Virkningene av TV
FJERNSYNET har skapt en revolusjon på massekommunikasjonens område. Gjennom fjernsynet kan folk få direkte inn i stua det som skjer i deres eget nabolag eller i land tusener av kilometer borte. Fjernsynskameraet har til og med trengt ut i verdensrommet.
I De forente stater har mellom 95 og 98 prosent av befolkningen et fjernsynsapparat, noe som plasserer TV foran telefonen som kommunikasjonsmiddel. En undersøkelse viser at gjennomsnittsamerikaneren bruker om lag 17 timer i uken foran fjernsynsapparatet.
Pedagogen dr. S. I. Hayakawa uttalte: «De budskapene som kommer gjennom fjernsynet, hvor ordene forsterkes av musikk og bilder og handling og mottas i et mørkt rom og gjentas om og om igjen, er den mest effektive kommunikasjon som verden noensinne er blitt utsatt for.»
TV kan være til gagn
Det er ikke tvil om at et slikt effektivt massekommunikasjonsmiddel kan være til stort gagn for folk. Det kan gjøre seeren kjent med hvordan hans medmennesker i fjerne land tenker og lever.
Fjernsynet har også gjort det mulig for mange å få del i god underholdning. Hjemme i sin egen stue kan en sitte og nyte et teaterstykke, en operaforestilling, en ballett eller en konsert. En TV-serie som er produsert i England, kan ses med eller uten lyd. Når skuespillerne snakker med hverandre (noe som forekommer meget sjelden), bruker de også tegnspråk. Dette har resultert i et underholdende og lærerikt program både for dem som kan høre, og for dem som ikke kan det.
Skolene har hatt stor nytte av fjernsynet. Det har skaffet til veie en masse instruktivt materiale, og elevene kan se både læreren og de eksperimenter eller visuelle illustrasjoner han vil benytte seg av. I enkelte land kan en lære matematikk, naturfag, husholdning, språk og mye annet gjennom fjernsynet. Mange kan sitte og lytte til programmer som kombinerer fine opptak av konserter eller dans med kommentarer av en ekspert på de enkelte områder. Enkelte land bruker fjernsynet i sin kamp mot analfabetismen. I utviklingslandene har en funnet at det er et effektivt redskap i yrkesopplæringen når en ikke har nok kvalifiserte lærere. Og fjernsynsprogrammene kan lagres på videobånd, slik at de kan sendes i reprise.
Unge seere kan ofte snakke fornuftig om spørsmål som de ikke ville hatt den minste forstand på i tiden før fjernsynet kom. Når det gjelder småbarn, kan fjernsynet bidra til å gi dem et større ordforråd, mens det ofte har en motsatt virkning på større barn og ungdommer.
Men fjernsynet er bare et massekommunikasjonsmiddel. Hvorvidt det skal bli til gagn for deg personlig, beror på hvilke programmer du ser. Mange røster har hevet seg i protest mot den dårlige kvalitet en stor del av TV-programmene har. I USA er fjernsynet blitt kritisert for å «lefle med den minste fellesnevner for publikums smak».
Materialisme og umoral
Mye av det som vises i fjernsynet, vil gi seeren lyst på materielle ting som er uten særlig praktisk verdi. I denne forbindelse skrev L. E. Sissman i The Atlantic for februar 1974 om «de forferdelige gjettekonkurransene» som bruker verdifulle premier som en slags «gulrøtter» for å friste deltagerne, «mens vi [seerne] setter oss i deres sted og blir fylt av begjær etter premien».
Mye av TV-reklamen i USA går ut på å få folk til å ønske seg noe de ikke trenger, noe de ikke har råd til, eller noe som ikke er annerledes enn produkter de alt har. Tenk også på virkningen av reklameinnslag som daglig får barn til å forlange kaker, brus og sukkerbelagte hvetekorn.
Skuffende er det også med fjernsynets tendens til å følge den såkalte «nye moral». Noen steder har forskrekkede seere sett programmer som handler om homoseksualitet og lesbianisme. Det har hendt at aktører har opptrådt splitter nakne. I underholdningsprogrammer forekommer ofte obscøn humor. Og hva med de såkalte såpeoperaer som vises i USA? I et skrift som handlet om TV og den nye moral, het det: «De såpeoperaer som vises midt på dagen, handler ganske enkelt om ekteskapsbrudd og viser ugifte par som går i seng sammen.»
Disse programmene framstiller gjerne et umoralsk seksuelt forhold som en måte å overvinne den skuffelse et lite lykkelig ekteskap bringer. En ubetenksom seer kan lett identifisere seg med de personene som skildres, og kan søke lignende løsninger på sine egne problemer. Hvor uforstandig er det ikke å utsette seg for slike farer når en tenker over hva Gud har sagt om sitt syn på umoral, slik det for eksempel framgår av 1 Korintierne 6: 9, 10 (UO): «Far ikke vil her! Hverken utuktige . . . eller ekteskapsbrytere skal arve Guds rike, hverken de som lar seg bruke til utukt mot naturen, eller de som selv gjør slik synd.»
Det er naturligvis ikke alle fjernsynsprogrammer som er av en slik uønsket karakter. Og når noe støtende dukker opp på skjermen, har du jo frihet til å skru over på en annen kanal eller slå av apparatet. Det er stort sett opp til deg å avgjøre hva du skal se. Hvis du foretar et skjønnsomt utvalg, kan fjernsynet være til gagn for deg.
Fjernsynets virkning på menneskelig samkvem
Vi har sett hvordan fjernsynet kan bringe hendelser og mennesker på fjerntliggende steder rett inn i stua. Det kan også samle familien om et populært program. Kan vi derfor kanskje si at TV bidrar til å knytte folk nærere sammen? Skaper det et større samhold i familien? Det kan det gjøre, men fjernsynet har også ofte den motsatte virkning. På hvilken måte?
Når folk før i tiden ønsket å vite hva som skjedde på det lokale eller internasjonale plan, måtte de få slik viten direkte fra andre mennesker. Venner kom sammen ved en brønn eller på kramboden for å utveksle nyheter og synspunkter. Men etter at fjernsynet har kommet, kan folk få de samme opplysninger uten at de snakker med naboene. Og hvis de ikke passer seg, kan de la fjernsynet ødelegge lysten til å kommunisere med andre. En forfatter omtalte TV-titterne som «grupper av anonyme øyer, som nylig er skilt fra hverandre».
Kan det samme skje innenfor familiekretsen? Vel, er det slik at familiens medlemmer vanligvis har noe utbytte av å være sammen mens de ser på fjernsyn? Vil det faktum at de sitter i nærheten av hverandre, bygge opp en følelse av samhørighet? I en artikkel som het «Familieliv i Amerika», het det:
«Familiens medlemmer underholder ikke hverandre når de ser på fjernsyn. Ofte er det tvert imot slik at en som ser på et TV-program, ignorerer alle andre familiemedlemmer som er til stede. TV-underholdning er som en enveiskjørt gate, og den krever ikke noe bidrag fra familiens side.»
Men at familiemedlemmene ser på TV sammen, behøver ikke føre til noe slikt. En kan treffe tiltak som hindrer at fjernsynet fører til at de enkelte medlemmer av familien isolerer seg. Det er for eksempel ufornuftig å la fjernsynet få hindre dem i å snakke sammen ved måltidene. Norman S. Morris, som er manuskriptforfatter og producer, sier:
«Enten de voksne foretrekker å spise atskilt fra barnet eller ikke, bør ikke fjernsynsapparatet få stå på. Måltidet bør være en kosestund; det gir familiemedlemmene en fin anledning til å snakke med hverandre. Den samhørighet måltidene kan gi, er svært viktig for familiens mentale helse.»
At du foretar et skjønnsomt utvalg av programmer, vil også bidra til å holde kommunikasjonskanalene åpne. Hvis familier ser på programmer som har en pedagogisk karakter, kan fjernsynet tjene som springbrett for en utvidet kommunikasjon. Programmer som viser hvordan en kan tilberede et velsmakende måltid, eller hvordan en kan lage eller reparere ting, kan føre til livlig diskusjon og nyttig arbeid i hjemmet. Norman Morris skriver: «Fjernsynets største makt frigjøres av og til etter at apparatet er slått av.»
Problemet med vold i TV
Det mange finner mest nedbrytende ved en stor del av TV-programmene, er den vekt som blir lagt på vold og brutalitet. I enkelte programmer forekommer voldshandlinger nesten annet hvert minutt, og slik kan det fortsette time etter time. I løpet av en periode på ti år kan en vanlig amerikaner være vitne til at 10 000 menneskeliv utslettes. Og dette må få ugunstige virkninger.
I 1973 ble det for eksempel vist en film i amerikansk TV, der tenåringer satte fyr på løsgjengere «for spenningens skyld». Kort etter var det en gjeng ungdommer i Boston som tvang en dame til å helle bensin over seg selv, for så å brenne henne til døde. Den samme måneden ble tre gutter i Miami anklaget for drap etter at de hadde begått den samme forbrytelse mot en løsgjenger der.
Tidligere på året hadde en TV-film åpnet med at to unge kvinner ble stukket i hjel med kniv. «To uker senere innrømmet en 17 år gammel gutt i Atlanta at han hadde drept en ung kvinne etter nøyaktig samme mønster som han hadde sett på skjermen,» ble det fortalt i en artikkel som sto i TV Guide for 2. februar 1974. Et lignende tilfelle inntraff våren 1973, da en 16 år gammel engelsk gutt sparket i hjel en gammel mann. Ugjerningen var en tro kopi av noe han hadde sett i en TV-film. Forfatteren av ovennevnte artikkel, Jean Davison, forklarer:
«Disse to drapsmennene viste så å si ingen følelser da de tilsto mordene. De fleste atferdsforskere tror at det å se på vold gjør både normale og unormale mennesker mer aggressive, og forskningen synes også å vise at det gjør folk ufølsomme overfor voldshandlinger som blir begått av andre.»
Fjernsynet og barna
Det er barna som spesielt faller som offer for dårlige TV-programmer, selv om de nok kan ha utbytte av enkelte programmer. En av grunnene til dette er det antall timer de tilbringer foran apparatet. Enkelte amerikanske barn i alderen fra seks til 16 år tilbringer over 12 000 timer foran TV-apparatet (om lag tre timer om dagen). Det er like lang tid som mange barn vil tilbringe på skolen. Og noen vil se på TV i nesten dobbelt så lang tid.
Et annet problem er at svært små barn tror på det de ser i fjernsynet. De skjelner ikke mellom virkeligheten og fjernsynets eventyrverden. Barn har også vanskeligheter med å sette hendelsene inn i en sammenheng. Hvordan påvirkes de for eksempel når de ser «en bra kar» gjøre noe simpelt? I noen retningslinjer som ble vedtatt i Storbritannia for å forhindre utbredelsen av vold i TV, het det: «Når bra karer begår onde handlinger for å tjene en god sak, blir et dårlig budskap overbrakt små barn.»
Et barn som ser på fjernsyn flere timer om dagen, får se temmelig mange voldshandlinger. Ettersom det er naturlig for barn å etterligne det de ser, kan dette gi selv «normale» barn en sterk tilskyndelse til å gjøre det samme som de har sett på skjermen. Barnepsykologen dr. Robert M. Liebert påpekte: «Selv helt normale barn vil etterligne asosial oppførsel som de ser på fjernsynsskjermen, ikke av ondskap, men av nysgjerrighet.»
Enkelte innvender at bare en liten prosentdel av barna vil reagere på TV-vold på denne måten. Men hvilken forskjell gjør det? I 1972 uttalte den amerikanske helsedirektøren, dr. Jesse L. Steinfeld, følgende:
«Det viktigste her er at det er påvist en årsakssammenheng mellom det å se på vold i TV og den etterfølgende oppførsel. Og jeg tror ikke det er av betydning å diskutere om antallet er ti prosent eller 20 prosent eller 30 prosent. Vi har en stor befolkning, og hvis ti prosent av 20 millioner barn blir aggressive og begår asosiale handlinger, så er det altfor mange.»
Det er nok så at menneskeheten har opplevd vold i de årtusener den har eksistert. Dette kan ikke skjules for barna. Men våkne foreldre skjønner at det ikke tjener til noe godt at barna sitter i timevis hver dag og er vitne til blodsutgytelser. De som tror på Bibelen, kan fortelle sine barn at stridigheter og voldshandlinger er nøye knyttet til selviske lyster. (Jak. 4: 1—3) De kan også peke på at menneskene aldri vil kunne løse sine problemer ved bruk av vold, for «manns vrede virker ikke det som er rett for Gud». (Jak. 1: 20) Gud skal selv gå til aksjon for å fri jorden for vold og voldsmenn. — Dan. 2: 44; 2 Tess. 1: 6—8.
Noen andre fallgruver
Selv om fjernsynet kan gjøre mye godt, er det tydelig at det kan representere en fare når det utvises mangel på selvkontroll. En av de største fallgruvene består i at mange blir fristet til å tilbringe mye tid foran TV-apparatet fordi det er så lett å trykke på knappen. Mens litt atspredelse eller underholdning er av det gode, vil altfor mye av det ofte virke nedbrytende.
I en artikkel som analyserte virkningene av TV, skrev bladet Life den 10. september 1971: «En av hver fjerde seer ’føler skyld’ når det gjelder den tiden han tilbringer foran TV-skjermen.» Noe som utvilsomt bidrar til denne skyldfølelsen, er at mange bruker tid til TV-titting som de ellers skulle brukt til husarbeid, hjemmelekser eller annen nødvendig virksomhet.
Når enkelte blir fratatt TV-apparatet, har de fått «psykiske abstinenssymtomer». Psykologen Henner Ertel uttalte: «Hos mennesker som regelmessig ser på TV, vil mange atferdsmønstre bli så nøye knyttet til TV at de påvirkes negativt hvis en tar apparatet fra dem. Problemet er at de er blitt henfalne til det.» Du ønsker sikkert ikke at dette skal skje med deg.
Fjernsynet kan som et middel til informasjon, undervisning og underholdning være til gagn for deg og familien din. Men pass på at det ikke får makten over deg. Foreta et skjønnsomt utvalg av programmer. Sørg for at det ikke hindrer, men fremmer samhørigheten innen familien. Og bestem hvor mye tid som skal brukes til TV-titting. Da kan virkningene av TV være til gagn for deg og dine.