Husflua — bare en plage?
MANGE mennesker betrakter medlemmene av min familie som plagsomme skapninger som ikke gjør noen som helst nytte. Når de får øye på noen av oss, griper de tak i en fluesmekker eller en boks med et innsektdrepende middel. Men det er enkelte ting du bør vite før du gjør deg opp den mening at vi bare er en plage.
I bøker er vi ofte blitt beskrevet som en ren trusel mot folkehelsen. Ja, min familie, som formelt bærer navnet Musca domestica, er i én bok blitt betegnet som «det farligste dyret i De forente stater». Grunnen til det er at det er en vanlig oppfatning at vi elsker skitt og lort, og at vi derfor overfører en hel hær av bakterier. Det var fluer som fikk skylden for at det ble drept ti ganger så mange soldater av en tyfoidepidemi som av kuler under den spansk-amerikanske krig i 1898.
Fortærer avfall
Jeg kan ikke benekte at dette har funnet sted. Men som husflue vil jeg gjerne få legge fram den andre siden av saken og forklare hvordan det har seg at vi blir innblandet i slike skitne affærer som tyfoidepidemier.
Det kommer av vår livsstil. Egentlig hører vi til utendørs, og vår daglige oppgave består i å fortære tonnevis av stoff som går i forråtnelse. Vi svermer rundt enhver ansamling av avfall. Vi husfluer har stor appetitt, og det gjør at vi egner oss godt til den rolle vi er blitt tildelt.
Det er sant at problemene er blitt større og flere med årene, men den viktigste årsaken til det er den måten menneskene lever på, og den måten de har forandret miljøet på. Folk har forurenset jorden og skapt usanitære forhold i de store byene. De kaster fra seg avfall langs veiene og i friluftsområder, og byene har store, åpne søppelplasser, hvor tonnevis av søppel og avfall blir tømt. Mens vi flyr omkring, opptatt med våre plikter, fester bakterier fra avfallet seg på kroppen vår. Under slike urenslige forhold, som menneskene har skapt, er det en kjensgjerning at vi husfluer kan bli en fare for helsen.
Ettersom de bakteriene vi sprer, kan skade mennesker, vil det være forstandig å oppbevare søppel og avfall på steder hvor vi ikke kan komme til. Bøtter eller spann med lokk på egner seg ypperlig til oppbevaring av søppel. Fluenetting for vinduene hjelper også. Hvis du ikke har fluenetting, så lukk vinduene før solen står opp og vi begynner å røre på oss. Det er like viktig at du ikke lar mat bli stående framme, for det kan vi betrakte som en innbydelse til lunsj.
Hvordan vi sprer bakterier
Vi har ingen tyggeredskaper, så vi opptar bare flytende næring. Vi oppløser ganske enkelt maten i en væske, som vi kaster opp og suger opp igjen. Denne væsken er enten vårt eget spytt eller væske som vi tidligere har svelget og kaster opp. Det kan imidlertid være bakterier i den væsken vi etterlater oss.
Vi etterlater oss også bakterier overalt hvor vi går. Under de seks bena våre har vi klebrige fotputer, som gjør at vi kan gå oppover loddrette vegger og opp-ned under tak. Men så snart vi setter ned en fot, kan det føre til at vi legger fra oss noen bakterier. Det er imidlertid viktig for oss å ha føttene på bakken, for det er ved hjelp av smaksorganer ytterst på føttene at vi kan avgjøre om vi liker maten.
En uheldig start i livet
Noen av dere mennesker tenker kanskje at vi har så få dyder på grunn av den måten vi tilbringer barndommen på — på en dynge med kuruker eller hestelorter. Husfluehunnen legger nemlig de ørsmå eggene sine i varm gjødsel. Ettersom eggene er så små, er det vanlig at hundrevis av husfluelarver deler husvære.
Larvene mangler ben og føtter og nesten også hode. De er sultne fra første stund. Så snart de er utklekt, begynner de å fortære hjemmet sitt. Etter seks dager er de ferdig utvokst, og da er de blitt 800 ganger så store som da de først så dagens lys! Leger har merket seg larvenes spisevaner og har med forsett anbrakt dem i sår, slik at de kan rense sårene ved å spise dødt eller døende vev.
Larvestadiet varer gjerne bare cirka en uke. I løpet av denne tiden skifter larven hud flere ganger og blir cirka én centimeter lang. Den forflytter seg så til gjødselhaugens overflate, hvor den blir omdannet til en puppe. Etter ytterligere tre dager sprekker puppen, og ut kryper en ny husflue, fullstendig utrustet til å fly og til å spise.
Bemerkelsesverdig velutstyrt
Alt i alt måler vi bare cirka åtte millimeter. Du kan kjenne hannen og hunnen fra hverandre på fargen. Hannen har et brungult fargeskjær på kroppen, mens hunnen har et rødlig skjær. De mest påfallende organene på fluekroppen er øynene, som dekker størsteparten av hodet vårt. De har en helt fantastisk konstruksjon og ligner små teleskoper som er anbrakt tett sammen. De gjør at vi kan se i alle retninger på én gang, og dette forklarer også hvorfor det er så vanskelig for menneskene å få has på oss.
I kroppen har vi bevegelsesmuskler som driver vingene våre og gir oss en manøvreringsevne som gjør oss til noen av de beste flygerne i insektverdenen. Vi kan fly framlengs og baklengs, holde oss svevende på én plass og surre av sted opp-ned. Vi har sterke vinger, som slår over 300 ganger i sekundet, og det gjør at vi kan fly lange strekninger om gangen.
Mange etterkommere
Foruten at vi er gode flygere, kan vi skryte av at vi er blant de insekter som får flest etterkommere. Husfluehunnen er ikke engang 60 timer gammel når den legger sine første egg. Vitenskapsmenn har regnet ut at hvis et husfluepar begynte å formere seg i april og hadde ideelle forhold, ville jorden innen august være dekket med et over tre etasjes lag av etterkommere hvis alle levde!
Men dette kommer naturligvis aldri til å skje. For det første lever husfluene bare cirka 30 dager om sommeren. For det annet blir en god del av oss drept av våre fiender.
Ikke desto mindre er det mange av oss som overlever til høsten og enda senere i tempererte strøk. Vi kan fortsette å formere oss vinteren igjennom, men da skjer det ikke så hurtig. Det at vi tåler et nokså strengt klima, utgjør en garanti for at det vil bli nye generasjoner av oss fra år til år. Det betyr at dere hele tiden må være på vakt og beskytte deres hus og mat mot oss, slik at vi ikke sprer sykdommer til dere.
Hvis det ikke hadde vært så mye forurensning og så mange byer med avfallsproblemer, ville dere sannsynligvis ikke ha behøvd å bekymre dere på grunn av oss. Da ville vi i større utstrekning ha arbeidet med den oppgaven vi er bestemt for, til gagn for menneskene.