Er Noahs ark funnet?
FOR mer enn 4000 år siden overlevde Noah og hans familie en verdensomfattende vannflom ved å søke tilflukt i en kjempemessig ark som var laget av tre. Bibelen sier at etter vannflommen «ble arken stående på Ararat-fjellene». (1 Mos. 8: 4) Det fortelles ikke noe om hva som deretter skjedde med arken.
Våren 1974 kunne mange aviser fortelle at minst åtte amerikanske grupper søkte om tillatelse til å bestige det over 5000 meter høye fjellet i den hensikt å lete etter arken. Det har imidlertid vært vanskelig å få tillatelse til dette da det fjellet som kalles Ararat i vår tid, ligger i det politisk sett spente området som grenser til Tyrkia, Persia og det sovjetiske Armenia. Det var visstnok bare fire grupper som klarte å komme til Ararat i 1974.
Hva er grunnen til at det har vært så stor interesse for å lete etter Noahs ark? Har disse ekspedisjonene til Ararat-fjellet tilveiebrakt sikre beviser for at arken fortsatt befinner seg der?
De hevder at de har sett den
Mange hevder bestemt at arken fortsatt befinner seg på Ararat-fjellet. En har for eksempel sagnene til kurdiske stammer som røkter sine hjorder i fjellskråningene ved foten av Ararat om sommeren. Mer enn én utenlandsk oppdagelsesreisende har imidlertid til sin store ergrelse fått erfare at innfødte førere nekter å klatre høyere opp enn til et visst punkt. Ovenfor det tror de det er en «magisk sone». De har en overtroisk forestilling om at så lenge arken befinner seg der oppe, vil ikke Gud tillate noe menneske å nærme seg den.
Boken Noah’s Ark: Fact or Fable av Violet Cummings nevner at det siden midten av det 19. århundre har kommet 10—12 «meldinger om funn av et ark-lignende byggverk eller bearbeidet tømmer på det treløse Ararat-fjellet».
Denne boken forteller også om flere turer som angivelig skal ha blitt foretatt til arken. En gammel armener skal etter forlydende ha fortalt om en tur som han og hans far foretok til det sted hvor arken ligger, i 1856. De to armenerne tjente ved denne anledningen som førere for tre tilreisende vitenskapsmenn. Ifølge beretningen skal de ha funnet arken og gått inn i den og merket seg at den var delt opp i mange rom. Men vitenskapsmennene skulle angivelig ha vært oppsatt på å motbevise beretningen om Noahs ark, og de truet derfor førerne med at de kom til å miste livet hvis et ord om funnet noen gang sivet ut.
Det var først etter at armeneren trodde at de som hadde truet ham, var døde, at han fortalte historien til en venn, som skrev den ned. Senere hevder denne vennen å ha lest en kort avisartikkel om en engelsk vitenskapsmann som skulle ha fortalt på dødsleiet at han hadde sett arken. Men uheldigvis ble både avisutklippet og den nedskrevne beretningen om armeneren ødelagt under en brann.
Den 10. august 1883 sto det en artikkel i Chicago-avisen Tribune om en gruppe som var utsendt av den tyrkiske regjering, og som skulle foreta noen undersøkelser i forbindelse med snøskred, som det forekommer en del av på Ararat-fjellet. Avisartikkelen fortalte at de «kom over et gigantisk byggverk som var laget av svært mørkt treverk, og som stakk opp av en isbre». Folk som bodde i området, skulle angivelig ha sett det i seks år, men var redde for å gå bort til det fordi «de hadde sett en ånd med et fryktinngytende utseende kikke ut av vinduet i øverste etasje». Artikkelen kunne fortelle at de som deltok i ekspedisjonen, hadde gått inn i byggverket og sett at det innvendig var delt opp i rom som var om lag fire og en halv meter høye.
En annen armener hevdet at han og hans bestefar foretok en tur til arken i 1905. Interessant i denne forbindelse er hans beskrivelse av fartøyet. Han sa at det «lignet en lekter» og var langt og smalt med rett forstavn og flat bunn. Det hadde vindusåpninger, muligens 50 i alt, øverst oppe under et framspringende tak. Disse åpningene var om lag 45 centimeter høye og 75 centimeter brede og satt langs hele siden av byggverket. Det var tydelig at fartøyet var laget av tre, men det ble sagt at treet var så hardt som stein.
Det finnes ikke sikre beviser
Mange er overbevist om at disse angivelige øyenvitnene forteller sannheten. De spør hvilken grunn disse skulle ha for å dikte opp en slik historie. En nøktern undersøkelse viser på den annen side at det ikke finnes noen sikre beviser for at arken er blitt bevart på det fjellet som kalles Ararat i vår tid.
Ta for eksempel de historiene som verserer om at en har sett arken fra fly. I 1917 vakte en av disse den russiske tsars interesse. Han sendte to kompanier av sted for at de skulle bestige fjellet. De skal angivelig ha funnet arken, tatt bilder og sendt en fullstendig rapport tilbake til tsaren. En beretning om dette tilføyer imidlertid: «Noen få dager etter at denne ekspedisjonen sendte sin rapport til tsaren, ble regjeringen styrtet og den gudløse bolsjevismen overtok, slik at rapporten aldri ble offentliggjort, og den ble sannsynligvis ødelagt.»
På et senere tidspunkt, sommeren 1953, påsto en oljeingeniør at han hadde flere tydelige bilder av og kart over det området hvor han hadde sett noe som så ut til å være forstavnen på et stort skip som lå på en fjellavsats. Bildene ble imidlertid borte da han døde noen år senere.
Selv når det foreligger flyfotos, kan disse være villedende. Det ble for eksempel tatt bilder av noe som en helt sikkert trodde var arken, på Ararat i 1960. Dette viste seg imidlertid bare å være en formasjon i landskapet. Så sent som i februar 1974 kunngjorde en amerikansk senator at fotografier som var tatt fra en satellitt, viste omrisset av noe «som ser ut til å bestå av annet materiale enn det en ellers har funnet på fjellet . . . Det har omtrent den rette størrelse og form til å kunne være arken». Men en tjenestemann i den amerikanske sentraladministrasjon for sivil flyteknisk forskning og romvirksomhet (NASA) sa til en avis at det var «lite sannsynlig» at en gjenstand på størrelse med arken kunne ses på et foto som var tatt så høyt oppe som fra en satellitt.
Tre fra arken?
Ekspedisjoner har resultert i at det er blitt funnet tre som sies å stamme fra arken. I 1876 fant James Bryce et bearbeidet trestykke som var om lag 120 centimeter langt og vel 12 centimeter tykt, i nesten 4000 meters høyde. I 1955 dro Fernand Navarra opp et bearbeidet trestykke fra bunnen av en 24 meter dyp sprekk. Han gjorde et lignende funn i 1969. Laboratorieprøver som er tatt av trestykkene, samstemmer imidlertid ikke når det gjelder alderen.
Selv om det kunne fastslås med sikkerhet at disse trestykkene er fra Noahs tid og følgelig over 4300 år gamle, ville så det bevise at de stammer fra arken? Det eksisterte utvilsomt andre byggverk av tre på Noahs tid enn arken. (Luk. 17: 26—28) Deler av disse kunne ha blitt ført av sted med de veldige vannmassene lange strekninger, ja, også til Ararat-fjellet. Det foreligger fremdeles ikke noen sikre beviser for at de trestykkene som er funnet på Ararat, stammer fra Noahs ark.
Letingen fortsetter
Til tross for vanskeligheter og skuffelser er interessen for å finne Noahs ark fortsatt stor. En av vår tids forskere, Eryl Cummings fra De forente stater, har besteget Ararat 16 ganger under i alt seks ekspedisjoner. I 30 år har han og hans hustru samlet opplysninger om dette emnet. Han spår at arken vil bli funnet i løpet av de første «to eller tre årene».
En gruppe i Texas har kommet med noen fantasifulle påstander om at de skal ha funnet Noahs ark. Tom Crotzer, en talsmann for gruppen, hevder at de så og fotograferte arken fra en avstand på «om lag 850 meter», men at de ikke kunne komme nærmere på grunn av at de manglet det nødvendige fjellklatringsutstyr.
Av denne organisasjonen fikk Våkn opp! en 20 ganger 25 centimeter stor forstørrelse i svart-hvitt av det påståtte fotografiet av arken. Var det overbevisende? Forstørrelsen ble undersøkt av sju profesjonelle fotografer. Fem av dem sa at etter deres skjønn var ikke det uskarpe bildet en kopi av et originalt negativ, men var et fotografi av det opprinnelige bildet og bar preg av å ha blitt retusjert, spesielt for å få det til å se ut som om det var planker på siden av gjenstanden. De andre to fotografene sa at bildet var av så dårlig kvalitet at «det kunne være nær sagt hva som helst».
Dick Kent, hvis arbeid det har stått om både i Time, Life og Newsweek, sa: «Det kan muligens være en klippeformasjon som noen har tegnet streker på for å få det til å se ut som planker.»
Sommeren 1974 kom det to grupper til Ararat-fjellet for å lage dokumentarfilmer om letingen etter arken. Begge gruppene hevder at de var på det stedet der Fernand Navarra fant trestykkene. En annen person, Gunnar Smars, sier at han besteg Ararat i august 1974 for å undersøke «ti spesielle steder» i den hensikt å redusere antallet av de stedene hvor det er noen mulighet for at arken kan ligge. Smars har ikke til hensikt å gjøre turen om igjen.
Ingen av de gruppene som var på Ararat i 1974, kunne framlegge noe som utgjør et sikkert bevis for at Noahs ark fortsatt befinner seg der. Det som blir sagt angående dette, er fortsatt bare ubeviste påstander.
Hvilke motiver ligger bak?
De strabaser som mange av dem som har utforsket det farlige Ararat-fjellet, har gjennomgått, er et bevis på deres oppriktighet. Det er helt tydelig at mange tror at arken befinner seg der. En av forskerne sier at funnet av arken «kommer til å utgjøre den store klimaks i hele arkeologiens historie og fullt ut støtte Bibelens historiske beretnings nøyaktighet og pålitelighet». De tror at bekjentgjørelsen av at arken er funnet, vil få mange vantro mennesker til å begynne å tro på Gud.
Selv om dette er et prisverdig motiv, er det imidlertid andre ting en ikke må unnlate å ta i betraktning. Ville ikke mange av forskerne like den berømmelse som «den store klimaks i hele arkeologiens historie» ville gi dem? Og hva med det økonomiske utbyttet? Noen har allerede tjent gode penger på sitt arbeid ved å utgi bøker om emnet.
Noe som er interessant å merke seg i denne forbindelse, er den bemerkelsesverdige mangel på tillit og samarbeid mellom de forskjellige grupper som deltar i letingen. Navarra forteller at da hans gruppe var på vei tilbake fra Ararat med tre som en antok stammet fra arken, møtte den to andre grupper som var på vei til fjellet. Navarra sier at hans gruppe ikke fortalte de andre om sitt funn. Han innrømmer at partene inntok «en hemmelighetsfull holdning» til hverandre.
Sommeren 1974 så en igjen tegn til den samme konkurranseånd. Alle gruppene fungerte som individuelle enheter, uten noen form for samarbeid dem imellom. Noen ekspedisjoner var ikke klar over at det også fantes andre, til tross for at de som deltok i dem, i noen tilfelle bodde på samme hotell. Selv etter at de var kommet tilbake til De forente stater, delte de ikke de resultatene de var kommet fram til, med hverandre.
Fører ikke denne ’hemmelighetsfulle holdning’ til mangedobbelt arbeid og unødige utgifter? Hvorfor en slik mangel på samarbeid hvis det eneste motiv er å finne Noahs ark?
Det er også et annet problem. John Bradley i SEARCH, en organisasjon som har foretatt ekspedisjoner til Ararat for en del år tilbake, sier at ingen hadde tillatelse til å bestige fjellet i 1974, men fire grupper dro til tross for dette. Bart Larue innrømmer at hans gruppe dro uten tillatelse, og at de klarte seg ved «å bestikke alle med penger». Blant dem de hadde bestukket, var ifølge en artikkel som ble slått stort opp i Washington-avisen Star, et kompani tyrkiske soldater. Hvis folk tyr til bedrageri og bestikkelser for å nå sitt mål, er det ikke da sannsynlig at de også vil være villig til å tøye sannheten en smule?
En må ta disse tingene under overveielse før en fester for stor lit til de påstander som enkelte har kommet med. En må vokte seg for å betrakte som kjensgjerninger noe som det enda ikke foreligger konkrete beviser for. Det er imidlertid noe som det er enda viktigere å ta i betraktning. Hva er det?
Husk at apostelen Paulus sa at de kristne «vandrer i tro, ikke i beskuelse». (2 Kor. 5: 7) «Tro» er ifølge Hebreerne 11: 1 (NW) «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses». De kristne trenger ikke å ’se’ gjenstander fra gammel tid for å kunne tro på Gud og hans inspirerte Ord. — 2 Tim. 3: 16.
Bør vi på den annen side vente at funnet av Noahs ark vil få et stort antall skeptikere til å tro på Bibelen? Jesus sa i en av sine lignelser at mange slike mennesker ’ikke ville tro selv om noen sto opp fra de døde’, noe som ville gjøre langt større inntrykk på folk enn funnet av arken. (Luk. 16: 31) Noe som viser at dette er tilfelle, er at da Jesus oppreiste Lasarus fra de døde, la hans religiøse motstandere råd opp om å drepe både Jesus og Lasarus. — Joh. 11: 45—53; 12: 9, 11.
Letingen etter Noahs ark er interessant. Alle kristne ønsker å være informert om alt som har tilknytning til den bibelske beretning. Det er imidlertid viktig å huske på at det hverken er nødvendig med sensasjonelle arkeologiske funn eller direkte mirakler for at en kristen skal kunne tro. Som apostelen Johannes uttrykker det: «Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øyne, tegn som ikke er skrevet i denne bok; men disse er skrevet for at I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at I ved troen skal ha liv i hans navn.» — Joh. 20: 30, 31.
[Kart på side 8]
(Se den trykte publikasjonen)
Svartehavet
SOVJETUNIONEN
ARARAT
TYRKIA
PERSIA
Vansjøen
[Bilde på side 9]
Fotografi som en gruppe framla som bevis (?) for at den hadde funnet arken