Konkurransesykling — en idrett hvor det går opp og ned

JEG kjempet, jeg peste, jeg tråkket, uten å kjenne etter hvor utmattet jeg var, og jeg var sikker på at det var verdt det. Etter en 25 kilometer lang stigning hadde jeg nådd toppen av fjellpasset Store Sankt Bernhard, som ligger mellom Sveits og Italia, og jeg lå i teten. Laglederen signaliserte fra bilen sin at jeg lå noen minutter foran de andre. Jeg kunne allerede se meg selv vinne etappen og iføre meg den gule ledertrøyen.

Foran motorsykler og biler raste jeg nedover på den andre siden i vill fart. Halvveis nede tok jeg en av svingene for raskt. Bakhjulet skled ut, og jeg ble kastet av veien. Med store smerter fullførte jeg etappen, men det var takk og farvel til både ledertrøye og ære. Jeg vant ikke sykkelrittet Tour de l’Avenir i 1966.

Hvordan jeg utviklet min lidenskap

Jeg ble født i Bretagne mot slutten av den annen verdenskrig. Sykling er svært populært i det vestlige Frankrike, og dette området har fostret mange mestere. Som gutt pleide jeg å se de rittene som gikk i nærheten av hjembyen min, og jeg gikk aldri glipp av TV-sendingene fra Tour de France. Når jeg så syklistene streve seg oppover fjellpass som var så høye at bare synet kunne ta pusten fra en, for så å suse nedover de bratteste bakkene man kan tenke seg, syntes jeg de var som guder.

Da jeg var 17, bestemte jeg meg for å prøve selv. Gjennom en sykkelforhandler fikk jeg kjøpt min første, brukte racersykkel. Jeg kjørte fullt program med trening hver søndag formiddag og før og etter jobb ellers i uken. Bare to måneder senere stod jeg, med bankende hjerte, på startstreken i mitt første ritt. Jeg ville ha vunnet hvis ikke feltet hadde tatt meg igjen bare ti meter før mållinjen! I løpet av resten av det året var jeg blant de 15 første i mål i nesten alle de rittene jeg deltok i.

Neste sesong, 1962-sesongen, ble kort for mitt vedkommende. Etter tre måneder med konkurranser og flere seirer ble jeg innkalt til 18 måneders militærtjeneste i Algerie. Etter at jeg kom tilbake til Frankrike, brukte jeg året 1965 på å trene og komme i gang med syklingen igjen. Men jeg var fast besluttet på at jeg sesongen etter igjen skulle oppleve gleden ved å motta vinnerbuketten.

Fra og med mars 1966 ble det den ene seieren etter den andre. Hver gang jeg vant eller ble nummer to, fikk jeg et visst antall poeng, og hvis jeg fikk tilstrekkelig mange, ville jeg bli flyttet opp til en divisjon hvor konkurransen var hardere. Men på den tiden jobbet jeg med å pusse gulv sammen med faren min, et arbeid som var svært slitsomt, og som hindret meg i å vie syklingen så mye tid som jeg kunne ha ønsket. Da jeg nådde det antall poeng jeg trengte for å holde meg i den divisjonen jeg var i, nøyde jeg meg derfor med de bonuspengene jeg tjente i de løpene som gjenstod, men jeg lot andre vinne, for at jeg ikke skulle bli flyttet opp en divisjon.

Rask framgang

Fordi jeg hadde oppnådd såpass bra resultater, var det tre lag som tilbød meg kontrakt. Jeg avslo fordi jeg ikke ville forlate far. Men den mest iherdige laglederen greide å overtale far til å gi meg fri en uke, slik at jeg kunne delta i et vanskelig ritt i Pyreneene, den fjellkjeden som ligger på grensen mellom Frankrike og Spania. Jeg fikk en respektabel plassering, så vi fortsatte til Spania, hvor jeg vant Catalonia rundt for amatører. Bare noen dager senere deltok jeg i rittet Balearene rundt. Der vant jeg førsteetappen og fikk ledertrøyen, men mistet den på rittets siste dag i en tempoetappe fordi laget mitt brøt.

Deretter var det tid for Route de France, et ritt som arrangeres i byen Nice og omegn. Jeg utmerket meg i mange av etappene og vant trofeet for beste klatrespesialist. Siden jeg oppnådde så gode resultater, ble jeg rangert blant de ti beste rytterne, og jeg ble innbudt til å representere Frankrike i Tour de l’Avenir, amatørutgaven av Tour de France.

Det eneste familien min hørte fra meg i løpet av disse to månedene, var det som stod å lese på sportssidene i avisene. Jeg tenkte på far og det at han bare hadde gitt meg fri en uke, så jeg avslo tilbudet og drog hjem. Men laglederen min og en sportsjournalist overbeviste far om at jeg var et av Frankrikes medaljehåp, så han lot meg dra. Jeg trodde det hele var en drøm! Bare noen få måneder tidligere hadde jeg vært amatørrytter i tredje eller fjerde divisjon, og nå var jeg tatt ut til det viktigste amatørsykkelrittet i verden! Som jeg nevnte innledningsvis, fikk jeg vinnersjansene spolert av en velt det året, det vil si i 1966.

I 1967 vant jeg rundt ti sykkelritt, deltok i Paris-Nice-rittet og kom på fjerdeplass i Tour du Morbihan i Bretagne. I 1968, da jeg var 24 år gammel, undertegnet jeg min første proffkontrakt og sluttet meg til den nederlandske syklisten Jan Janssens lag. Vi deltok i Tour de France, og Jan vant det året. Etter et temporitt i byen Rennes i Bretagne traff jeg Danielle, som var kommet dit for å se et sykkelritt for første gang. Det skulle ikke bli siste gang — vi ble nemlig gift året etter.

Å, som jeg elsket den tiden — både lagånden, nomadelivet og det å få se nye steder og nye landskaper hver dag! Jeg tjente ikke mye penger, men det gjorde ingen ting, for gleden ved å drive med konkurransesykling var så tilfredsstillende. Jeg gjorde det bra i mange konkurranser og håpet på å vinne et av de store rittene. Det begynte imidlertid å gå opp for meg at det er en svært stor kløft mellom amatørene og de profesjonelle rytterne.

De store mesterne . . . og de andre

I løpet av 1969-sesongen slo jeg meg sammen med den berømte franske syklisten Raymond Poulidor. Jeg deltok i de store, tradisjonsrike éndagsrittene Paris-Roubaix og Flèche Wallonne, det sistnevnte i Belgia. Jeg holdt følge med de beste syklistene i fjellovergangene og gjorde det nokså bra på flere etapper. Men det jeg likte aller best, var å vinne de lokale sykkelrittene i Bretagne foran de skarene av tilskuere som jeg satte så stor pris på.

Mine forhåpninger til tross — i likhet med mange andre var jeg ikke velsignet med den fysiske kapasiteten man må ha for å bli en stor mester. I en anstrengende etappe i Spania rundt måtte jeg bryte på grunn av snø og regn. Det var da jeg forstod at de store mesterne har det lille ekstra, dette spesielle som setter dem i stand til å utholde både brennende hete og isende kulde. Jeg var ikke i klasse med for eksempel Eddy Merckx, den belgiske mesteren, som dominerte sykkelsporten på den tiden. Han utklasset oss andre, ganske enkelt. Ja, jeg så praktisk talt bare ryggen på ham i de rittene hvor han var med.

Solidariteten blant syklistene

Det var til og med solidaritet på tvers av de konkurrerende lagene. Dette opplevde jeg personlig under en av de hardeste etappene i Tour de France i 1969. Vi hadde vært helt utkjørt da vi kom fram til hotellet kvelden i forveien, etter en rekke harde klatreetapper. Vekkerklokken ringte klokken sju om morgenen. Som vanlig ventet det oss en solid frokost tre timer før start.

Vi var omkring 150 syklister som stilte til start, og alle fortalte om hvordan det hadde gått opp og ned med dem i løpet av de siste dagene, samtidig som de voktet seg for å røpe hvilken strategi laget deres hadde lagt opp for dagens ritt. Vi visste at det ville bli svært tungt den dagen. Denne etappen gikk fra Chamonix, som ligger ved foten av Mont Blanc, til Briançon — vi skulle tilbakelegge 220 kilometer i Alpene og krysse tre store fjellpass.

Helt fra starten av var tempoet svært høyt. På vei opp det 1984 meter høye Madeleinepasset forstod jeg at dette ikke kom til å bli noen god dag for meg. Det regnet, og etter hvert som vi kom høyere, ble regnet til snø. Da vi nådde toppen, var vi en gruppe på seks syklister fra forskjellige lag som allerede var flere minutter bak teten. Stivfrosne begynte vi på nedturen; fingrene våre var så stive at vi knapt nok greide å bremse uten å sette foten i bakken. Lenger nede gav en funksjonær tegn fra en bil om at vi utvilsomt ville bli diskvalifisert fordi vi var kommet så sent. Jeg mistet helt motet ved tanken på å oppleve at min deltagelse i Tour de France skulle få sitt endelikt i fjellet, som jeg var så glad i.

Selv om det virket som om sjansene våre var spolert, oppmuntret den mest erfarne rytteren oss til ikke å gi opp. Han vakte gløden i oss, fikk gruppen inn i formasjon og foreslo at vi skulle bytte på å ligge foran og dra. Vi holdt ut. Matstasjonen var stengt da vi kom dit, men vi hadde ikke noe imot å dele det lille vi hadde igjen av mat, med hverandre.

Da vi var vel nede i dalen igjen, gav det varme været oss fornyet styrke. Timene gikk, og etter hvert kunne vi se de to andre store hindrene foran oss — Telegrafpasset og Galibierpasset, med en høyde på henholdsvis 1670 og 2645 meter. Under stigningen ventet det oss en fantastisk overraskelse. I en sving foran oss kunne vi skimte en broket gruppe mennesker mellom tilskuerne. Ja, vi hadde tatt igjen de andre! Vi kjørte forbi noen som hadde brutt, og andre som nesten så ut som om de satt fast i bakken. Jeg fikk øye på et av Belgias unge medaljehåp — til fots. Utkjørt leide han sykkelen ved siden av seg. Jeg tok igjen laglederen min og fullførte etappen med ganske godt resultat.

Alt dette lærte meg noe viktig som jeg aldri har glemt siden: Så lenge ingen har krysset mållinjen, er løpet verken tapt eller vunnet. Jeg kommer heller aldri til å glemme den fine ånden blant syklistene, at de hjalp og støttet hverandre, selv på tvers av de konkurrerende lagene.

Jeg kommer i kontakt med Bibelen

I 1972 kom jeg i kontakt med Bibelens budskap for første gang. En syklist som heter Guy, som nettopp hadde sluttet med profesjonell sykling, stakk innom og snakket om sin nye tro. Jeg sa at jeg ikke var interessert, og at alle tror at deres religion er den beste. Guy viste meg noen vers fra Bibelen og imøtegikk innvendingene mine ved å si at når mange religionssamfunn hevder at deres tro er basert på Bibelen, skulle det være enkelt å undersøke læresetningene deres i lys av sannheten i Guds Ord.

Jeg hadde hørt om Bibelen, men siden jeg var en passiv katolikk, trodde jeg ikke at den hadde noe med min religion å gjøre. Likevel syntes jeg det passet godt at vi hadde denne samtalen akkurat da, for vi ventet besøk av en slektning av min kone, som var misjonær for den katolske kirke. Ham kunne vi drøfte disse spørsmålene med.

Han bekreftet at Bibelen virkelig var Guds Ord, men han bad oss om å være varsomme. Jehovas vitner var nemlig gode mennesker, men de villedet folk, mente han. Da jeg møtte Guy igjen, spurte jeg ham om dette. Han fortalte at i motsetning til det jeg hadde lært i kirken, inneholder ikke Bibelen læren om sjelens udødelighet. (Esekiel 18: 4, norsk oversettelse, av 1904) Han spurte også hvorfor min kones slektning ikke brukte Guds navn, Jehova. — Salme 83: 19, NW.

Jeg ble forbløffet da jeg fikk vite at Gud har et navn. Da vi viste min kones slektning disse versene, sa han at Bibelen ikke skal oppfattes så bokstavelig. Drøftelsene med Guy strandet her, og han reiste tilbake til Paris, hvor han jobbet.

Guy kom tilbake til Bretagne et år senere, og da stakk han innom oss. Han tok opp drøftelsen igjen ved å vise oss at Bibelen også er en profetisk bok. Dette oppmuntret oss til å studere den nærmere, og drøftelsene begynte nå å bli mer regelmessige. Guy måtte imidlertid være tålmodig med meg, for livet mitt kretset fortsatt om sykling og alt som det førte med seg — venner, supportere og så videre. Og ettersom vi var fra Bretagne, et område som var dypt rotfestet i religiøse tradisjoner, var familiene våre svært negative til vår nye interesse for Bibelen.

I 1974 fikk min karriere som konkurransesyklist en brå slutt på grunn av en trafikkulykke. Dette fikk oss til å tenke på hva som virkelig er av betydning i livet. Min kone og jeg bestemte oss for å flytte fra hjembyen vår, slik at vi kom unna påvirkningen fra familiene våre. Fra da av gikk vi regelmessig på møtene i Dinan menighets Rikets sal. Vi gjorde begge framskritt i sannheten og ble døpt i 1976.

Siden da har jeg hatt anledning til å snakke om Bibelen med mange av dem som tilhørte min generasjon av konkurransesyklister. Og når jeg går fra hus til hus, er det mange som kjenner meg igjen, og som liker å prate om min karriere som sykkelrytter. Enkelte av dem blir imidlertid ikke like begeistret når jeg kommer inn på budskapet om Riket.

Når jeg nå føler behov for en skikkelig treningsøkt, drar jeg på sykkeltur sammen med familien. I slike øyeblikk ser jeg sannheten i Paulus’ ord om at «kroppslig øving er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme». — 1. Timoteus 4: 8. — Fortalt av Jean Vidament.

[Ramme/kart på sidene 16 og 17]

Tour de France

Tour de France, verdens mest berømte landeveisritt, ble arrangert for første gang i 1903. Det strekker seg over mellom 4000 og 4800 kilometer og varer i omkring tre uker. Innkomsten skjer nå i Paris. Rundt 200 profesjonelle syklister deltar i dette rittet, som for det meste går langs landeveiene i Frankrike, men med enkelte avstikkere til noen av nabolandene. Store mengder av tilskuere møter opp langs ruten for å heie fram deltagerne.

Den som leder sammenlagt etter hver dag, får den gule ledertrøyen, og den som har best tid sammenlagt etter siste dag, vinner rittet.

Enkelte av de korteste etappene er tempoetapper, hvor syklistene enkeltvis eller lagvis kjemper om å fullføre på kortest mulig tid. I lagtempo må en gruppe syklister som tilhører samme lag, fullføre etappen samtidig.

[Kart]

Sykkelrittet Tour de France

Frankrike

ROUBAIX (start)

PARIS

[Bilde på side 16]

I 1968 deltok Jean Vidament i Tour de France, 24 år gammel

[Bilderettigheter på side 15]

Mike Lichter/International Stock