Jeg valgte det viktigste løpet

JEG ble født i en liten by i Eritrea i Afrika i 1947. Da min mor døde to år senere, kom jeg til min bestefar, som var prest i den ortodokse kirke.

Etter hvert som jeg vokste opp, ble religion min hovedinteresse. Jeg ville også bli prest. Bestefar fikk meg derfor inn på en skole hvor jeg skulle få den nødvendige opplæring.

Jeg ba ofte til Gud om at han måtte hjelpe meg til å nå mitt mål, å bli prest. Jeg ba om et tegn på at bønnene mine ble hørt. Da jeg ikke fikk noe tegn, ble jeg skuffet. Med tiden kom jeg til at det ikke finnes noen Gud.

I 1960 bestemte jeg meg derfor for å slutte på skolen. Etter fire dager til fots kom jeg hjem. Du kan sikkert tenke deg hvordan bestefar reagerte. Jeg holdt imidlertid fast på min beslutning om ikke å fortsette å studere til prest. Så fikk jeg andre interesser.

Min karriere som syklist

Jeg fikk meg arbeid som sykkelreparatør. Dette førte til at jeg ble interessert i sykling. Tenk om jeg kunne bli sykkelmester! Dette ble nå mitt høyeste ønske. Jeg hadde imidlertid ingen mulighet for å delta i noe sykkelløp, for jeg hadde ikke sykkel, og jeg hadde heller ikke penger til å kjøpe en for. Jeg bestemte meg derfor for å bygge en sykkel selv.

Med den sykkelen jeg selv hadde bygd, meldte jeg meg på i den første konkurransen. Jeg vant ikke. Jeg gjorde det imidlertid så bra at trenerne for noen sykkellag som så meg, forærte meg en sykkel, slik at jeg kunne delta i det neste rittet på programmet. Kort tid etter deltok jeg i et ritt i Asmara, hovedstaden i Eritrea, og vant.

I fire år deltok jeg i forskjellige sykkelløp i Eritrea, godt hjulpet av en italiensk trener. Jeg gikk fra den ene seieren til den andre og vant alt i alt 40 pokaler og ti medaljer. Det var på den tiden de begynte å kalle meg «Kjempen», dels på grunn av min kraftige skikkelse og dels på grunn av seirene mine. Jeg var bedre kjent ved dette tilnavnet enn ved mitt virkelige navn.

Jeg begynte også å bli kjent i utlandet, og jeg ble invitert til sykkelløp i Italia, Spania, Frankrike, Jugoslavia, Tyskland og Mexico. Jeg vant mange av dem. Bare i Italia vant jeg 30 pokaler og 20 medaljer.

Selv om jeg var blitt en av de raskeste syklistene i verden, var det noe som var galt. Jeg var ikke tilfreds eller lykkelig. Noe hadde forandret meg. Jeg begynte å miste interessen for sport. Jeg var etter hvert blitt klar over at det fantes mye viktigere ting enn sykkelritt.

Så kom endelig den muligheten jeg hadde ventet på i flere år — de panafrikanske leker, en slags afrikansk olympiade. Disse lekene skulle holdes i Lagos i Nigeria i januar 1973. Jeg hadde drømt om å delta i en internasjonal konkurranse på et så høyt nivå. Men merkelig nok hadde jeg nå egentlig ikke lyst til å dra.

Myndighetene i Etiopia sendte imidlertid ti telegrammer til meg hvor de inviterte meg til å representere Etiopia i lekene. Til slutt bestemte jeg meg for å dra, men jeg var fast besluttet på å kutte ut sporten når disse lekene var over. Jeg gjorde det svært bra i disse lekene. Jeg vant to gullmedaljer, den ene i et vanlig fellesstartritt og den andre i et ritt på tid. Men etter dette sa jeg fra at jeg ikke ville delta i konkurransesykling lenger.

Nyhetene om dette nådde snart den daværende keiseren i Etiopia, Haile Selassie. Da han fikk høre dette, sendte han bud om at han ville at jeg skulle foretre for ham så snart jeg kom tilbake fra Lagos i slutten av januar. Vår samtale varte i nesten en halvtime. Han prøvde å overtale meg til å fortsette å konkurrere for å bringe ære til Etiopia. Han lovte meg gull og grønne skoger. Han tilbød meg også å bli trener for andre syklister. Jeg avslo alt sammen.

Du lurer kanskje på hva det var som fikk meg til å treffe en slik beslutning. Hva var grunnen til at jeg hadde mistet min altoppslukende interesse for sykling?

Et viktigere løp

Grunnen var at jeg var blitt klar over at det finnes et annet løp som er mye mer tilfredsstillende enn sykkelløp. Da jeg avsluttet mine teologiske studier i 1960, var det en slektning av meg i Asmara som snakket med meg om Bibelens løfter om en ny, rettferdig ordning, som Gud skal skape. (2 Pet. 3: 13) Den gangen gjorde ikke disse opplysningene noe særlig inntrykk på meg, for jeg var blitt så skuffet over all religion på skolen. På det tidspunkt var jeg dessuten svært interessert i sykling.

Cirka ti år senere tok jeg imidlertid imot et tilbud om å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner i Etiopia. Jeg begynte også å overvære noen av vitnenes kristne møter. Da jeg senere reiste til Italia for å delta i sykkelritt, satte jeg meg i forbindelse med en av Jehovas vitners menigheter der. Jeg fortsatte således å overvære møter og studere Bibelen, nå med stadig stigende interesse.

Det gjorde inntrykk på meg at den allmektige Gud virkelig har til hensikt å skape en ny ordning, og at han nå forbereder et folk som kommer til å overleve enden på denne ordning og få del i den nye ordnings velsignelser. (1 Joh. 2: 17) Jeg begynte å forstå betydningen av å leve for denne nye ordning nå, å gjøre den til mitt mål i livet og fortelle andre om den. Ettersom jeg var sterkt engasjert i konkurranse, gjorde den kristne apostelen Paulus’ ord i 1 Korintierne 9: 24—27 særlig sterkt inntrykk på meg:

«Vet I ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare én får prisen? Løp da således, for at I kan vinne den! Hver som er med i veddekamp, er avholdende [utviser selvkontroll, NW] i alt, hine for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. Jeg løper da ikke som på det uvisse . . . for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.»

På en måte syntes jeg at Paulus’ ord passet på meg. Men jeg deltok ikke i det rette løp! Jeg hadde gått inn for å vinne en pris av liten verdi — verdslig berømmelse og rikdom. Nå ble jeg klar over at det var mulig å delta i det kristne løp og vinne den pris som består i evig liv!

Da de panafrikanske leker var over, begynte jeg derfor å delta i den offentlige forkynnelsen og gjøre andre kjent med at Gud har til hensikt å innføre en ny, rettferdig ordning. Jeg husker nøyaktig hvilken dag jeg begynte — det var 1. februar 1973, cirka 14 dager etter mine to seirer i de panafrikanske leker.

Jeg finner nå stor glede i å bruke mine krefter — ikke for å oppnå en forgjengelig pris — men for å oppnå det evige livs pris, som Jehova Gud vil gi alle dem som elsker ham. (Jak. 1: 12) — Innsendt.