Grusomheter begås mot kristne i Malawi
ET NYTT kapittel om sjokkerende, umenneskelig behandling av en forsvarsløs minoritetsgruppe er blitt skrevet i det østafrikanske landet Malawis historie. Det er en avskyelig beretning om dyrisk råskap, uanstendighet og total mangel på menneskelig medfølelse. Det er en sørgelig beretning om hvordan noen kan behandle sine medmennesker — mennesker av samme rase og nasjonalitet som de selv. Den burde virke opprørende på alle som elsker rett og rettferdighet, og som mener at frihet er en menneskerett for alle, uansett rase, hudfarge eller religion.
Når bare ett menneske blir tatt til fange av terrorister, blir det gjort kjent vidt og bredt. Folk følger med interesse de bestrebelser som blir gjort for å befri gisselet. Men siden september 1975 er titusener av Jehovas vitner i Malawi, innfødte borgere av landet, blitt underkastet et terrorvelde. For tre år siden flyktet de til Moçambique og Zambia. Nå er de blitt tvunget til å vende tilbake. Der, i sitt eget hjemland, er de blitt utskjelt og utsatt for voldshandlinger og alle mulige ydmykelser. De er blitt fratatt de få eiendelene de hadde, og etterlatt uten midler til å opprettholde sitt eget og sine barns liv.
De får ikke noen hjelp av politiet eller myndighetene. Det finnes ikke en eneste én blant alle Malawis embetsmenn som de kan vende seg til i håp om å bli beskyttet mot ondsinnete angripere som slår, raner og voldtar etter eget forgodtbefinnende. De er fanger i sitt eget land, det land hvor de ble født og vokste opp. Landets grenser er som fengselsmurer for dem. Likheten med de tilstander som gjorde seg gjeldende i Nazi-Tyskland, hvor tusenvis av Jehovas vitner ble kastet i fengsel og konsentrasjonsleirer og døde, er iøynefallende. Og likheten er blitt enda mer slående i det siste, for Malawi har nå opprettet sine egne konsentrasjonsleirer for Jehovas vitner. Landet har også gått til det skritt å skille kristne fedre og mødre fra deres barn, til og med fra deres spebarn.
Hvorfor har alt dette skjedd? Utgjør disse menneskene et farlig element for landet? Driver de undergravningsvirksomhet? Er de landsforrædere? Planlegger de en revolusjon? Nei, tvert imot! De hører til de mest fredsommelige, arbeidsomme og lovlydige borgerne i landet. Den brutalitet og nedverdigende behandling de er blitt utsatt for, har bare en eneste grunn. Grunnen er at de ikke deltar i politikk. Deres samvittighet tillater dem ikke å gjøre det, for de har en sterk tro på Bibelen og på Kristus Jesus, som sa at hans etterfølgere ’ikke var av verden’. (Joh. 15: 17—19) Deres samvittighet tillater dem derfor ikke å kjøpe et kort som sier at de er medlemmer av Malawis eneste politiske parti — kongresspartiet. På grunn av dette blir de behandlet verre en dyr.
«Men dette er da en bagatell,» vil noen kanskje si. «Hvorfor kan de ikke kjøpe dette kortet og slippe alle disse vanskelighetene?» Det ville ha vært enkelt. Og hvis det bare hadde vært et spørsmål om å betale skatt eller å betale for et identifikasjonspapir eller cedula (som Jehovas vitner i mange land betaler for og bærer i lydighet mot de respektive lands lover), ville de ikke ha hatt noen innvendinger mot det. Men i dette tilfellet berører spørsmålet selve kjernen i deres kristne tro og standpunkt. Kristus Jesus sa til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd.» (Joh. 18: 36) Hvis Jehovas vitner skulle begynne å slutte seg til politiske partier i denne verden, ville det være ensbetydende med å fornekte det de hevder at de tror på og står for. De har ikke noe ønske om å gjennomgå lidelser, men de avfinner seg med lidelser og er til og med villige til å dø framfor å være troløse mot Gud og hans Sønn.
Det var slik de kristne i de første århundrer så på det. Historiebøkene forteller om hvordan romerske myndigheter prøvde å tvinge de første kristne til å ofre til keiserens «skytsånd» ved å gjøre noe så enkelt som å strø litt røkelse på alteret. Historien forteller om kristne som ble ført inn på arenaene i Romerriket for å lide døden der: «Det var svært få av de kristne som fornektet sin tro, enda det var anbrakt et alter som det brant en ild på, på selve arenaen for å gjøre det lettere for dem. Det eneste en fange trengte å gjøre, var å strø litt røkelse på ilden. Han fikk da et skriftlig bevis for at han hadde ofret, og ble sloppet fri. . . . Likevel var det nesten ingen kristne som dro nytte av denne anledningen til å unnslippe.» — Those About to Die av Daniel P. Mannix, s. 135, 137.
Spør deg selv: Hva er det beste bevis for at en er en god borger — at en kjøper et politisk partimedlemskort og bærer det på seg, noe enhver forbryter og landsforræder kan gjøre, eller at en adlyder landets lover, arbeider hardt, oppfører seg på en sømmelig, ærlig og respektfull måte og elsker sin neste som seg selv? Selv myndighetene i Malawi må innse hvor latterlig det er å la et politisk partimedlemskort avgjøre hvem som er gode borgere. Ellers ville de ikke så ofte benekte at det er dette striden dreier seg om, eller benekte at det i det hele tatt er noen som prøver å tvinge andre til å kjøpe slike kort.
Men kjensgjerningene taler for seg, og kjensgjerningene er brutale, sjokkerende og opprørende. Undersøk ganske kort hva Jehovas vitner har måttet utholde i Malawi i de siste ti årene.
En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg uplettet av verden. I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. — Jak. 1: 27; 4: 4
[Bilde på side 4]
1975
KWACHA!
DR. H. KAMUZU BANDA
(KHADI LA UMEMBALA).
MALAWI CONGRESS PARTY.
Chopereka 22t.
PARTIMEDLEMSKORT
(Nedenfor følger en oversettelse av det som står på cinyanja.)
Kwacha! = Dagen gryr! Det vil si: Friheten er oppnådd!
Khadi la Umembala = Medlemskort.
Chopereka 22t = Bidrag 22 tambala [kr. 1,40].