En høyst uvanlig kunstner

Skværriggeren har fem master. Med seilene blafrende i vinden pløyer den seg gjennom havets skumbølger. Du kan nesten kjenne lukten av den salte luften og merke den kjølige prikkingen fra den fuktige brisen — som om du stod på skipets fordekk. Men det gjør du ikke. Du ser på et maleri. Maleren har ikke bare innfanget skjønnheten ved skipet «The Majestic Maiden», men også opplevelsen ved å se det ri på havets bølger.

Denne kunstmaleren har vunnet anerkjennelse over hele Nord-Amerika for de over 2500 landskapsmaleriene og sjømaleriene han har malt de siste 27 årene. En stor kanadisk bank valgte hans maleri «Next Stop Japan» til sin kalender for 1981, som ble sendt til kunder verden over. Han er dessuten lærer i Vancouver, hvor han hver lørdag underviser mellom 15 og 25 elever i å male med oljefarger.

Men hva er det som er så bemerkelsesverdig ved dette? Jo, kunstneren er lam fra halsen og ned!

DA JEG var 19 år, fikk jeg poliomyelitt, og det førte til at jeg ble lam i 95 prosent av kroppen. De neste 21 årene var Pearson Hospital i Vancouver mitt hjem. Men det var ikke et vanlig sykehus. Personalet og pasientene var som en stor familie. Denne mentale og følelsesmessige støtten var til stor hjelp for meg de første månedene.

Den første tiden hadde jeg et temmelig kynisk syn på tilværelsen. Jeg bestemte meg for bare å ta en dag av gangen, til døden ville gjøre slutt på det hele. Jeg hadde ikke noe håp. Jeg begynte å få for vane å drukne mine sorger og skuffelser i alkohol.

Ikke desto mindre likte jeg å arbeide. Arbeidsterapeutene prøvde å få meg interessert i en rekke forskjellige sysler, for eksempel kurvfletting og maskinskriving ved hjelp av en pinne jeg hadde i munnen. Men jeg mistet fort interessen. En av terapeutene satte meg så i gang med å fargelegge en tegning hvor hvert felt hadde et nummer som angav hvilken farge feltet skulle ha. Selv om resultatet ikke ble det aller beste, var jeg så begeistret over det jeg hadde fått til, at jeg straks begynte på en ny tegning.

Min terapeut skaffet meg en 46 centimeter lang munnholder til penslene og kullstiften og sørget for at det var lett for meg å nå paletten, renseklutene og terpentinen. I desember 1957 ble jeg ferdig med et maleri av en A-ramme (et gammeldags redskap som ble brukt av skogsarbeidere) som min mor straks gjenkjente.

En av legene, som selv var en dyktig kunstmaler, lærte meg en del om linje, form og farge og andre ting en må kunne for å lage pene malerier. Men det oppstod visse problemer. Lerretet måtte for eksempel snus på hodet for at jeg skulle nå den øverste delen av det med penselen eller palettkniven, som jeg holdt i munnen. Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble en selvfølge for meg å gjøre ferdig bildet mens det stod på hodet.

Innen et år hadde jeg solgt flere av maleriene mine. Men de fleste pengene gikk til tobakk og alkohol. Ikke desto mindre ble jeg snart i stand til å betale sykehusoppholdet selv, noe som gav meg en følelse av uavhengighet.

Da jeg fikk meg en elektrisk rullestol (som ble styrt med munnen) og en bil som kunne ta med rullestolen og det nødvendige pusteapparatet, fikk jeg vesentlig større bevegelsesfrihet. For å bli enda friere tegnet jeg en transportabel «gyngeseng» som noen venner av meg bygde for meg, og som gjorde det mulig for meg å overnatte borte fra sykehuset. Alt dette overbeviste meg om at en kan gjøre nesten hva som helst, hvis en går inn for det.

Noe nytt i mitt liv

I 1958 ble min mor et av Jehovas vitner. Selv om det hun fortalte meg, ikke gjorde særlig inntrykk, tok jeg imot en vennlig manns tilbud om et bibelstudium. ’Noe annet å fordrive tiden med,’ tenkte jeg. Men det viste seg å være det beste som noensinne har hendt meg.

Litt etter litt fikk jeg svar på mange av de spørsmålene jeg hadde angående meningen med livet og de problemene menneskeheten står overfor. De sannheter jeg lærte ut fra Bibelen, begynte å passe sammen som en kunstmalers penselstrøk når han maler et pent bilde. Da jeg fikk vite at sorg, lidelse, sykdom og død en dag vil være borte, begynte jeg å få et virkelig håp for framtiden. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Noe jeg spesielt syntes var fint, var at det jeg lærte ut fra Bibelen, var så fornuftig og logisk.

Så begynte jeg å foreta forandringer i mitt liv. Jeg sluttet å røyke og drikke og føre et stygt språk. Mine venner på sykehuset la merke til at jeg forandret personlighet, og det gjorde også mine nye venner blant Jehovas vitner. En av disse nye vennene, Pat, en enke med fem skjønne barn, ble jeg veldig glad i. Dermed skjedde det enda en stor forandring i mitt liv.

Da vi giftet oss i 1976, var det over 300 i bryllupet. Ekteskapet medførte naturligvis mange nye forandringer for Pat og meg. Pat har virkelig vært et godt eksempel når det gjelder tapperhet og kjærlighet, for jeg trenger konstant tilsyn og pleie. Men det at vi har fulgt Bibelens prinsipper, har avgjort dannet grunnlaget for vår lykke i ekteskapet.

Pat og jeg opparbeidet en liten forretning, så etter fem år trengte vi ikke lenger den stønad som det offentlige gir til funksjonshemmede. Vi selger også reproduksjoner av noen av maleriene mine. I 1985 kunne jeg derfor kjøpe en kraftigere elektrisk rullestol som blir styrt med munnen. Dermed kan jeg forkynne det «gode budskap» fra hus til hus i større utstrekning.

Vi har alle våre begrensninger. En må derfor gjøre så godt en kan, med de evner og muligheter en har. Denne innstillingen og det vidunderlige håp jeg har fått gjennom Bibelen, har hjulpet meg til å leve et meningsfylt og rikt liv. — Fortalt av David Young.

[Bilde på side 25]

David Young i sitt atelier