Hva sier Bibelen?

Bør en lære seg judo eller karate?

MANGE steder på jorden er det en voldsom interesse for judo og karate. Hva er grunnen til dette? Og hva sier Bibelen om å lære seg slike former for selvforsvarskunst?

Visse steder blir judo og karate betraktet som en «idrett» som gir god mosjon. Noen som er interessert i å holde seg i god fysisk form, mener kanskje derfor at judo og karate kan sammenlignes med svømming eller alminnelig gymnastikk.

Det er imidlertid ingen tvil om at en av hovedårsakene til interessen for judo og karate er at de som lærer seg disse metodene, skal kunne bruke dem i selvforsvar, hvis det blir nødvendig. I mange land er folk redd for å bli overfalt og ranet. Mange menn og kvinner mener derfor at det vil være en beskyttelse å lære seg judo eller karate.

Hvis vi skal kunne bedømme saken på en likevektig måte, gjør vi vel i å tenke over hva judo og karate egentlig er, hva som ligger bak disse metodene, og hva det vil innebære å lære seg dem.

Judo og karate er i bunn og grunn metoder for kamp uten våpen som har sin opprinnelse i Japan. Som kampformer eller former for selvforsvar blir de betegnet som bushido, som betyr «krigerens vei». Et oppslagsverk sier at bushido «hadde sin opprinnelse i buddhismen, shintoismen og konfusianismen». Gamle japanske krigere lærte seg disse metodene, slik at de kunne kjempe med sine bare hender mot væpnede eller ubevæpnede motstandere.

Både judo og karate har således sin opprinnelse i vold brukt i angrep og forsvar. The Encyclopædia Britannica (1971) gir følgende beskrivelse av jujutsu, som den moderne form som kalles judo, skriver seg fra: «Et kampsystem uten våpen. Hensikten er å lamme eller muligens drepe motstanderen.» Og Illustrated World Encyclopædia sier: «Hensikten med judo er å drepe eller å skade angriperen i en slik grad at han blir fullstendig forsvarsløs.»

Karate er enda voldsommere og farligere. E. J. Harrison sier:

«Karate ligner både jujutsu og judo. Men som en ren ’kampmetode’ som er beregnet på å gjøre det av med en motstander på kortest mulig tid og med alle tillatte midler, tror jeg vi må innrømme at den overgår dem begge i sin dødbringende kraft. Og hvorfor det er slik, framgår av det faktum at en enkel karateteknikk er i stand til, når det er alvor, å drepe offeret sikrere og raskere en både jujutsu og judo.» — The Fighting Spirit of Japan, side 74.

Det er ingen tvil om at voldshandlingene øker verden over; vi hverken kan eller bør ignorere dette faktum. Men føler en som ønsker å tenke og handle i samsvar med Bibelen, seg av den grunn tvunget til å lære seg judo eller karate? Og selv om han hovedsakelig er interessert i å holde seg i god fysisk form, er det da å anbefale at han gjør det ved hjelp av slike metoder?

Bibelen fordømmer ikke selvforsvar kategorisk og heller ikke bruk av makt hvis det er nødvendig. Men autoriteter som beskjeftiger seg med hvordan folk skal kunne beskytte seg mot forbrytelser, understreker ofte at det å stole på et våpen — enten på et skytevåpen eller en kniv eller på slike metoder som judo eller karate — ikke er det som er mest forstandig. Det som i de fleste tilfelle hovedsakelig er nødvendig, er å treffe rimelige forholdsregler for å unngå farlige situasjoner. Sunn fornuft er vanligvis en mye bedre beskyttelse enn fysisk kamp eller våpen. Bibelen oppfordrer ikke noen til å ’sette sin lit til sin arm’. Den anbefaler derimot at en kristen setter sin lit til Jehova, fordi han vet at han er i stand til å gi visdom, også i kritiske situasjoner. — Jer. 17: 5; Fil. 4: 6, 7.

Ordspråkene 3: 31 sier: «Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!» Kristus viste ved den veiledning han ga, og det eksempel han satte, at han var enig i det dette ordspråket sa. (Joh. 8: 59; 10: 39; Matt. 10: 23) I samsvar med dette forsøker de kristne å unngå sammenstøt og vold. Når de blir utsatt for trusler om vold, flykter de hvis det er mulig. De viser derved at de ikke forsøker å ’gjengjelde ondt med ondt’ eller å råde bot på denne ordnings urettferdigheter, men at de venter på at Jehova skal gi uttrykk for sin vrede mot de onde. — Rom. 12: 17, 19.

Jehova har sørget for at også følgende prinsipp er blitt nedskrevet i hans Ord: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!» (Rom. 12: 18; 1 Pet. 3: 11) En som reagerer positivt på dette rådet, vil tenke over hvordan det får sin anvendelse i forbindelse med det å lære «krigerens vei». Han eller hun vil heller ikke unnlate å tenke over følgende: Hvilken slutning vil naboer og andre trekke hvis de ser at en kristen som går inn for ’ikke mer å lære å føre krig’, velger å lære denne militære eller krigerske selvforsvarsteknikk uten våpen? (Es. 2: 4) Det er nok så at noen mener at de lærer seg dette utelukkende med tanke på selvforsvar. Men selv i det militære blir mange av våpnene og en stor del av den opplæringen (deriblant i judo og karate) som blir gitt med tanke på «selvforsvar», også anvendt under angrep.

I Japan er det i de senere år blitt krevd at barn som går på skolen, skal lære judo og kendo (kunsten å anvende sverd). Ifølge den japanske oppfatning er det imidlertid en tydelig forbindelse mellom disse teknikkene og den militære opplæring. Unge, innvigde kristne vitner for Jehova nekter derfor å ta del i denne opplæringen der. Noen skolemyndigheter har inntatt et fornuftig standpunkt til dette og har ikke tvunget disse elevene til å ta del i noe som de mener er i strid med formaningen om å ’smi sine sverd om til hakker og ikke mer lære å føre krig’. — Mika 4: 3.

Enten en tenker på å lære seg judo eller karate som et middel til selvforsvar eller for mosjonens skyld, er det en annen side av saken som en ikke bør overse. En japansk skribent skrev: «Jujutsu er en viktig forbundsfelle på slagmarken. Selv under treningen bør en forsøke å forestille seg motstanderen som en virkelig fiende.» Jesus Kristus sa imidlertid: «Elsk eders fiender, . . . og be for dem som forfølger eder.» — Matt. 5: 44, 45.

Uansett hvilket motiv en måtte ha for å lære seg judo eller karate, bør en derfor tenke på hvilken innvirkning denne opplæringen vil ha på ens syn på tingene. Vil den hjelpe en til å anvende Jesu ord om å ’elske sine fiender’, eller vil den oppmuntre til akkurat det motsatte?

Når det gjelder å holde seg i god form, er det opp til hver enkelt selv å avgjøre hvorvidt det er nødvendig med spesiell mosjon, og hvis det er det, hva slags mosjon det skal være. Apostelen Paulus’ formaning til Timoteus lød: «Den legemlige øvelse er nyttig til lite, men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» — 1 Tim. 4: 8.

Mosjon eller legemlige øvelser bør derfor ikke få lov til å fortrenge eller overskygge ens interesse for åndelige ting. Fysisk avkobling bør ikke bli det viktigste i livet. En kristen vet at det ikke er den legemlige øvelse som gir løfte om evig liv. Og det gjør heller ikke innholdet av hans lommebok eller pung. Det som hjelper en kristen til å vinne evig liv, er at han oppriktig forsøker å anvende Bibelens prinsipper, er gudfryktig og har fred med Gud. — 1 Tim. 6: 6—8, 11, 12.