Hvordan vår tids kriser er annerledes

DEN 25. august 1974 flyttet tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists sitt «dommedagsur» på forsiden tre minutter nærmere midnatt. Noen vitenskapsmenn ga på denne måten uttrykk for sin frykt for at truselen om en kjernefysisk katastrofe har kommet så mye nærmere, og uret viste nå at det var ni minutter igjen til midnatt.

De som er kjent med dette urets historie, vet imidlertid at siden 1947, da disse vitenskapsmennene satte i gang dette uret, har de flyttet viserne åtte ganger, men i begge retninger.

Det er mange som mener at historiens gang kan sammenlignes med dette «dommedagsuret». De sier at krisene kommer og går, men på en eller annen måte klarer menneskene alltid å komme seg igjennom dem. De har akkurat samme syn på tingene som en forstandig profet for 1900 år siden sa at de ville ha: «Fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» — 2 Pet. 3: 4.

De er enige i at de økonomiske og politiske systemer verden over tydeligvis på det nåværende tidspunkt er utsatt for en hard belastning. Men konsentrerer ikke verdens beste hjerner seg om problemene? Har ikke de møter og verdenskonferanser som De forente nasjoner nylig har holdt angående ressurser, havrett og befolknings- og matvaresituasjonen, vist at nasjonene virkelig gjør seg forente anstrengelser? Og har ikke den tiltagende avspenning mellom Øst og Vest gjort situasjonen lysere? «Dette er virkelig avspenning,» sier Vest-Tysklands kansler, Helmut Schmidt. «Verden er blitt langt mindre farlig . . . Truselen er borte; den er i det minste blitt mindre.»

Optimistene er også sikre på at hvis bare menneskene får nok tid på seg, vil de ved hjelp av teknologien kunne øke matvareforsyningene, få befolkningsøkningen under kontroll og utnytte nye ressurser for å dekke det økende behov for energi. Som en publikasjon som går inn for å fremme teknologien, sa: «Vitenskapen og teknologien må løse våre problemer. Hvis ikke de gjør det, er det ikke noe annet som kan det.»

Tid, teknologi og diplomati har før klart å redde menneskene ut av en faretruende krise. Hvorfor skulle vår tids kriser være annerledes?

Hvordan en kan se forskjellen

Atomfysikere og ledende menn i verden har i mange år fryktet for en kjernefysisk dommedag, og denne truselen eksisterer fortsatt, særlig i betraktning av den plutselige opptrapping i våpenkappløpet. Men nå er det blitt føyd til noe nytt. Hva er det?

Generalsekretær Kurt Waldheim sa ved De forente nasjoners spesielle sesjon angående ressursene:

«Det som er nytt, er den plutselige og dramatiske fare som den nåværende situasjon representerer, og den akutte akselerasjon av den historiske prosess, som har stilt oss overfor en global krisesituasjon.» (Uthevet av oss)

Hva betyr dette? Vi kan bedre forstå det hvis vi sammenligner de siste 6000 års historie med et tidsrom som vi bedre kan forestille oss. Tenk på dette tidsrommet som om det var 30 år av din egen families levetid, og legg så merke til ’akselerasjonen’ av problemene.

Forestill deg at du til å begynne med har bare ett barn, et hus med åtte værelser og en stadig stigende inntekt. Selv med en slik redusert tidsskala ville det gå 20 år før det ville bli enda et barn å forsørge i familien. Og ikke før i det 29. år ville familien øke igjen — denne gangen med enda to barn — til i alt fire.

Men så plutselig, i det 30. og siste år, skjer det en voldsom økning i familien. I løpet av de neste åtte måneder får du fire ganger så mange barn — i alt 16 — som plutselig fullstendig legger beslag på alle de åtte rommene i huset. Forestill deg din bestyrtelse hvis du fikk vite at bare i løpet av to måneder ville antallet bli fordoblet — til 32! Men antallet er ikke det eneste problem du nå står overfor.

På grunn av familiens økte forbruk i løpet av de siste åtte måneder er dine oppsparte midler brukt opp, og du har fått gjeld. Akkurat på det tidspunkt familieforøkelsen begynner for alvor, rommer huset alt det det kan romme. Du har hverken tid eller penger til å foreta utvidelser. Alt må brukes til bare å holde det gående. Familien har kommet til et vendepunkt. Fra nå av er den mer og mer avhengig av at alle familiemedlemmene deler det de har, med hverandre.

Men sett at fem av familiens medlemmer insisterer på å få over to tredjedeler av maten og av alt det andre! De øvrige 11 må da dele det som blir til overs, så godt de kan. De krav noen få stiller, betyr en stor belastning for de andre, og du må streve hardt for å få endene til å møtes. Presset kommer dessuten hurtigere enn det ellers ville ha gjort. Du har fått helt andre problemer enn dem du hadde for bare noen få måneder siden.

Gir denne illustrasjonen bare et overdrevent bilde av situasjonen? Ikke ifølge de uttalelser stadig flere av verdens politikere og vitenskapsmenn kommer med.

I løpet av litt over to prosent av den historiske tid har menneskene vært vitne til en befolkningsøkning på over 75 prosent. Waldheim hevder i virkeligheten at omkring en fjerdedel av alle de mennesker som noen gang har levd på jorden, lever i dag! Hvis verdens befolkning fortsetter å øke med den nåværende hastighet, vil det i løpet av mindre enn 700 år være ett menneske på hver kvadratfot av jorden — verdenshavene og alt innbefattet.

Alene antallet gjør at et vendepunkt snart er uunngåelig. Bladet Scientific Americana sier: «Denne vekstperioden vil uten tvil være et midlertidig fenomen i befolkningshistorien.» (Uthevet av oss) Men problemet akkurat nå er ikke så mye den voldsomme befolkningsøkningen som det at verdens allerede vaklende institusjoner så plutselig er blitt stilt overfor den.

Det eksploderende antall mennesker har ført til et eksploderende behov for mat, klær, boliger og utdannelse. Men for første gang har en begynt å tvile på vitenskapens og teknologiens evne til å holde tritt med etterspørselen. «Teknologien, som de som tror på mirakler, lenge har satt sitt håp til,» sier bladet «The Wall Street Journal»s fremste korrespondent i Europa, «er blitt innhentet så raskt av befolkningstilveksten at selv verdens fremste vitenskapsmenn løfter hendene i fortvilelse.»

Men noe som begrenser jordens kapasitet enda mer enn teknologiens sviktende evner, er de kunstige grenser som oppstår på grunn av selviske og splittende økonomiske, politiske og religiøse barrièrer. Mindre enn en tredjedel av jordens befolkning bruker for eksempel omkring to tredjedeler av jordens matvarer og nesten all dens energi og alle dens ressurser. De øvrige to tredjedeler av menneskeheten må dele (vanligvis ulikt) det lille som er til overs.

Verden blir utsatt for dette presset akkurat på det tidspunkt i historien da jordens kapasitet under dens nåværende administrasjon blir utnyttet til det ytterste. Er det da så merkelig at tidligere stabile institusjoner vakler under byrden? Denne «akutte akselerasjon av den historiske prosess» har plutselig brakt verden til et vendepunkt. Nobelprisvinneren George Wald, som er professor ved Harvard universitet, sier:

«Menneskenes liv er nå truet som aldri før, ikke av én, men av mange farer, som hver især kan ødelegge oss, men de er alle forbundet med hverandre, og alle kommer over oss samtidig.»

Det at vår tids farer er «forbundet med hverandre», er i seg selv et overbevisende vitnesbyrd om at de virkelig er annerledes. La oss nå se hvilken innvirkning disse nye krisene har på verden.

[Diagram på side 3]

(Se den trykte publikasjonen)

I løpet av de siste to prosent av historisk tid har verdens befolkning økt med 75 prosent

6000 år av historisk tid

1850—1975

Milliarder mennesker

—4

—3

—2

—1

[Bilde på side 4]

VERDENS VITENSKAPSMENN

KRAV FRA EN HURTIG VOKSENDE BEFOLKNING