Havet — en nyttig, men vill kjempe

HAR du noen gang stått ute ved havet og nytt den friske sjøsprøyten, mens bølgene slår mot klippene eller ruller inn over sandstranden for så å trekke seg tilbake igjen? Har du vært betatt av havets vidstrakte flate, dets velde og mystikk?

De fleste mennesker kan tilbringe flere timer ved havet. Det er noe fascinerende ved det, og den uopphørlige lyden av det blir aldri irriterende, men virker tvert imot søvndyssende.

Det er ikke mulig å forstå omfanget av de krefter som ligger i havet. De fleste av dets hemmeligheter er ennå ikke blitt avslørt. Menneskene har gjort lite for å utnytte dets energi, og når det slår seg løs, kan de ikke gjøre noe for å stagge dets villskap.

Ett hav, men like variert som landområdene

Havene dekker omkring 71 prosent av jordens overflate. Vi sier «havene», men i virkeligheten finnes det bare ett verdenshav. Geografene inndeler det vanligvis i tre hav, nemlig Stillehavet, Atlanterhavet og Det indiske hav. De flyter imidlertid alle tre sammen, særlig i Antarktis. Men de forskjellige havområdene har sine spesielle trekk, akkurat som de forskjellige landområdene. Noen landområder er i virkeligheten det de er, på grunn av de karakteristiske trekk som gjør seg gjeldende i den delen av havet som slår mot deres kyster.

Visse deler av havet har for eksempel forskjellige slags overflatestrømmer, varme eller kalde, som har innvirkning på klimaet i deres område. Det finnes også mektige «elver» som løper gjennom havet i bestemte kanaler i forskjellige dybder — elver som får Mississippi-elven eller Kongoelven til å ta seg ut som små bekker sammenlignet med dem. Fantastiske former for plante- og dyreliv finnes det også der. Noen deler av havet er saltere enn andre; noen steder er vannet tyngre på grunn av saltinnholdet eller temperaturen. Men overalt er vannet i bevegelse.

Havet rommer omkring 1,3 milliarder kubikk-kilometer vann. For å få en liten idé om hvor mye havet rommer, skal vi ta for oss dets saltinnhold (hovedsakelig alminnelig salt) som i vekt bare utgjør 3,5 prosent. Hvis alt dette saltet ble skilt ut og tørket, ville det ikke desto mindre utgjøre så mye at alle kontinentene kunne dekkes med et 150 meter tykt lag. Hvis alle havbassengene kunne tørrlegges og alt land over havoverflaten kunne «skovles» ned i disse fordypningene, ville det fortsatt være plass til ti ganger så mye landmasse. Og hvis det høyeste fjell på jorden, ble senket ned på det dypeste sted i havet, ville det likevel være nesten 2000 meter fra toppen og opp til havflaten.

Trykket i havet øker til det dobbelte på ti meters dyp og blir tre ganger så stort på 20 meters dyp og så videre. Hvis det var mulig å dykke ned til Challenger-dypet i Marianergropen i Stillehavet, sørvest for Guam, ville trykket i den dybden (omkring 10 800 meter) være over 1000 kilo på hver kvadratcentimeter. Et menneske, som er vant til et trykk på et kilo pr. kvadratcentimeter, vilje derfor bli knust lenge før det nådde havbunnen. Ikke desto mindre finnes det fisk og andre former for liv i sjøen som er blitt skapt på en slik måte at de trives i slike omgivelser. De overlever øyensynlig fordi de er dannet slik at kroppsbygningen utjevner forskjellen mellom trykket på innsiden og trykket på utsiden av kroppen.

Viktig for livet på jorden

Når vi ser utover havet, blir vi imponert over dets kolossale utstrekning. En kan seile på det i dager, ja, i uker uten å se land. Og likevel utgjør alt det vann som finnes på jorden, bare en tiendedels prosent av planetens totale masse. Dette får havene til å virke som grunne vannbassenger. (Es. 40: 12) Det er imidlertid godt for oss at det i det hele tatt finnes vann på jorden, for hvis det ikke hadde gjort det, kunne ikke vi ha eksistert. Når vi tenker over dette, vil det hjelpe oss til å verdsette Skaperens dynamiske energi, og den visdom og forutseenhet han la for dagen da han skapte havene. Tenk over følgende:

Både temperaturen og nedbøren blir regulert av havet. Det har stor innvirkning på jordens temperatur på grunn av vannets evne til å holde på varme og frigi den mye langsommere enn jordoverflaten gjør. Havstrømmene fordeler også varme og kulde. Etter hvert som vannet blir varmet opp under solen i tropene, strømmer det bort. Kaldere vann strømmer til og erstatter det varme vannet. Noe som også bidrar til havets bevegelse, er tidevannet. En annen viktig faktor er Corioliskraften. Den forårsakes av jordrotasjonen og får strømmene på den nordlige halvkule til å gå mot høyre og dreie i samme retning som urviserne, mens de på den sørlige halvkule går mot venstre og dreier i motsatt retning av urviseren. Strømmene i Nord-Atlanteren, for eksempel den varme Golfstrømmen, går langs kysten av Nord-Amerika og dreier mot Europa. Vinder har også innvirkning på havets bevegelser. Passatvindene, som blåser fra øst mot vest, skaper for eksempel de nordlige og de sørlige ekvatorialstrømmene. En del av dette vannet vender tilbake med den ekvatoriale motstrømmen, som løper fra vest mot øst, gjennom det stille ekvatorialbeltet. Dyphavsvannet påvirkes av andre faktorer og følger ikke det samme mønster som vannet nærmest havflaten.

Havet er således langtfra noe stillestående vannbasseng. Det er i bevegelse og har sin bestemte oppgave på denne planeten. Det er spesielt konstruert av Skaperen for at det skal opprettholde alle livsformene på jorden. Og selv om det til sine tider kan vise tenner, følger det i virkeligheten et meget regelmessig og stabilt mønster. Foruten å opprettholde livet spiller det også en stor rolle med hensyn til utformingen av kystlinjer, strender og slike landområder som vulkanske øyer og korallrev.

Det at havet er i konstant bevegelse, gjør at det er selvforsynt med et uuttømmelig forråd av mat. Dødt organisk stoff som synker til bunns, blir spist av forskjellige livsformer i sjøen. Det som disse «renovasjonsarbeiderne» levner, blir brutt ned av bakterier og omdannet til mineraler nede i dypet. Når det inntreffer «oppstrømninger» fra havbunnen, blir disse stoffene ført opp til overflatelagene og gir næring til planteplanktonet — de ørsmå organismer som utgjør havets «beitemarker». Planteplanktonet blir spist av små dyr som igjen blir spist av større dyr. Næringskjeden i havet begynner altså, akkurat som på landjorden, med plantelivet.

Havet er dessuten et kjempemessig opplagringssted for karbondioksyd — hele 130 billioner tonn. Den store mengden av denne kjemiske forbindelsen setter havet i stand til å opprettholde en likevektig atmosfære for både plantelivet og dyrelivet på landjorden. Det er blitt anslått at havet gjennom et kretsløp avgir 100 milliarder tonn karbondioksyd i året til atmosfæren og opptar den samme mengden. På landjorden finner det sted en nesten nøyaktig utveksling av mindre mengder karbondioksyd (60 milliarder tonn) som følge av fotosyntesen i plantelivet (en prosess som forbruker karbondioksyd) og menneskenes og landdyrenes åndedrett (som frambringer karbondioksyd). På denne måten blir det opprettholdt en fullkommen likevekt, og livet fortsetter, både på landjorden og i havet. Det er bare menneskene som forstyrrer denne likevekten, hovedsakelig ved forbrenningen av fossile brensler. Havet kan imidlertid heldigvis både lagre og frigi karbondioksyd, alt etter hva som er nødvendig for å opprettholde likevekten. Den foranstaltning Skaperen har truffet i denne forbindelse, har stor betydning for vår helse og for værforholdene.

Når «kjempen» viser sine muskler

Det er i havets hvileløse bølger at vi ser dets velde. Bølgenes mønster, som kan se innviklet og forvirrende ut i et stormområde, følger i virkeligheten bestemte, uforanderlige lover. I en havbølge er det bare bølgeformen og ikke vannet som beveger seg. Dette kan en se hvis en plasserer en kork på en bølge. Den beveger seg bare fram og tilbake og opp og ned. En vannpartikkel på toppen av en bølge beveger seg i en sirkel som har en diameter som svarer til bølgens høyde.

Når bølgen nærmer seg land og kommer inn på grunt vann, brytes den til slutt (og nå beveger både vannet og korken seg framover). Et annet interessant trekk er at bølger har en tendens til å samle seg rundt en odde og derved utsette den for stor kraft. Langs en rett sandstrand blir kraften fordelt, og vannet er mer stille. Det er imidlertid unntagelser, for havbunnen i området har stor innvirkning på brenningenes form. Oseanografer er i stand til å bestemme dybden og havbunnens form langs en kystlinje ved å studere luftfotografier av brenningen. Denne metoden ble brukt under den annen verdenskrig når en skulle planlegge landsetting av tropper på strandområder som var besatt av fienden.

Stormbølger oppstår når sterke vinder har rast i lengre tid. Bølgenes høyde er avhengig av vindens hastighet og varighet. Noen bølger kan bli opptil 30 meter høye. Den kraft som stormbølgene er i besittelse av, er nesten utrolig. En vet om tilfelle da bølger har kastet steiner på over tre tonn over en seks meter høy mur. Ved Tillamook Rock Light på Oregon-kysten i USA er fyret plassert over 40 meter over vannstanden ved lavvanne, men det måtte likevel beskyttes av et solid stålgitter, fordi det til stadighet ble knust av stein.

Ved Wick i Skottland flyttet stormbølger en bølgebryter som hadde en overbygning på 2600 tonn, og løftet det hele ut i vannet.

Men de mest ødeleggende av alle bølger er de såkalte «tidevannsbølger» eller mer korrekt tsunamier, et japansk uttrykk som betyr «mektige bølger». Uttrykket «tidevannsbølger» er et feilaktig uttrykk, for slike bølger blir ikke forårsaket av tidevannet. For å forstå opprinnelsen til dem må vi først vite noe om havbunnen.

På havbunnen finnes det hundrevis av undersjøiske fjell av vulkansk opprinnelse. Noen rager opp over vannet og danner øyer. Hawaii-øyene er for eksempel toppene av slike fjell. Det finnes også store klippeformasjoner som ligger langs «forkastninger» i havbunnen. Under press slår de revner og sprekker og forårsaker undersjøiske jordskjelv. Det er slike jordskjelv sammen med orkaner eller tyfoner og fra tid til annen vulkanutbrudd som forårsaker tsunamier. En av de største tsunamier som er forårsaket av vulkansk aktivitet, er den som oppsto i 1883, da en vulkan på øya Krakatoa i Det indiske hav hadde utbrudd. Tjue kvadratkilometer av øya ble sprengt i luften. Enten som følge av eksplosjonen eller på grunn av alle de stein- og jordmasser som ble kastet ut i vannet, ble det dannet en tsunami som gikk innover de nærliggende øyer, Java og Sumatra, hvor 36 000 mennesker omkom. I 1876 feide en tsunami inn i Bengalbukten, og 200 000 mennesker omkom. Da en tsunami i 1970 rammet den østlige delen av Pakistan, omkom også omkring 200 000 mennesker.

En tsunami kan komme opp i en hastighet på 750 kilometer i timen. På åpent hav er de nesten ikke merkbare, men når de kommer inn på grunt vann nær kysten, kan de lage kolossale bølger som anretter store ødeleggelser. Kapteinen på et skip som lå et stykke utenfor kysten ved Hilo på Hawaii, så en bølge ødelegge havnen og halvparten av byen. Men han hadde ikke merket bølgen da den passerte under skipet.

Skal alltid tjene til gagn for menneskene

Det er blitt skrevet mange bøker om havet, og havet har fengslet mange mennesker i en slik grad at de har tilbrakt hele sitt liv på det, gledet seg over det og undret seg over dets hemmeligheter. Noen har dykket langt ned i det, og noen har til og med oppholdt seg en tid i det i spesielle laboratorier. Likevel vet menneskene mindre om havet enn om verdensrommet. Og de er langtfra i stand til å kontrollere det.

Skaperen, Jehova Gud, forstår imidlertid havet fullt ut, og han vil kontrollere dets krefter, slik at det i den kommende, nye ordning ikke vil skade dem som elsker ham. Ettersom han har skapt jorden, omtaler skapelsesberetningen, som ble skrevet for tusener av år siden, ting som moderne geologer har funnet fram til gjennom sin forskning. Angående de begivenheter som fant sted på den tredje skapelsesdag (som var tusener av år lang), sier beretningen: «Og Gud sa: Vannet under himmelen samle seg til ett sted [det finnes i virkeligheten bare ett hav], og det tørre land komme til syne! Og det ble så. Og Gud kalte det tørre land jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav.» — 1 Mos. 1: 9, 10.

Salmisten skrev dessuten under inspirasjon:

«Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

Du hadde dekket den med dype vann som med et kledebon; vannene sto over fjellene.

For din trusel flydde de, for din tordens røst fór de hastig bort.

De steg opp til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.» — Sl. 104: 5—9; jevnfør Salme 107: 23—30.

Da Jesus Kristus var på jorden, var han herre over sjøen og vindene. (Matt. 8: 23—27; Joh. 6: 16—21) Som den himmelske konge vil han under sitt tusenårige styre over jorden også utøve full kontroll over havet og dets ressurser, og menneskene vil på den måten ha gagn av det til evig tid.