Mitt liv som en kjent kunster

DU HAR kanskje sett bilder av et tankefullt barn med ualminnelig store og bedrøvede øyne. Sannsynligvis har det vært noen av de bildene jeg har malt. Jeg var like ulykkelig som de barna jeg malte.

Jeg vokste opp i den delen av sørstatene som ofte blir kalt «Bibel-beltet». Det var muligens dette miljøet og min bestemor, som var metodist, som etter hvert vakte en dyp respekt for Bibelen hos meg, skjønt jeg hadde svært liten kjennskap til den. Jeg trodde på Gud, men jeg hadde en mengde spørsmål som jeg ikke hadde fått noe svar på.

Som barn var jeg sykelig og mye alene og ble svært sjenert. Det ble tidlig klart at jeg hadde anlegg for tegning. Av natur var jeg vitebegjærlig, og det gjorde at jeg ofte lurte på hva meningen er med livet, hvorfor vi er her, hvorfor det finnes lidelse, sorg og død, og om Gud er god. Jeg spurte alltid: «Hvorfor?»

Jeg tror at disse spørsmålene senere gjenspeilte seg i øynene til de barna jeg malte, og at dette vår en medvirkende årsak til at bildene mine ble så populære verden over. Øynene var alltid det sentrale, og det het seg at de var «sjelfulle». De gjenspeilte øyensynlig den ensomhetsfølelse som mange i vår tid har — barna så ut som om de lengtet etter noe som denne ordning ikke kan gi dem.

Min vei til berømmelse i kunstens verden var tornefull. To ekteskap gikk over styr, og jeg hadde mange sorger og bekymringer. Mitt privatliv og striden om opphavsretten til bildene mine var årsak til mange rykter, rettssaker, bilder på første side i avisene og avisoverskrifter. Jeg hadde i mange år latt min annen mann få æren for bildene mine. Men én dag orket jeg ikke å fortsette dette bedraget lenger og forlot ham og mitt hjem i California og flyttet til Hawaii. Etter en depresjonsperiode da jeg malte svært lite, begynte jeg å bygge opp et nytt liv, og etter en tid giftet jeg meg igjen.

Ett vendepunkt inntraff i 1970, da en avisreporter arrangerte et møte mellom meg og min tidligere mann i San Francisco. Hensikten var å fastslå hvem som var opphavsmannen til bildene, og det hele skulle sendes over fjernsyn. Det var bare jeg som møtte opp og tok imot utfordringen. Bladet Life skrev om dette i en artikkel og korrigerte det som hadde stått i en tidligere artikkel, hvor min forrige mann fikk æren for bildene.

Dette bedraget hadde pågått i 12 år, og jeg kommer alltid til å tenke tilbake på det med stor sorg. Det lærte meg imidlertid hvor viktig det er å være sannferdig, og at hverken berømmelse, kjærlighet, penger eller noe annet er verdt en dårlig samvittighet.

Jeg grunnet fremdeles på en rekke spørsmål om livet og om Gud, og de fikk meg til å søke etter svar på merkelige og farlige steder. I min søken etter svar studerte jeg okkultisme, astrologi, kiromanti og til og med håndskriftanalyse. Min kjærlighet til kunst fikk meg til å undersøke mange gamle kulturer og deres filosofier, som kom til uttrykk i deres kunst. Jeg leste flere bøker om østerlandsk filosofi og prøvde også transcendental meditasjon.

Min åndelige hunger fikk meg til å undersøke religionen til forskjellige mennesker som kom inn i mitt liv. På begge sider av familien og blant mine venner kom jeg i forbindelse med metodister, christianscientister, mormoner, lutheranere og unitarer. Da jeg giftet meg med min nåværende mann, som er katolikk, satte jeg meg grundig inn i hans religion. Men jeg fant ikke noe tilfredsstillende svar. Det var alltid så mange selvmotsigelser, og det var alltid noe som manglet.

Bortsett fra at jeg ikke fikk svar på mine viktige spørsmål, begynte det omsider å bli orden i mitt liv. Jeg hadde oppnådd omtrent alt det jeg noen gang hadde ønsket meg. Jeg brukte størsteparten av tiden min til å gjøre det jeg aller helst ville gjøre — male bilder av barn (for det meste små piker) med store øyne. Jeg hadde en enestående mann og et godt ekteskap, en kjekk datter og økonomisk trygghet, og jeg bodde der jeg aller helst ville bo — på Hawaii. Men noen ganger lurte jeg på hvorfor jeg ikke følte meg helt tilfreds, hvorfor jeg røykte så mye og av og til drakk altfor mye, og hvorfor jeg var så anspent. Jeg var ikke klar over hvor selvopptatt jeg var blitt i min søken etter lykke for meg personlig.

En uventet forandring

Jehovas vitner kom ofte og ringte på døren, faktisk bare med noen ukers mellomrom, men jeg tok bare en sjelden gang imot litteratur av dem og hørte ikke noe særlig på dem. Lite ante jeg at et slikt besøk med tiden skulle forårsake en omfattende forandring i mitt liv. En formiddag kom to asiatiske kvinner, én kinesisk og én japansk, og ringte på. En tid før dette hadde datteren min vist meg en artikkel som sa at det var lørdag og ikke søndag som var sabbat, og at det var riktig å helligholde sabbaten. Artikkelen hadde gjort et så sterkt inntrykk på oss at vi hadde begynt å gå i adventistkirken. Jeg hadde til og med sluttet å male om lørdagene, for jeg trodde at det var synd å gjøre det. Jeg spurte derfor den ene av disse to kvinnene om hvilken dag som var sabbat, og til min overraskelse svarte hun: «Lørdag.» Jeg spurte da: «Hvorfor helligholder De den ikke?»

Det var nokså pussig at jeg, en hvit kvinne som hadde vokst opp i «Bibel-beltet», skulle få opplysninger om et slikt emne av to asiatiske kvinner som sannsynligvis hadde vokst opp i et ikke-kristent miljø, ikke sant?

Den kvinnen som jeg rettet spørsmålet til, tok fram en velbrukt bibel og leste en rekke skriftsteder som forklarte hvorfor de kristne ikke lenger er forpliktet til å helligholde sabbaten eller holde andre bud i Moseloven, hvorfor sabbatsloven ble gitt, og at det skal komme en tusenårig sabbat.

Hennes bibelkunnskap gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg fikk lyst til å undersøke Bibelen nærmere på egen hånd. Jeg tok med glede imot boken Den sannhet som fører til evig liv, som hun sa ville forklare Bibelens grunnleggende læresetninger. Da de to kvinnene uken etter kom tilbake, begynte min datter og jeg å studere Bibelen regelmessig. Det var en av de viktigste avgjørelsene jeg noen gang hadde truffet, og den førte til dramatiske forandringer i både min datters og mitt liv.

Det vanskeligste punktet for meg i mitt studium av Bibelen var treenighetslæren. Jeg trodde at Jesus var Gud, at han var en del av en treenighet, og da denne læren ble motbevist, var det akkurat som om grunnen ble revet vekk under føttene mine. Det var skremmende. Det jeg leste i Bibelen, støttet ikke min tro, og jeg følte meg plutselig mer alene enn jeg hadde gjort noen gang før. Jeg visste ikke hvem jeg skulle be til, og jeg var full av tvil. Jeg tvilte til og med på at det i det hele tatt fantes en Gud.

Forsøk på å finne feil

Litt etter litt ble jeg ut fra Bibelen overbevist om at den allmektige Gud er Jehova, Faderen (ikke Sønnen), og etter hvert som jeg fortsatte å studere, begynte jeg å bygge opp min svekkede tro igjen, denne gang på sannhetens grunnvoll. Men etter hvert som jeg fikk mer kunnskap og en sterkere tro, begynte jeg også å få vanskeligheter. Min mann truet med å forlate meg, og andre nære familiemedlemmer ble fryktelig oppbrakt. Da jeg begynte å forstå hvilke krav sanne kristne må oppfylle, begynte jeg å lete etter en utvei, for jeg trodde ikke at jeg noen gang ville klare å forkynne for fremmede eller gå fra dør til dør og snakke med andre om Gud.

Min datter, som nå studerte Bibelen i en by i nærheten, gjorde mye hurtigere framskritt. Hennes framskritt ble faktisk enda en hindring for meg. Hun trodde så fullt og fast på det hun lærte, at hun hadde fått lyst til å arbeide mot det mål å bli misjonær. Tanken på at mitt eneste barn skulle dra av sted til et fjernt, fremmed land, skremte meg, og jeg bestemte meg for å beskytte henne mot å ta et så drastisk skritt. Jeg begynte derfor å prøve å finne feil. Jeg mente at hvis jeg kunne finne ut at denne organisasjonen lærte noe som ikke hadde sin støtte i Bibelen, kunne jeg overbevise min datter.

Jeg har sans for detaljer, og jeg gikk grundig til verks. Jeg skaffet meg over ti forskjellige bibeloversettelser, tre bibelordbøker og mange andre ordbøker og håndbøker, foruten at jeg lånte mange bøker på biblioteket. Jeg fikk en merkelig form for «hjelp» av min mann, som ofte kom hjem med bøker og brosjyrer som talte nedsettende om vitnene. Jeg grunnet på alt det som sto i bøkene, og vurderte det omhyggelig. Men jeg fant ikke den feilen jeg lette etter.

Vissheten om at treenighetslæren er falsk, og at vitnene kjenner og gjør kjent Faderens, den sanne Guds, navn, at de virkelig elsker hverandre, og at de holder seg nøye til Bibelen, overbeviste meg i stedet om at jeg hadde funnet den sanne religion. Noe som virkelig gjorde inntrykk på meg, var forskjellen mellom Jehovas vitner og de andre trossamfunnene med hensyn til den måten de ordnet sine økonomiske anliggender på.

Med tiden ble min datter og jeg døpt sammen med cirka 40 andre 5. august 1972 i det glitrende, blå Stillehavet. Det var en dag jeg aldri kommer til å glemme. Min datter har nå flyttet hjem igjen og bruker hele sin tid i tjenesten som et vitne her på Hawaii. Min mann bor fortsatt sammen med oss og undrer seg til og med over den forandring som har skjedd med oss.

Fra bedrøvede til strålende øyne

Siden jeg innvigde mitt liv til Jehova, har det skjedd mange forandringer i mitt liv. En av de første var at jeg sluttet å røyke. Jeg hadde faktisk ikke lyst til å røyke lenger og følte heller ikke noe behov for det. Jeg hadde røykt i 22 år, gjennomsnittlig en pakke eller litt mer om dagen. Jeg hadde gjort fortvilte forsøk på å slutte å røyke før også, for jeg visste at røyking er skadelig, men jeg hadde ikke klart det. Etter hvert som jeg fikk en sterkere tro, ble ordene i 2 Korintierne 7: 1 virkelig en spore for meg. Jeg søkte Jehovas hjelp gjennom bønn og trodde fullt og fast på hans løfte i Malakias 3: 10, og på denne måten klarte jeg til slutt å legge av denne vanen fullstendig. Jeg har ikke følt noe ubehag siden!

Min personlighet gjennomgikk også dyptgående forandringer. Jeg hadde før vært svært sjenert, usikker, innadvendt og selvopptatt og hadde holdt meg for meg selv mange timer om gangen for å male og slappe av, men nå ble jeg mye mer selskapelig og utadvendt. Nå bruker jeg mange timer på å gjøre det som jeg pleide å mislike så sterkt — å snakke med folk — og jeg elsker hvert minutt!

En annen forandring er at jeg nå bruker bare en fjerdedel så mye tid som før til å male, og likevel får jeg gjort nesten like mye. Etterspørselen og kommentarene tyder også på at bildene mine blir bedre og bedre. Før var malingen nesten en besettelse hos meg. Jeg måtte male. Det var min terapi, min flukt fra virkeligheten og min måte å slappe av på — hele mitt liv dreide seg om malingen. Jeg liker fremdeles veldig godt å male, men jeg føler det ikke lenger som en besettelse. Ettersom jeg har fått stadig større kunnskap om Jehova, kilden til all skaperevne, er det ikke noe rart at bildene mine er blitt bedre, samtidig som jeg bruker mye mindre tid på å male dem.

Størsteparten av den tiden som jeg før ville ha brukt til å male, bruker jeg nå i tjenesten for Gud, til å studere Bibelen, undervise andre og overvære de fem bibelstudiemøtene i Rikets sal hver uke. I løpet av de siste to og et halvt årene har jeg studert Bibelen med 18 forskjellige mennesker. Åtte av disse studerer nå aktivt, én er rede til å bli døpt, og en annen er allerede blitt døpt. Andre vitner har begynt å studere med 13 familiemedlemmer og venner av disse. Jeg har følt det som en stor forrett å få være med på å hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne.

Det var ikke så lett i begynnelsen å gi avkall på min høyt skattede ensomhet, min levemåte og en god del av den tiden jeg brukte til å male, og sette Jehovas vilje på førsteplassen. Men jeg var villig til å prøve, og ved å be og stole på at Jehova ville hjelpe meg, fant jeg at hvert eneste skritt på veien ble gjort lettere og ble belønnet. Bevisene for at jeg hadde Jehovas godkjennelse og ble hjulpet av ham, var nesten overveldende — jeg har fått mange velsignelser.

Når jeg nå ser tilbake på den tiden som har gått, synes jeg at det første oljemaleriet mitt, som jeg laget da jeg var cirka 11 år gammel, er temmelig betegnende. Det var to utgaver av den samme lille piken — den i bakgrunnen var bedrøvet og gråt, mens den i forgrunnen hadde strålende, smilende øyne. De symbolske store, bedrøvede øynene jeg malte før, gjenspeilte de forunderlige selvmotsigelsene som jeg så i verden omkring meg, og som ga opphav til så mange spørsmål. Nå har jeg ut fra Bibelen fått vite hva som er årsaken til alle de selvmotsigelsene som plaget meg, og jeg har fått svar på spørsmålene mine.

Etter at jeg fikk nøyaktig kunnskap om Gud og hans hensikter med menneskene, har jeg oppnådd den virkelige trygghet som det gir å ha Guds godkjennelse, og den indre fred og lykke som følger med den. Dette kommer til uttrykk i bildene mine i en slik grad at andre også legger merke til det. Det bedrøvede, fortapte uttrykket i de store øynene må nå vike for et lykkeligere blikk. Min mann kalte til og med et av mine siste, lykkelige, storøyde barn for «øyenvitnet»! — Innsendt.