Har fjernsynet forandret deg?

ET «VINDU mot verden». Slik er fjernsynet blitt beskrevet. Erik Barnouw sier i sin bok om fjernsynet at i begynnelsen av 1960-årene var fjernsynet «for de flestes vedkommende blitt deres vindu mot verden. Den utsikt det bød på, så ut til å være hele verden. De stolte på dets gyldighet og fullstendighet». — Tube of Plenty—The Evolution of American Television.

Men et vindu kan ikke velge den utsikt det gir deg; det kan ikke avgjøre hvordan lyset skal være, eller hvilken synsvinkel du skal se utsikten fra; det kan heller ikke brått forandre utsikten bare for å holde din interesse fangen. Men det kan fjernsynet. Slike faktorer spiller en stor rolle for hva du synes om det du ser på, og for hvilke slutninger du trekker på grunnlag av det. Disse faktorene er under kontroll av dem som lager TV-programmene. Selv de mest objektive nyhetssendingene og dokumentarfilmene er underlagt slik manipulasjon, uansett hvor utilsiktet det måtte være.a

En mester til å forlede

I de fleste tilfelle går de som har kontroll over fjernsynet, direkte inn for å påvirke seerne. Når det for eksempel gjelder reklame, har de praktisk talt frie tøyler til å bruke ethvert besnærende knep de har til rådighet, for å få deg i kjøpehumør. Farger. Musikk. Pene mennesker. Erotikk. Strålende bakgrunn. Deres repertoar er enormt, og de bruker det på en mesterlig måte.

En tidligere reklamesjef skrev om sine 15 år i bransjen: «Jeg lærte at det går an å tale gjennom medier [for eksempel TV] direkte inn i folks hode og så, akkurat som en trollmann fra en annen verden, etterlate bilder der inne som kan få folk til å gjøre det de ellers kanskje aldri hadde tenkt å gjøre.»

At fjernsynet har en slik formidabel makt over folk, var tydelig allerede i 1950-årene. Et leppestiftfirma som tjente 50 000 dollar i året, begynte med reklamesendinger på amerikansk fjernsyn. På to år gikk salget opp til 4,5 millioner dollar i året! En bank fikk plutselig en stormflod av bankinnskudd, 15 millioner dollar, etter at den hadde reklamert for sine tjenester i et TV-program som var populært blant kvinner.

I dag ser gjennomsnittsamerikaneren på over 32 000 reklamesendinger hvert år. Reklamen spiller på folks følelser på en besnærende måte. Som Mark Crispin Miller skrev i boken Boxed In—The Culture of TV: «Det er sant at vi blir manipulert av det vi ser på. De reklameinnslagene som preger dagliglivet, påvirker oss hele tiden.» Han sier videre at denne manipuleringen «er farlig nettopp fordi den ofte er så vanskelig å oppdage, og derfor vil den ikke slå feil før vi lærer oss å oppfatte den».

Men fjernsynet selger mer enn leppestifter, politiske synspunkter og kultur. Det selger også moralnormer — eller mangel på det.

TV og moral

Det er få som ville bli overrasket over å få høre at seksuell atferd blir skildret oftere og oftere på amerikansk TV. En undersøkelse som ble offentliggjort i tidsskriftet Journalism Quarterly i 1989, viste at i løpet av 66 timer i den beste sendetiden forekom det i alt 722 tilfelle av seksuell atferd, som enten ble antydet, omtalt muntlig eller direkte skildret. Eksemplene varierte fra erotisk berøring til seksuell omgang, masturbasjon, homoseksuelle handlinger og incest. Gjennomsnittet var 10,94 tilfelle hver time!

USA står neppe i en særstilling. Franske fjernsynsfilmer skildrer seksuell sadisme. På italiensk TV vises det striptease. I Spania sendes det nattfilmer som er preget av vold og erotikk. Listen bare fortsetter.

Vold er en annen form for TV-umoral. I USA roste nylig en TV-kritiker i bladet Time den «nifse, gode humoren» i en serie skrekkprogrammer. Serien inneholdt scener med halshogging, maltraktering, spidding og demonbesettelse. Det finnes selvfølgelig mye TV-vold som er mindre grusom — og som man lettere tar for gitt. Da vestlig fjernsyn nylig ble demonstrert i en avsides landsby i Elfenbeinskysten i Vest-Afrika, kunne en forundret gammel mann bare spørre: «Hvorfor må de hvite bestandig stikke, skyte og slå hverandre?»

Svaret er selvfølgelig at produsenter og sponsorer ønsker å gi seerne det seerne ønsker å se. Vold trekker seere. Det gjør også sex. Fjernsynet serverer derfor rikelige mengder av begge deler — men ikke for mye av det for tidlig, for ellers virker det frastøtende på seerne. Som Donna McCrohan uttrykte det i Prime Time, Our Time: «De fleste av de mest populære programmene går så langt de kan, når det gjelder banning, sex, vold eller innhold; når de så er kommet til kanten, går de over kanten, til folk er vant til å gå over grensen. Etterpå er folk klar til en ny grense.»

En gang ble for eksempel homoseksualitet betraktet som noe som gikk over grensen for det som var god smak når det gjaldt fjernsyn. Men så snart seerne var blitt vant til det, var de klar til å godta mer. En fransk journalist hevdet: «Ingen producer ville noen gang våge å presentere homoseksualitet som avvik i dag . . . Det er heller slik at det er samfunnet og dets intoleranse som er besynderlig.» På amerikansk kabelfjernsyn hadde en ’homoseksuell såpeopera’ premiere i 11 byer i 1990. Programmet hadde en rekke scener hvor menn lå til sengs med hverandre. Programmets producer sa til bladet Newsweek at slike scener var tenkt ut av homoseksuelle for å «gjøre tilskuerne ufølsomme, så folk skjønner at vi er som alle andre».

Fantasi kontra virkelighet

De som stod bak den undersøkelsen som Journal Quarterly rapporterte om, sa at ettersom fjernsynet nesten aldri viser følgene av utukt, utgjør dets «konstante trommeild av pirrende seksuell billedrikdom» en desinformasjonskampanje. De viste til en annen undersøkelse som konkluderte med at såpeoperaer på TV framfor alt overbringer dette budskapet: Sex er for ugifte partnere, og ingen får noen sykdom av det.

Er dette verden slik du kjenner den? Førekteskapelig sex uten gravide tenåringer eller seksuelt overførte sykdommer? Homoseksualitet og biseksualitet uten frykt for AIDS? Vold og overfall som gjør at helter seirer og skurker ydmykes — merkelig nok som regel uten at noen av dem får en skramme? TV skaper en lykksalig verden hvor handlingene ikke får konsekvenser. Lovene om samvittighet, om moral og om selvkontroll erstattes med loven om øyeblikkelig tilfredsstillelse.

Det er tydelig at fjernsynet ikke er et «vindu mot verden» — i hvert fall ikke den virkelige verden. En ny bok om fjernsynet heter faktisk «The Unreality Industry» (Uvirkelighetens industri). Forfatterne hevder at TV er «blitt en av de mektigste kreftene i vårt liv. Følgen er at TV ikke bare definerer hva som er virkelighet, men noe som er langt viktigere og mer foruroligende, er at TV utsletter selve skillet mellom virkelighet og uvirkelighet».

De som mener at de ikke blir påvirket av fjernsynet, synes kanskje dette er å se for svart på det. ’Jeg tror ikke alt jeg ser,’ sier noen. Det kan nok være at vi har en tendens til å mistro TV. Men eksperter advarer oss og sier at denne automatiske skepsisen kanskje ikke beskytter oss mot de snedige måtene TV spiller på våre følelser på. Som en skribent uttrykte det: «Et av fjernsynets beste tricks går ut på aldri å la seg merke med i hvor stor grad det virker inn på våre psykiske mekanismer.»

Stor påvirkning

Ifølge 1990 Britannica Book of the Year ser amerikanerne på TV gjennomsnittlig sju timer og to minutter hver dag. En mer forsiktig beregning oppgir tallet til omkring to timer hver dag, men det ville likevel utgjøre sju år med TV-titting i løpet av ens levetid! Hvordan kan slike massive doser med TV-titting unngå å ha noen virkning på folk?

Det kommer vel ikke overraskende på oss når vi leser om folk som har problemer med å skille TV fra virkeligheten. En undersøkelse som ble offentliggjort i det britiske bladet Media, Culture and Society, viste at fjernsynet faktisk er årsak til at enkelte får «et alternativt syn på den virkelige verden», at det luller dem inn i den tro at deres ønsker om virkeligheten utgjør selve virkeligheten. Det ser ut til at andre undersøkelser, for eksempel de som er foretatt av det amerikanske institutt for mentalhygiene, støtter disse resultatene.

Når fjernsynet påvirker folks oppfatning av virkeligheten, hvordan kan det da unngå å påvirke folks liv og handlinger? Som Donna McCrohan skriver i Prime Time, Our Time: «Når et populært TV-program overskrider tabugrenser eller språklige grenser, føler vi at vi har større frihet til å overskride dem selv. Vi blir likeledes påvirket når . . . normen er et tøylesløst seksualliv, eller når en tøff kar snakker om sin bruk av kondomer. I hvert tilfelle fungerer TV — etter en viss tid — som et speilbilde av hvem vi kan være overbevist om at vi er, og derfor i det store og hele kommer til å bli.»

Det er tydelig at etter hvert som vi er kommet lenger inn i TV-alderen, har vi sett en parallell økning når det gjelder umoral og vold. En tilfeldighet? Neppe. En undersøkelse viste at kriminaliteten og volden i tre land først økte etter at hvert av disse landene fikk TV. Der hvor TV kom tidligere, økte kriminaliteten tidligere.

Overraskende nok vurderes ikke TV-titting som det avslappende tidsfordriv som mange tilsynelatende mener at det er. Undersøkelser som omfattet 1200 personer i løpet av en 13-årsperiode, viste at av alle former for tidsfordriv var det TV-titting som minst sannsynlig virket avslappende på folk. Det hadde isteden en tendens til å gjøre seerne passive, men likevel anspent og ute av stand til å konsentrere seg. Spesielt lange perioder med TV-titting gjorde at folk kom i dårligere humør enn de var i da de begynte å se på TV. Lesning derimot gjorde folk mer avslappet, fikk dem i bedre humør og gjorde det lettere for dem å konsentrere seg.

Men uansett hvor konstruktivt det måtte være å lese en god bok, kan det være at fjernsynet, som så effektivt stjeler vår tid, lett skyver bøker ut av bildet. Da fjernsynet ble introdusert i New York, meldte de offentlige bibliotekene snart om en nedgang i utlånene. Dette betyr selvfølgelig neppe at menneskeheten er i ferd med å slutte å lese. Det er likevel blitt sagt at folk i vår tid leser med mindre tålmodighet, at de fort mister konsentrasjonen hvis de ikke blir bombardert med glorete bilder. Statistikken og undersøkelser støtter kanskje ikke slike vage betenkeligheter. Men vi kan tenke over hva vi taper når det gjelder personlig dybde og disiplin hvis vi er avhengig av hele tiden å bli skjemt bort av en kontinuerlig strøm av TV-underholdning som er blitt utformet slik at det ene korte øyeblikket etter det andre skal holde oppmerksomheten fangen selv hos dem som har dårligst konsentrasjonsevne.

Barn og TV

Det er spesielt når det gjelder barn, at spørsmålet om TV virkelig blir presserende. Stort sett er det slik at alt det som fjernsynet kan gjøre mot voksne, kan det så avgjort også gjøre mot barn — bare i enda høyere grad. Barn har jo lettere for å tro på den fantasiverden de ser på TV. Den tyske avisen Rheinischer Merkur/Christ und Welt viste til en fersk undersøkelse som fastslo at barn ofte «ikke kan skille det virkelige liv fra det de ser på skjermen. De overfører det de ser i den uvirkelige verden, til den virkelige verden».

Godt og vel 3000 vitenskapelige undersøkelser i løpet av flere tiår med forskning har støttet den konklusjon at TV-vold har en negativ virkning på barn og tenåringer. Slike ansette organisasjoner som det amerikanske akademi for pediatri, det amerikanske institutt for mentalhygiene og den amerikanske legeforening er alle enige om at TV-vold forårsaker aggressiv og asosial atferd hos barn.

Undersøkelser har også gitt andre foruroligende resultater. Fedme hos barn er for eksempel satt i forbindelse med overdreven TV-titting. Det er øyensynlig to grunner til det. 1) Passive timer foran skjermen kommer istedenfor aktive timer med lek. 2) TV-reklame bidrar til salget av fet, næringsfattig mat til barn. Annen forskning tyder på at barn som ser overdrevent mye på TV, gjør det dårlig på skolen. Selv om denne konklusjonen er mer kontroversiell, meldte bladet Time nylig at mange psykiatere og lærere klandrer TV for en omfattende nedgang i barns leseferdighet og skoleprestasjoner.

Også her er tiden en avgjørende faktor. Når en amerikansk gjennomsnittstenåring går ut av high school, har han tilbrakt 17 000 timer foran TV-skjermen, sammenlignet med 11 000 timer på skolen. For mange barn er TV-titting deres viktigste fritidsaktivitet, om ikke deres viktigste aktivitet overhodet. Boken The National PTA Talks to Parents: How to Get the Best Education for Your Child sier at halvparten av alle femteklassinger (tiåringer) bruker fire minutter om dagen på å lese hjemme, men 130 minutter på å se på TV.

Alt tatt i betraktning er det sannsynligvis svært få som vil insistere på at TV ikke utgjør en svært reell fare for både barn og voksne. Men hva innebærer det? Bør foreldre forby TV-titting i hjemmet? Bør folk i sin alminnelighet beskytte seg mot fjernsynets påvirkning ved å kaste det ut eller stue det bort på loftet?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 7]

«Hvorfor må de hvite bestandig stikke, skyte og slå hverandre?»

[Bilde på side 9]

Slå av fjernsynet, finn fram bøkene