skjøv et piano ned en trapp.
I Toronto i Canada beskrev en politimann en skole der som det var blitt øvd hærverk på. Han sa: «Den lignet kulissene til en utbombet bygning, tatt rett ut av en krigsfilm.»
Det ville ha vært ille nok hvis dette bare hadde vært sjeldne tilfelle. Men det er det ikke. Ifølge en spesiell rapport som er utarbeidet av medarbeidere ved bladet Education U.S.A., har hærverk på skolene i USA nådd et slikt omfang at det er blitt «et nasjonalt dilemma».
Ikke bare på skolene
Vandalene ramponerer og ødelegger også forretninger, boliger, biblioteker, museer, kirkebygninger, banker, parker, lekeplasser, kirkegårder, telefonkiosker, biler, busser, undergrunnsbaner og tog, ja, så å si all slags privat og offentlig eiendom.
En stor del av ødeleggelsene blir forvoldt av ungdomsbander. San Francisco-avisen Examiner kaller dem «musebander». De slår inn vindusruter, brekker av antenner på parkerte biler, endevender lekeplasser, tenner på ild, søler til med maling og øver hærverk på alle tenkelige måter.
«Vi blir stadig utsatt for angrep,» sa en representant for forstadsbandene i Philadelphia. «Det spiller ingen rolle om de er sju eller 17 år — de later vannet på stasjonene, ’dekorerer’ veggene med hakekors og stygge ord, klusser med signalene og knuser ruter. Når vi installerer splintsikre lysrør på høye stolper, skyter de dem i stykker.»
I nesten alle de 7000 vognene på undergrunnsbanen i byen New York er det blitt malt og risset og skrapt på veggene, og mange vindusruter er knust. Hærverk resulterte i over 560 skader på byens undergrunnsbaner og busser i det forløpne år, og årsaken var hovedsakelig knuste ruter. Gjenstander som blir kastet mot eller ned på biler, fører til at omkring 100 mennesker mister livet hvert år i De forente stater.
Men det er ikke bare barn og ungdommer som øver hærverk. I 1971 ble det nye John F. Kennedy Center for de utøvende kunstarter åpnet for offentligheten. I løpet av tre måneder hadde suvenirjegere fjernet bokstavelig talt alt som kunne «nås og rives løs», sa senator Charles Percy. Gulvtepper var blitt skåret i stykker, lysekroner ødelagt, malerier og potteplanter fjernet, kraner på toalettene skrudd av og så videre. I vakre nasjonalparker blir det også øvd hærverk av både unge og gamle.
En kolossal utgift
Denne vandalismen koster gigantiske summer. Bare i løpet av ett år ble det knust 243 652 vindusruter på skolene i byen New York! Det er blitt anslått at ruteknusing, tyverier og ildspåsettelser på skolene i USA koster landet 200 millioner dollar i året. Noen autoriteter sier imidlertid at dette tallet er satt altfor lavt, ettersom ødeleggelsene også medfører andre tap.
I 1969 ble det for eksempel rapportert at det var blitt øvd hærverk på skolene i byen New York for 2 266 025 dollar, men Hugh Mclaren jr., som er administrerende direktør for kontoret for skolebygninger i New York, bemerket at dette ikke innbefattet utgiftene til reparasjoner av ramponerte vegger og pulter, istykkerslåtte møbler og fast inventar. Han sa at hvis slike utgifter ble tatt med, «ville beløpet bli tre ganger så høyt som det som var oppgitt i rapporten».
Men det er enda en stor utgiftspost: Opprettholdelsen av et vakthold ved skolene. I 1971 fordoblet skolene i New York sitt vakthold. Dette kostet én million dollar. Også skolene i Los Angeles bruker over én million dollar i året til vakthold. Ved skolene i New York hender det at politimenn skriver seg inn som elever og tar del i undervisningen.
Uansett hva ødeleggelsene på skolene koster — noen sier de beløper seg til «nesten en halv milliard dollar i året» — kan omkostningene ikke regnes ut bare i penger. Den frykt og det nervepress som ødeleggelsene eller truselen om ødeleggelser skaper, forstyrrer undervisningen og kan til og med bidra til sykdommer. Alle disse utgiftene for skolene utgjør bare en liten del av det som vandalismen koster.
Reparasjoner av ødelagte biler, beboelseshus, forretninger, kirkebygninger og andre institusjoner koster mange millioner dollar. Bare det å fjerne skriblerier på vegger koster store summer. På undergrunnsbanen i New York koster dette omkring en halv million dollar i året. I Philadelphia blir det anslått at en der bruker fire millioner dollar i året for å overvinne problemet. En lederartikkel i The Christian Century bemerket: «Bare i USA er det å fjerne skriblerier og slagord fra vegger og steiner nå et fåfengt foretagende som koster en milliard dollar i året.»
Her i landet rapporteres det også om million-ødeleggelser som følge av hærverk. Ti prosent av vedlikeholdsbudsjettet for grunnskolen i Oslo går med til å reparere skader etter hærverk. Det vil si et beløp på 1,2 million kroner hvert år. Bare til glassreparasjoner etter ruteknusing på skolene blir det brukt mellom 600 000 og 700 000 kroner. Oslo lysverker anslår at hærverk på lamper og armatur i Oslo-området beløper seg til omkring 100 000 kroner i året. Hærverk på telefonkiosker koster årlig cirka 100 000 kroner bare i Oslo-området, mens det for hele landets vedkommende beløper seg til flere hundre tusen kroner.
Hva er det som er årsaken til at denne hærverksmentaliteten tiltar år for år?
Hva er det som ligger bak?
Det har vært gitt mange forklaringer på det. «Kriminaliteten øker overalt, og dette er bare en del av den,» sa en representant for transportformidlingen i Chicago.
I en spesiell rapport som er utarbeidet av medarbeidere ved bladet Education U.S.A., og som heter «Hærverk og vold», blir det pekt på at bidragende faktorer er gal veiledning og de voksnes oppførsel. «The Boston Tea Party [den berømte ødeleggelsen av et parti engelsk te i 1773] blir ofte framstilt for elevene som en ’patriotisk handling’, en slags straff overfor britene til gjengjeld for en tung skatt på te. Det som fant sted, var imidlertid rett og slett hærverk begått av voksne menn.»
Alt i alt synes de forskjellige grunner som blir oppgitt, å antyde at vandalisme ofte er en form for protest. Professor Philip G. Zimbardo, som er knyttet til Standford universitet, sier: «Vandalisme er opprør med en årsak.» Årsaken, sier han, er «sosial likegyldighet, sløvhet, tap av verdier både i samfunnet, nabolaget og familien».
Det er sant at nesten overalt ser de unge hvordan verdier går tapt. Løgn, bedragerier og hykleri er utbredt, selv blant verdens ledere. Dette gjør de unge fiendtlig innstilt til det bestående samfunn, og én måte de gir luft for sine følelser på, er å øve hærverk.
Også foreldrene bidrar til denne vandalismen. Dommer John Forte i Concord i Massachusetts viser hvordan: «I vårt nye rettslokale kan en se barn sitte sammen med sine foreldre og vente på å bli forhørt. De sitter og skjærer inn sine initialer på benkene, mens foreldrene ser på uten å gripe inn. Disse ulykkelige barna har foreldre som bekymrer seg så lite om dem at de ikke engang legger merke til hva de gjør, og langt mindre veileder dem.»
Likegyldige og forsømmelige foreldre er kanskje hovedårsaken til at barn øver hærverk. Og denne mangel på ansvar fra foreldrenes side gjør seg gjeldende i praktisk talt alle samfunnslag. Som følge av dette er både hvite og fargede barn blant rike og fattige og fra middelklassen sterkt innblandet i vandalisme. En undersøkelse blant over 3100 tenåringer fra «hver eneste større gruppe av Illinois’ halvvoksne befolkning» viste at nesten hver tredje hadde vært med på å ødelegge andres eiendom.
Hva kan en gjøre for å bekjempe denne tiltagende hærverksmentalitet?
Hva er nødvendig?
Det blir gjort mange anstrengelser for å demme opp for dette. Glass i vindusruter på skolene blir erstattet med uknuselig plast. På vegger innendørs blir det brukt maling som er spesielt motstandsdyktig overfor tørrblekkpenner, leppestifter og fargeblyanter. Nye skoler blir bygd som fort med få, hvis i det hele tatt noen, vinduer på utsiden. Alarmsystemer, gjerder, nattbelysning, vakthunder — alle slike tiltak og enda flere er blitt truffet. Likevel tiltar vandalismen.
Dette betyr imidlertid ikke at situasjonen er håpløs. Det finnes en løsning. I en lederartikkel ble det pekt på dette. Det sto der: «Den virkelige løsningen ligger i å forandre de unges oppførsel.» Men hvordan?
Én måte å gripe saken an på har vært ved lovgivning. I USA har 38 stater vedtatt lover som nå gjør foreldre ansvarlige for det hærverk deres barn øver. Det å la foreldrene betale for den skade deres barn har forvoldt, har hjulpet, men det har på ingen måte løst problemet. Det kreves noe mer.
En ungdomsleder som har god forståelse av problemet, viste dette da han sa: «Det å betale penger vil ikke fjerne hærverksmentaliteten — det er bare å lappe på det verste med pengesedler. Når foreldre bruker tilstrekkelig tid til å ta seg av sine barn fordi de ønsker å gjøre det — ikke fordi de er redd for framtidige regninger eller bøter — vil det problem som hærverk utgjør, begynne å avta.»
I virkeligheten trenger barn noe mer enn bare sine foreldres tid og oppmerksomhet. De har behov for at foreldrene lærer dem hvorfor det er rett å adlyde loven og respektere andres eiendom. Men hvem er det som kan fortelle hva som er rett? Det er ikke bare et eller annet menneske. Det er Skaperen, den allmektige Gud, og han forteller hva som er rett, i sitt Ord, Bibelen.
Foreldre som oppdrar sine barn til å elske og respektere sin Skaper og hans rettferdige krav, finner at dette er den mest effektive måten å bekjempe den tiltagende hærverksmentalitet på.