Hva kan du si?

DU HAR kanskje en venn hvis kone har kreft og ligger for døden. Hva kan du si for å trøste ham? En liten gutt sørger fordi faren nettopp er død. Du ønsker av hele ditt hjerte at du på en eller annen måte kunne trøste ham. Føler du deg hjelpeløs? Eller er du i stand til å gi gutten et virkelig håp?

For å kunne gi trøst som virkelig er til hjelp for en som har mistet en av sine kjære, må du selv ha et sikkert håp. Du må sitte inne med saklige, konkrete svar på de spørsmål som oppstår i forbindelse med døden, for det er bare sannheten som kan gi virkelig trøst.

Først og fremst må du kjenne svaret på spørsmålet: Hvor er de døde? Du trenger å vite svaret på andre spørsmål også. Er det slik at de døde nå befinner seg i himmelen? Har de det vondt på noen måte? Lever de i en slags skyggeverden? Er de virkelig døde? Er de i så fall borte for bestandig? Er det meningen at en mann skal leve i 40 år eller deromkring, skaffe seg en god utdannelse, dyktiggjøre seg med tanke på å utrette noe i verden, og så dø? Hvilket tap er ikke det!

Hva kan du si til en som sørger? Bør du si at den døde nå blir spart for mange problemer og vanskeligheter — at det faktisk var det beste at han døde? Det vil ikke være til særlig trøst for de etterlatte. Den som skal trøste en annen, må ha den rette verdsettelse av livet og vite om døden er en venn eller en fiende av menneskene.

Livet er dyrebart

De som vil trøste noen som sørger, må også være klar over at de sørgende i de fleste tilfelle betrakter døden som et mysterium. De fleste vil ikke akseptere at døden betyr slutten på alt. Er dette en unaturlig, ufornuftig holdning? Nei, den vitner i virkeligheten om en normal og sunn tankegang. Kong Salomo i gammel tid, som var rik og hadde anledning til å skaffe seg alt som var verdt å eie, og som kunne se hva som hendte menneskene, både godt og ondt, trakk denne slutning: «En levende hund er bedre enn en død løve.» — Pred. 9: 4.

Livet er virkelig dyrebart! Hvis vi mister livet, har vi ingenting. Det er naturlig og riktig at folk klamrer seg til livet. Job, som levde i Østen for 3500 år siden, spurte håpefullt: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» (Job 14: 14) Livet har så mange tiltalende sider, og selv om uheldige omstendigheter, dårlig helse og andre faktorer gjør at det er noen former for virksomhet en ikke kan ta del i, har en alltid mange andre muligheter til å leve et rikt, tilfredsstillende liv.

Et eksempel på hva livet kan bety selv for en som har et alvorlig handikap, har vi i beretningen om Helen Keller. Helen Keller hadde ennå ikke fylt to år da hun fikk en sykdom som førte til at hun mistet både syn og hørsel. Hun var fullstendig utestengt fra omverdenen! Hun forteller at hun i de neste fem årene vokste opp «vill og uregjerlig; jeg fniste og klukklo når jeg var glad, og bråkte, klorte og kom med de halvkvalte skrikene som er så karakteristiske for døvstumme, for å uttrykke det motsatte».

Så ordnet hennes far det slik at hun fikk en lærerinne, Anne Sullivan, fra Perkins blindeinstitutt i Boston. Denne dyktige unge kvinnen uttenkte et slags alfabet og stavet ordene inn i Helens hånd. Det gikk ikke lang tid før Helen lærte å sette ord i forbindelse med gjenstander, og etter tre år kunne hun lese blindeskrift og skrive på en spesiell skrivemaskin. Hun tok avgangseksamen med beste karakter ved Radcliffe College i 1904. Anne Sullivan var med henne i timene og skrev alt som ble sagt i diskusjonene og forelesningene, inn i hånden hennes.

Helen Keller gikk så med stor energi i gang med å hjelpe de blinde og dem som var både døve og blinde. Hun holdt foredrag, førte samtaler med lovgivere, besøkte sykehus og skrev en rekke bøker og ga derved tusener av mennesker motet tilbake. Hennes ønske om å hjelpe funksjonshemmede ga hennes liv mening og gjorde det vel verdt å leve. Hun ble nesten 88 år gammel. Hun mente ganske sikkert ikke at det ville ha vært bedre om hun hadde fått dø mens hun var ung.

Helen Keller og tusener av andre som har brukt sitt liv på en forstandig måte, har motbevist den tanke at døden skulle være en «venn». Så å si alle gjør alt de kan for å bevare livet, selv når døden er uunngåelig. De fleste nærer dessuten en viss frykt for døden. Dette gjelder ikke bare dem som selv er truet med døden, men også deres familie og deres venner. Til og med leger og sykepleiere som steller pasienter som ligger for døden, nærer en slik frykt. Dr. Elisabeth Kübler-Ross sier angående dette:

«Syttifem prosent av vår befolkning dør i institusjoner hvor de er omgitt av et personale som vanligvis ønsker å unngå deres problemer og komme bort fra dem så raskt som mulig. Dette skyldes at vi alle har en slik overveldende frykt for døden.

Uansett hvordan vi prøver å forklare denne frykten, er den i virkeligheten ikke annet enn frykt for en forferdelig, destruktiv kraft som knuger oss, og det er ikke noe vi kan gjøre ved det.»

Bibelen omtaler med rette døden og aldringsprosessen som en fiende. (1 Kor. 15: 26) Frykten for døden har holdt folk i trelldom. Frykten for å dø — for eksempel av sult — har gjort folk til tyver og kannibaler. Noen har latt seg overtale til å begå lovbrudd for ikke å bli drept. I diktatoriske land er noen til og med blitt tvunget til å gjøre ting som strider mot deres samvittighet, under trusel om at deres slektninger ellers vil bli drept. — Heb. 2: 15.

Men sett at døden ble beseiret. Ville det gjøre livet kjedelig og ensformig? Hvem har noen gang sagt: ’I dag føler jeg meg så vel at jeg skulle ønske at jeg måtte få dø’? Er det ikke sant at det er så mange gagnlige og glederike ting vi kan gjøre, at vi ikke rekker å gjøre alt vi har lyst til, i vår levetid, nei, at vi ikke engang ville rekke det om vi levde evig?

Bibelen sier at Gud ’har lagt evigheten i menneskets hjerte’. (Pred. 3: 11) Menneskene kan danne seg et begrep om framtiden og legge planer med tanke på den. Og det er også alltid et håp om at det på en eller annen måte skal bli mulig å beseire døden. Ville en kjærlig Skaper nedlegge slike følelser i sine fornuftutstyrte skapninger hvis det ikke var noe håp om at deres ønsker skulle bli oppfylt? Det er ikke rimelig å tro det. Og hvis vi kan ha noe håp om at døden skal bli fjernet, er det også rimelig at Skaperen ville gjøre menneskene kjent med at det er hans hensikt å virkeliggjøre dette håpet.