Jeg søkte etter livets mening

HVOR kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Hva er egentlig meningen med livet? Jeg grunnet mye på slike spørsmål. Og ordene: «Let, så skal dere finne» hadde på en eller annen måte festet seg i mitt sinn og oppmuntret meg til å fortsette min søken.

I et forsøk på å finne svarene begynte jeg å ta psykedeliske stoffer, som skulle åpne mitt sinn og gi meg innsikt. Jeg fordypet meg også i Østens religioner. Disse studiene overbeviste meg om at mennesket har en udødelig sjel, som lever videre når kroppen dør.

På bakgrunn av dette syntes jeg at det var logisk å tro at vi hadde levd før som andre mennesker, slik visse religioner lærer. Ifølge denne læren har sjelen gjennomgått en rekke reinkarnasjoner. Jeg ville gjerne sette meg inn i min fortid, og jeg trodde at «erkjennelsesutvidende» stoffer som LSD ville hjelpe meg til å gjøre dette.

Når jeg hadde tatt disse stoffene, var det akkurat som om jeg ble dratt bort til et speil, og der sto jeg i lange tider om gangen og stirret inn i mine egne pupiller. På grunn av stoffene ble pupillene nesten like store som regnbuehinnen. Etter å ha stått slik og stirret intenst på meg selv i mange minutter begynte jeg å få hallusinasjoner. Jeg så noe som jeg trodde var tidligere inkarnasjoner av meg selv. Jeg så for eksempel meg selv som en ung krigsherre og en egosentrisk diktator som var ansvarlig for tusenvis av menneskers død.

En gang da jeg sto og så på en slik ond person i speilet, hørte jeg en stemme som sa: «Du må lide for de onde gjerninger du har gjort!» Det var forferdelig.

Som følge av dette fikk jeg den oppfatning at jeg var bestemt til å lide og dø og så lide igjen og igjen i en rekke reinkarnasjoner. Jeg hadde ikke noe høyere ønske enn å unngå en slik skjebne! Men hvordan kunne jeg nekte å tro det jeg hadde sett og hørt i speilet? Andre jeg kjente, begynte også å tro på reinkarnasjon etter slike opplevelser, for, som de sa: «Å se er å tro.»

Jeg følte at jeg befant meg i et forferdelig dilemma, og at det ikke var noen utvei. Likevel fortsatte jeg å søke. Jeg reiste vidt omkring og rådførte meg med ansette vise menn. Til slutt var jeg så langt nede at jeg prøvde å ta livet av meg.

Så skjedde det noe som ga meg et helt annet syn på livet. Fortvilelse ble til håp. Hvorfor? Hvis jeg først forteller deg litt om min søken etter livets mening, vil du kanskje forstå det bedre.

På jakt etter noe

Jeg ble født i Edmonton, en middels stor by i det vestlige Canada. Foreldrene mine gikk sjelden i kirken. De få gangene jeg gikk, ble jeg skuffet. Allerede som barn lurte jeg på hva som var meningen med livet, men jeg fikk ikke noe svar på det i kirken.

Jeg sluttet skolen i det 11. året og skaffet meg et verksted, hvor jeg reparerte porselensvarer. Jeg var bare 16 år, men gjorde det nokså bra. Etter mindre enn et år ble jeg imidlertid lei av dette og begynte å se meg om etter noe annet.

Det så ut til at hippiene hadde noe nytt, og de dukket opp overalt i 1960-årene. Jeg bestemte meg derfor for å «melde meg ut av» det etablerte samfunn og begynne med noe «meningsfylt». Snart var jeg blitt en langhåret hippie. Psykedeliske stoffer spilte nå en viktig rolle i mitt liv.

Etter at jeg hadde tatt LSD og brukt marihuana i noen måneder, var jeg overbevist om at et samfunn hvor alle var under påvirkning av psykedeliske stoffer, var løsningen på menneskenes problemer. I mine øyne var hippiene så rike på «kjærlighet» — det var bare fred og glede blant dem.

Ettersom jeg trodde at psykedeliske stoffer var løsningen på alle problemer, begynte jeg å selge narkotika til andre. Jeg ville bare formidle psykedeliske stoffer, som virker på sinnet, og ikke harde stoffer som virker på kroppen. Jeg trodde at psykedeliske stoffer kunne gjøre folk opplyst.

For de pengene jeg hadde tjent på å reparere porselen, kjøpte jeg store partier narkotika. Jeg var klar over at det jeg gjorde, var ulovlig, og at det kunne koste meg mange års fengsel, så jeg tok ingen sjanser. Jeg leide piker med et konservativt utseende til å hente og bringe stoffet, og jeg gjorde det til en regel aldri å la det gå direkte gjennom mine hender. Snart tjente jeg 2000 dollar i uken.

Men det var ikke penger som var mitt mål. Jeg ønsket virkelig å bli opplyst og finne meningen med livet, men det så ikke ut til at narkotika hjalp meg.

Østens religioner

Jeg begynte å undersøke Østens religioner og tilbrakte hele dager med å lese om okkultisme, astrologi, kiromanti, I-ching, buddhisme og lignende.

Ettersom disse studiene gjorde meg overbevist om at sjelen lever videre når kroppen dør, tok jeg en dose LSD som var sju ganger så sterk som vanlig, i håp om å få skue inn i min fortid. Det var da jeg så de synene som jeg trodde var begivenheter fra tidligere liv, og hørte den stemmen som sa at jeg hadde mange menneskers liv på samvittigheten.

Denne forferdelige opplevelsen markerte et vendepunkt i mitt liv. Etter dette følte jeg meg svært urolig og utilfreds med meg selv. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde vært så ond. For å forstå dette bestemte jeg meg for å finne en guru, som kunne lære meg de dypere ting i livet.

Pilegrimsreiser til fjerne steder

I begynnelsen av 1970 barberte jeg av meg alt håret og reiste med fly til India. Det første stedet jeg kom til, var Bodh Gaya, hvor Buddha ifølge tradisjonen ble opplyst. Her traff jeg en fransk hindu som het John, og som var helt oppslukt av Østens tenkning. Han ble min første guru.

Sammen dro vi på pilegrimsreiser til Srinagar, Banares, Katmandu og mange andre steder. John ga meg en grunnleggende innføring i hinduismen. Jeg forandret min levemåte og mitt ytre. Jeg levde nå som millioner av indere og kledde meg på østerlandsk vis. Vi traff ofte sadhuer (hellige menn) og yogier (yogadyrkere) på reisene våre, og vi røykte marihuana sammen med dem mens vi hørte på det de hadde å fortelle.

Etter at John og jeg hadde reist omkring sammen i fire måneder, fant han ut at jeg burde få en mer kunnskapsrik guru, slik at jeg kunne gjøre framskritt. Jeg var imidlertid ikke tilfreds med hinduismen. Jeg dro derfor til Dharmsala, hvor tibetanernes Dalai Lama og munker og prester av høy rang holdt til.

Her var det et kloster hvor andre ungdommer fra vestlige land studerte tibetansk buddhisme. Jeg bestemte meg for å slutte meg til dem. Jeg ble imidlertid hardt angrepet av dysenteri, så jeg forandret planer og satte kursen mot Europa for å få bedre legebehandling.

Da jeg kom til Hellas, ble jeg innlagt på sykehus. Jeg veide bare 45 kilo og var i en fryktelig forfatning. Men jeg kom meg snart og dro videre til Nederland.

Mer spiritisme

Jeg trodde at jeg var ferdig med spiritismen da jeg forlot India. Men der tok jeg feil. I Nederland traff jeg en indonesier som hadde overnaturlige evner. Han fortalte at han var en guru, og han ble nå min lærer. Gjennom ham utførte åndene mange forunderlige ting, for eksempel tankelesning, forvarsling, tankeoverføring og hypnose. Snart trodde jeg alt det han sa, for han virket så klok. Jeg var overbevist om at åndene virkelig eksisterte, ettersom jeg kunne se beviser for deres makt.

Min guru tilbød meg slike overnaturlige evner og sa at han hadde forbindelser i åndeverdenen. Men det var ikke det jeg hadde vært ute etter. Jeg ønsket å finne meningen med livet. Jeg sa til ham at jeg først måtte finne den.

Han likte ikke det og prøvde å ta motet fra meg. Han minnet meg om hva jeg hadde sett i speilet noen år tidligere, da jeg var under påvirkning av LSD. Han sa at nå, i dette liv, måtte jeg høste alt det onde jeg hadde sådd i tidligere inkarnasjoner. Han innprentet dette så sterkt i meg at jeg ikke kunne få det ut av tankene. Jeg følte at jeg ble hjemsøkt av åndene. Jeg var skrekkslagen og fullstendig forvirret.

I begynnelsen av 1971 forlot jeg denne guruen og sluttet meg til Hare Krishnatemplet i Amsterdam. For annen gang barberte jeg av meg alt håret. Hver dag studerte jeg Bhagavad-gita og sang med messende stemme Hare Krishnas mantra (bønn) i noen timer i håp om at denne messingen ville rense sjelen min og befri meg for åndene. Men i stedet plaget åndene meg enda mer. Noen ganger bønnfalt jeg åndene om å få dø og aldri bli født igjen — om å bli til ingenting.

Alt jeg gjorde, så ut til å være forgjeves. Mange av disse Krishna-tilbederne var selviske og selvopptatte og ga meg liten trøst. Våren 1971 bestemte jeg meg derfor omsider for å dra tilbake til Canada.

Ingen hjelp å komme hjem

Jeg var overlykkelig over å se familien min igjen. Men de syntes at jeg var som en fremmed. Jeg så min bror for første gang på et år. Han hadde også forandret seg en god del.

Før jeg dro til India, hadde jeg fortalt ham om reinkarnasjon, og i løpet av denne tiden hadde han fordypet seg i dette emnet. Han trodde nå at han hadde vært en engel i sitt tidligere liv, og at han i sin nåværende inkarnasjon hadde kommet til jorden for å hjelpe menneskeheten med å løse verdens problemer. Disse «åpenbaringene» fikk han under påvirkning av LSD.

Jeg følte meg fremdeles hjemsøkt av åndene. De pinte og plaget meg i den grad at jeg trodde at jeg skulle gå fra forstanden. Jeg var vettskremt. Jeg søkte desperat å finne en utvei. Jeg var så deprimert at det gikk flere uker uten at jeg smilte eller hadde en eneste glad stund. Til slutt gjorde jeg flere forsøk på å begå selvmord.

Omtrent på denne tiden traff jeg Dale, som også brukte narkotika og hadde kontakt med åndemakter. Vi bodde sammen i Edmonton da det skjedde noe som skulle lede meg til de svarene jeg prøvde å finne.

Et grunnlag for håp

Det var en formiddag i juni 1971. Dale og jeg hadde røykt marihuana da en middelaldrende dame kom til døren vår. Hun var svært kortfattet, så jeg tror hun må ha kjent narkotikalukten. Hun snakket om Gud og sa at det var hans kjærlige hensikt å opprette et rike til velsignelse for hele menneskeheten. Det som gjorde inntrykk på meg, var ikke så mye det hun sa, som den oppriktighet hun viste. Det var tydelig at hun ønsket å hjelpe meg. Hun tilbød meg bladene Vakttårnet og Våkn opp!, og jeg kjøpte dem.

Fordi hennes oppriktighet hadde gjort inntrykk på meg, begynte jeg å lese det ene bladet. Sakte, men sikkert kom det en vidunderlig følelse over meg. Jeg begynte å føle en stor lettelse. Hva var grunnen? For første gang i mitt liv begynte jeg å tro at det fantes håp.

Bladet talte om Guds rike, som damen hadde nevnt. Det viste at under Rikets styre vil det bli slutt på menneskenes lidelser. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var at det ble sagt at alle mennesker har mulighet til å få del i Guds rikes velsignelser, uansett hvilke urette handlinger de tidligere har begått.

Det var en vidunderlig tanke! Slik jeg oppfattet det, betydde det at vår kjærlige Skaper ikke ville laste meg for de forferdelige tingene jeg trodde jeg hadde gjort i tidligere liv. Ingen kan forestille seg hvor lettet jeg følte meg! Dette ville jeg undersøke nærmere.

Bak på et av bladene sto det en annonse for boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg fylte ut kupongen og skulle til å sende den inn. Men før jeg kom så langt, fikk jeg vite at de som bodde nedenunder, hadde kjøpt akkurat den boken, og de sa at jeg kunne få den av dem. For hvert nytt kapittel ble jeg styrket i mitt håp, og engstelsen trådte mer i bakgrunnen. Dette var særlig tilfelle etter at jeg hadde lest kapitlene 5 og 7, «Hvor er de døde?» og «Finnes det onde ånder?»

På grunn av kirkesamfunnenes og Østens religioners lære var jeg overbevist om at døden bare markerer at sjelen forlater legemet, og at sjelen ved døden blir frigjort for å kunne fortsette å leve i en annen livsform. Men det var ikke det Bibelen sa. Jeg fikk tak i en bibel og undersøkte det selv.

Bibelen sier for eksempel i Predikeren 9: 5, 10: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting . . . Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» Men fortsetter ikke sjelen en bevisst tilværelse etter døden? Ikke ifølge Bibelen. Jeg fikk se mange skriftsteder som hadde den samme tanken som Esekiel 18: 4, hvor det står: «Den sjel som synder, den skal dø.» — King James Version.

Jeg tenkte: Hvis dette er sant, kan jeg ikke ha levd før. Det betydde at jeg ikke kunne ha begått de fryktelige gjerningene som stemmene sa jeg hadde! Da behøvde jeg heller ikke å unngjelde for disse gjerningene. Men hva var kilden til de stemmene jeg hadde hørt, og til de overnaturlige evnene som enkelte har?

Kilden til menneskenes vanskeligheter

Jeg trodde naturligvis at det fantes åndeskapninger. Jeg trodde at noen av dem var onde, men at de fleste var gode ånder som førte tilsyn med jorden. Men etter å ha lest kapitlet «Finnes det onde ånder?» ble jeg klar over at det finnes mange onde åndeskapninger eller demoner. Jeg ble også klar over at den onde åndeskapningen Satan Djevelen i Bibelen blir omtalt som «denne verdens fyrste» og «denne verdens gud», som forblinder menneskenes sinn. Dette hjalp meg til å forstå visse ting. — Joh. 12: 31; 14: 30; 16: 11; 2 Kor. 4: 4.

De stemmene jeg hadde hørt, og de overnaturlige evnene som enkelte av mine bekjente hadde, skrev seg naturligvis fra onde ånder. Jeg begynte å innse at disse åndene hadde forblindet meg og til og med prøvd å drive meg til å Ødelegge meg selv. Det begynte også å gå opp for meg at disse åndene var Satan og hans demoner, som har herredømme over hele menneskeverdenen. — 1 Joh. 5: 19, NW.

Da jeg begynte å forstå dette, var det som om en tung byrde falt fra mine skuldre. Jeg sluttet å bruke narkotika og ødela alle de bøkene jeg hadde som handlet om okkulte fenomener. Nå ville jeg bare studere Bibelen. — Ap. gj. 19: 19.

Jeg finner Gud og hans folk

Noen dager senere flyttet noen av oss fra Edmonton til et skogområde i nærheten av Hinton, hvor vi bygde en tømmerhytte. Her, i disse fredelige omgivelsene ved foten av Rocky Mountains, fordypet jeg meg i bibellesning og leste boken Den sannhet som fører til evig liv om igjen.

Nå forsto jeg at jeg var i ferd med å lære den sanne Gud å kjenne. For første gang i mitt liv ba jeg til ham ved å bruke hans navn, Jehova. (Sl. 83: 19, NW) Flere ganger om dagen ba jeg Jehova om hjelp til bedre å forstå sannheten om livet og meningen med det. Jeg begynte å forstå at selve hensikten med livet er å tjene Skaperen. Men hvordan kunne jeg tjene ham?

Boken pekte på at det er nødvendig å komme sammen med Guds folk. Og boken sa at Guds folk er Jehovas kristne vitner. Den kom med en rekke grunner for denne påstanden. Dale sa at han ofte hadde sett at Jehovas vitner sto på gatehjørnene i Edmonton og tilbød bladene sine. Morgenen etter dro vi derfor av gårde for å finne dem.

Vi traff en eldre forkynner på gaten, og av ham fikk vi vite adressen til Rikets sal, hvor Jehovas vitner holdt sine møter. Dagen etter var vi til stede på møtet. Vitnenes oppriktige interesse for oss gjorde dypt inntrykk på meg. De hadde virkelig en slik kjærlighet som den Jesus sa skulle kjennetegne hans etterfølgere. — Joh. 13: 35.

Et av vitnene tilbød seg å studere Bibelen med meg regelmessig — helt gratis. Jeg tok med glede imot tilbudet.

Livets mening

Under disse studiene gikk det snart opp for meg hvordan jeg kunne tjene Gud. Det var simpelthen ved å gjøre det Gud sier, av et villig hjerte. Guds Ord, Bibelen, sier for eksempel: «Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre . . . og vandre i kjærlighet.» (Ef. 4: 32—5: 2) Ville det ikke være vidunderlig å leve på jorden hvis alle bestrebet seg på å følge denne formaningen?

Det er innlysende at det ville det. Mange av oss hippier hadde også oppfordret folk til å elske hverandre, men det var et eller annet som hadde manglet. Hva var det? Vi hadde ikke oppfylt det som Jesus sa var det viktigste kravet i Guds Ord, nemlig: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» — Mark. 12: 30.

Ja, vi hadde glemt kjærligheten til Gud. Den burde imidlertid komme på førsteplassen. En viser at den gjør det, når en adlyder Guds lover. (1 Joh. 5: 3) Men vi hippier adlød ikke Guds lover. De fleste av oss hadde aldri visst hva Guds lover gikk ut på. Vi gjorde derfor ofte ting som Gud fordømmer i Bibelen. — 1 Tess. 4: 3—5.

Jeg forsto også at det å tjene Gud innebærer mer enn å avholde seg fra å bryte Guds moralnormer. Jeg fikk vite at en stor verdensomveltning er nær forestående, og at dette gjør det nødvendig å tjene Gud på en spesiell måte. Den tid har kommet da Gud skal gjennomføre sin hensikt og ødelegge Satan og hele denne onde tingenes ordning, slik som Bibelen forutsier: «Himmelens Gud [vil] opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike . . . skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.

Vi hippier hadde sett at det trengtes en slik forandring. Og nå forsto jeg til min store glede at Gud også var klar over dette! Men folk må gjøres kjent med at Gud vil knuse alle de nåværende riker. Det er derfor Jesus sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden [for denne ordning] komme.» — Matt. 24: 14.

Men hvem skal utføre denne forkynnelsen? De som har funnet meningen med livet, vil med glede gjøre det! Dette forsto jeg snart, og jeg begynte med en gang å forkynne om Guds rike sammen med Jehovas vitner. Etter en tid innvigde jeg mitt liv til å tjene Jehova, og i august 1972 symboliserte min venn Dale og jeg vår innvielse ved å bli døpt i vann.

Det var mange ungdommer som pleide å komme hjem til oss. Dale og jeg inviterte dem med på menighetens møter. Noen ganger hadde vi ti-tolv stykker med oss til Rikets sal. De fleste av dem sluttet å komme etter en stund, men det var noen som fortsatte å reagere positivt på budskapet. Blant disse var min bror og min søster. De er begge blitt døpt og tjener nå som heltidsforkynnere av det gode budskap om Riket.

I årenes løp har det vært mange som har sagt til meg at jeg ikke skulle være så opptatt av hva som er meningen med livet, men leve i nuet. Men jeg ville ikke høre på dem. Jeg husket ordene: «Let, så skal dere finne.» Fordi jeg fulgte dette gode rådet, har jeg ikke bare funnet hva virkelig lykke er, men jeg har også hatt den forrett å kunne hjelpe andre til å forstå hva som er meningen med livet, og hvilke velsignelser de kan oppnå. — Innsendt.

[Bilde på side 8]

Bodh Gaya, India

[Bilde på side 9]

Hare Krishna-tilbedere framsier mantra (bønn)