Et bemerkelsesverdig program bak fengselsmurene

STED: Statsfengslet i Angola i Louisiana, det nest største statsfengsel i USA, med cirka 4000 fanger. Tidspunkt: Lørdag kveld, 5. oktober 1974. Anledning: Fengselsmyndighetene kalte det «Jehovas vitners dåpsstevne».

Åtte fanger, som hadde imponert fengselsmyndighetene ved å foreta bemerkelsesverdige forandringer i sitt liv, skulle bli døpt denne kvelden. Venner og slektninger både i og utenfor fengslet var blitt innbudt.

De som kom utenfra, utgjorde et sjeldent syn. Alt i alt var det 337 som møttes ved fengselsportene. Det var pent kledde menn, kvinner og barn, både fargede og hvite. Noen av dem hadde reist over 1000 kilometer.

Etter hvert som navnene deres ble sjekket av på en liste, fikk de komme inn gjennom portene. Med busser ble de så kjørt om lag tre kilometer inn i det enorme fengselskomplekset. Derfra gikk de gjennom stålporter og inn i et stort auditorium.

Stevne og oppbyggende samvær

Innenfor glemte en snart at en befant seg i et fengsel. De fleste av de 95 fangene som var til stede, hadde på seg blå dongeribukser og en treningsgenser eller sportsskjorte i stedet for den grå fangedrakten. Alle blandet seg utvungent med gjestene og satte pris på å bli kjent med dem.

En rekke foreldre hadde tatt med spebarna sine. Da en kvinne ble spurt om hvorfor hun hadde gjort det, sa hun: «Jeg tenkte ikke på at det skulle være noe farlig. Jeg regnet med at jeg ville være sammen med mine brødre og søstre, og at dette ville være som et annet kristent stevne.» Og det var det!

Programmet begynte kl. 18.30 med sang og bønn. Så holdt en eldste fra Jehovas vitners menighet i New Roads, som ikke ligger så langt fra fengslet, en 30 minutters tale, hvor han forklarte betydningen av dåpen ut fra Bibelen. Han viste at vanndåpen er et synlig symbol på at en har innvigd sitt liv til å tjene den allmektige Gud.

I avslutningen av foredraget ba han de åtte dåpskandidatene som satt på første benk, om å reise seg. Han stilte dem så to spørsmål — om de hadde angret sine synder og forandret sin levemåte, og om de hadde innvigd seg uforbeholdent til Gud for å gjøre hans vilje.

Mennene svarte et enstemmig «ja» på hvert av spørsmålene. Etter en kort bønn gikk de så bort til dåpsbassenget, som var blitt satt opp fem-seks meter fra plattformen. Hver gang en av dem gikk opp i bassenget og ble dukket under, klappet forsamlingen. Gledestårer rant nedover ansiktet på noen av dem. Mange var i slekt med dem som ble døpt, og hadde sett dem forandre sitt liv fullstendig for å rette seg etter Bibelens normer.

Fangene hadde satt opp bord hvor det ble servert smørbrød og andre forfriskninger etter programmet, og alle slappet av og satte pris på å bli kjent med hverandre. En familie på 21 medlemmer hadde kjørt hele veien fra Wichita i staten Kansas! Særlig moren var lykkelig over at hennes 12. barn hadde tatt imot sannheten her i fengslet og omsider var blitt forent med resten av familien i tjenesten for Jehova Gud!

«Nå føler vi at vi er en hel familie,» utbrøt hun. «Dette har vært en gjenforening av familien, selv om det har skjedd i et fengsel. Brevene fra Donald har oppmuntret oss alle sammen, og vi har skrevet tilbake for å oppmuntre ham.»

Når en så seg omkring, hadde en vondt for å tenke seg at mange av disse mennene hadde vært farlige forbrytere. Noen soner dommer på 30 og 50 år, og enkelte er til og med idømt livsvarig fengsel for sine forbrytelser. Men det er allerede en hel del som er blitt døpt, innbefattet de åtte som ble døpt denne kvelden. En rekke andre følger et bibelstudiekurs og snakker med andre fanger om det de lærer.

Hva de nye vitnene følte

En av dem som nettopp ble døpt, og som nå soner det åttende året av en dom på 50 år, sa: «De bibelske sannheter jeg har lært, har gitt meg en indre fred og lykke. Og det er en stor ære å føle den store kjærlighet som Jehovas vitner i hele Louisiana har vist meg. Det er fantastisk.»

En annen av de nydøpte fangene sa senere: «Jeg har aldri før opplevd en slik glede som den jeg følte over å være blant så mange Jehovas vitner. De smilende ansiktene deres, lykken, den gleden de lot oss få del i — det var en stor opplevelse. Nå da jeg er et av Jehovas vitner, tror jeg ikke det finnes noe som kan få meg bort fra de bibelske sannheter jeg har lært.»

Det var ikke lett for disse mennene å forandre seg og begynne å leve i samsvar med Guds rettferdige krav. Noen av dem hadde vært voldsomme eller hadde andre dårlige karaktertrekk som de trengte å forandre. Det har særlig vært et stort problem for enkelte å slutte å bruke tobakk. Men en fange som sitter inne for væpnet ran og mordforsøk, sa: «Jeg hadde Jehova, og jeg ba hele tiden til ham og klarte å slutte.» Han var en av de åtte som ble døpt.

Andre fanger tar nå de nødvendige skritt for å bli kvalifisert til å bli døpt. En av dem, som er dømt til livsvarig fengsel for mord, sa: «Jeg har alltid hatt et ønske om å få lære sannheten i Guds Ord, og da jeg kom i forbindelse med Jehovas vitner og fikk se den inderlige kjærlighet de viser hverandre, fikk jeg en sterk følelse av at det er der jeg finner sannheten.»

Andre fangers reaksjon

Noen av de fangene som var til stede på stevnet, var ikke Jehovas vitner og hadde heller ikke studert Bibelen sammen med vitnene. Hva syntes de om det de så?

En av dem, som allerede har sonet 14 år for mord, skrev et brev om sine inntrykk. Brevet ble offentliggjort i Baton Rouge-avisen News Leader. Han skrev blant annet:

«I likhet med de fleste andre fangene her er jeg ikke religiøs. Jeg er i beste fall skeptiker. Livet har vært for hardt, for grusomt, og jeg har sett for mye hykleri til å godta noe annet. Men til tross for min inngrodde skepsis skjedde det nylig noe som gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg må si noe om det. . . .

Medlemmer av Jehovas vitner her i Angola ville arrangere et dåpsmøte for åtte nye medlemmer. De sendte ut innbydelser til andre vitner i den frie verden, og noen. . . , så langt borte som i Kansas, tok imot innbydelsen og kom hit til det som har vært den mest imponerende demonstrasjon av religiøst samhold som jeg har vært vitne til i hele mitt liv. Fangene i Louisiana statsfengsel hadde aldri opplevd noe lignende før.

Det ble prekt en hel del og lest mye fra Bibelen. Det meste hørte jeg ikke eller forsto jeg ikke, og jeg fulgte ikke noe særlig med heller, for det betydde ikke noe for meg. Jeg har hørt for mange tomme løfter og meningsløse prekener i mitt liv til å la meg imponere av ord. Det er bare den oppriktighet et menneske viser ved sin oppførsel, som gjør inntrykk på meg. Og det er vanskelig å lure meg. Jeg har levd og slåss for lenge i jungelen. Men disse menneskene appellerte til meg og klarte å trenge gjennom den mur av skepsis som jeg skjuler meg bak. De var oppriktige.

Jeg vet ikke hva de tror, og det spilte ingen rolle for meg, akkurat som det ikke spilte noen rolle for dem at jeg er en forbryter og ikke et vitne. De ga meg følelsen av å være betydningsfull, av at noen bryr seg om meg, og det betyr mye for en som har vært vraket, et stebarn i samfunnet, i det meste av sitt liv. Det var nok til å skape i meg et ønske om å være blant dem . . .

De følelser som mitt møte med disse Jehovas vitner den kvelden vakte hos meg, gjør at jeg ikke kan få den tanken ut av hodet at hvis det var flere slike som dem, ville det være færre slike som oss.» — 20. oktober 1974.

Fengselsmyndighetenes reaksjon

Ikke bare fangene, men også de som har oppsyn med dem, var fornøyd med den virkningen de besøkende vitnene hadde på fangene. En av dem som hadde anbefalt at det ble holdt et stevne i fengslet, Lawrence Watts, ga uttrykk for beundring da han så på forsamlingen. «De er så veloppdragne og vennlige og lytter så oppmerksomt til den veiledning som blir gitt,» sa han. «Deres oppførsel er enestående — moralen, den sosiale faktor — det er simpelthen enestående.»

Fengselsdirektøren, C. Murray Henderson, var også svært fornøyd. «Jeg mener avgjort at slike tiltak hjelper fangene,» sa han etterpå. «Vi trenger folk som kan arbeide sammen med fangene, folk som har en gagnlig innflytelse.» Og for å understreke at han er av den oppfatning at Jehovas vitner øver en slik innflytelse i fengslet, tilføyde han: «Jeg hørte nylig en katolikk i New Orleans si at hvis han eide en stor forretningskjede, ville han bare ansette Jehovas vitner til å sitte ved kassene.»

Elayn Hunt, som leder staten Louisianas program for rehabilitering av fanger, ga også uttrykk for sin begeistring for det bibelstudieprogram Jehovas vitner har satt i gang i Angola. Hun sa: «Jeg er overbevist om at en fange som bruker tiden til noe positivt, for eksempel til å studere Bibelen, ikke vil ha tid til å beskjeftige seg med negative gjøremål. Dette kan være et svært positivt tiltak som bidrar til å hjelpe fengselsadministrasjonen.»

Hvordan gikk det til at dette programmet kom i gang i Angola fengsel? Er det bare der et slikt program er i gang? Hva forteller det om mulighetene for å rehabilitere forbrytere?