Wado-kai-karate — den sanne «harmoniens vei»?

LUFTEN var ladet med spenning. Det nederlandske mesterskap i karate var i gang. Da dommeren ropte «hajime!» (det japanske ordet for «start!»), stilte min motstander og jeg oss i kampstilling.

Han var kraftig bygd — større og tyngre enn jeg. Men jeg merket at han manglet erfaring. Jeg gjorde en finte. Han gikk voldsomt ut mot meg, med slag og spark. Jeg lot ham få fortsette angrepet, og da de nederste ribbena hans var ubeskyttet, rettet jeg et eksplosivt slag mot dem.

Det gikk et grøss gjennom tilskuerne da han falt mot matten med et brak og lå og gispet etter luft. Det var tydelig at han hadde store smerter. Han skalv voldsomt, men plutselig lå han helt ubevegelig. Det ble dødsstille. En lege kom styrtende til og fikk ham sendt på sykehuset. Jeg ble fryktelig redd. ’Var . . . var han død?’

Etter det som skjedde den gangen, i oktober 1971, bestemte jeg meg for ikke å delta i slike konkurranser mer. Denne beslutningen holdt jeg fast ved, selv om det skulle gå sju år før jeg sluttet fullstendig med karate.

Men hva var årsaken til at jeg begynte å interessere meg for karate? Hvorfor bestemte jeg meg for å slutte med karate? Og hva skjedde med den motstanderen som jeg skadet?

Kjærlighet ved første blikk

I september 1965 forlot jeg hjemlandet mitt, Surinam, og flyttet til Hilversum i Nederland for å videreutdanne meg som elektroingeniør. Kort tid etter spurte en venn av meg om jeg ville være med og se på introduksjonen av en ny sport, wado-kai, en form for karate. For å glede ham og for å tilfredsstille min nysgjerrighet ble jeg med.

Jeg satt som trollbundet da Kono og Fuji, to japanske instruktører, viste oss basisbevegelsene. Det var helt annerledes enn det jeg hadde ventet — ikke noe voldsomt slagsmål, men vakre, ballettaktige bevegelser. De hadde fullkommen kontroll over kroppen og de lynraske bevegelsene. For mitt vedkommende var det kjærlighet ved første blikk. I tankene så jeg allerede meg selv i karatedrakten.

Selv om jeg var 24 år — normalt for gammelt til å begynne med karate — meldte jeg meg på treningen. ’Bare for å ha noe å gjøre i vinter,’ lovte jeg meg selv. Men denne ene vinteren ble til over ti år.

«Harmoniens vei»

Ordet «karate» er japansk og betyr «tom hånd». Forskjellige stilarter stammer fra slike steder som Korea, Okinawa og Japan. Wado-kai (som er japansk og betyr «harmoniens vei») er bygd opp rundt to fremgangsmåter: ma (å holde den rette avstand til motstanderen) og kiai (å beregne, å finne det rette angrepsøyeblikket). Smidighet er også nødvendig. Som alle former for karate er også wado-kai påvirket av zenbuddhismen, som legger vekt på at sinnet og kroppen er i harmoni med hverandre.

I løpet av de to minuttene en karatekamp varer, gjelder det å rette spark og slag mot vitale deler av motstanderens kropp. Selv om det er tillatt å slå mot kroppen, forbyr reglene likevel at en slår motstanderen i ansiktet med knyttneven. Men det hender at en feiler. Det som skjedde da min kone, Hannie, skulle forsøke seg på karate, illustrerer dette. Jeg forklarte henne hvordan en skulle rette et slag mot ansiktet, men stoppe rett under nesetippen. Hannie rettet et slag mot meg — et meget velrettet slag — men glemte å stoppe i rette øyeblikk. Hun traff meg midt i ansiktet, slik at leppen sprakk, og det var den eneste skaden jeg fikk i den tiden jeg drev med karate. Dagen etter måtte jeg svare på en flom av pinlige spørsmål på grunn av det hovne ansiktet mitt.

«Den nederlandske bønnestengelen»

I begynnelsen trenet jeg karate tre timer i uken. Det er ikke noe som heter å lære seg karate i en fei. En instruktør sa det på denne måten: «En mester i [krigskunst] utvikler seg sakte, akkurat som en ingefærrot. Den er mild i smaken når den er ung, og blir sterkere og mer krydret etter hvert som tiden går.»

«Kunne du hjelpe til med å instruere i karate?» spurte min sensei (karateinstruktør) da jeg vant de fleste av treningskampene.

«Instruere? Så klart!» Og hva ble resultatet? Jeg tilbrakte mer tid i min dojo (karateklubb).

Våren 1968 sa min sensei: «Forsøk deg på turneringskamper.» Jeg trengte ikke mange oppfordringer. Jeg ble uventet utnevnt til leder for laget vårt og skulle komme til å gjøre en oppsiktsvekkende debut under mesterskapsturneringen for lag mellom Nederland og Belgia i mai 1968.

Jeg så spinkel ut, for jeg veide bare 66 kilo og var 1,78 høy, og derfor døpte et sportsmagasin meg «den nederlandske bønnestengelen». Men det jeg manglet i vekt og styrke, tok jeg igjen i teknikk, hurtighet og beregning.

Jeg ble nederlandsk mester i 1971. Det anerkjente sportsmagasinet Black Belt hadde meg to ganger (i 1971 og 1972) på listen over «Europas ti beste karateutøvere». I april 1972 var jeg ferdigutdannet som karateinstruktør.

Trass i suksessen skjedde det likevel noe høsten 1971 som ødela litt av mitt idealistiske syn på «harmoniens vei».

Jeg møter «den store katten»

På det tidspunktet var jeg med på å kjempe om europamesterskapet i karate i Pierre de Coubertin-hallen i Paris. Jeg skulle møte den franske mesteren gjennom flere år, Dominique Valera. Valera, som veide 90 kilo og var 1,80 høy, gikk under navnet «den store katten». Han var kjent for å sette alt inn på å beseire motstanderen med fotfeiing, raske, kraftfulle foroverspark og svingslag. Nå var det min tur til å møte ham. Han visste at hele nasjonen fulgte med på TV-skjermen, og de 7000 tilskuerne i hallen tiljublet ham. Han så derfor ut til å være fast bestemt på å knuse mine drømmer om en mesterskapstittel og også et par av ribbena mine. Sportsmagasinet Black Belt beskrev kampen på denne måten:

«En hadde regnet med at [Dominique] skulle vinne en lett seier over den nederlandske bønnestengelen . . . men den snartenkte nederlenderen grep Dominiques første foroverspark og fikk inn et slag mot den overraskede mesterens hode og scoret dermed et halvt poeng. . . . Valera vek unna igjen og forsøkte på nytt med sin store mae-geri (foroverspark). La Rose slo nå fast at han ikke bare hadde vært heldig første gangen, for han grep igjen tak i Valeras ben og sendte i full fart et perfekt slag mot hodet hans.»

Her gikk jeg bort og tok de eneste poeng som ble oppnådd i kamp mot mesteren under hele turneringen! Jeg var dermed årsak til den mest omtalte begivenheten under hele mesterskapet. Jeg hadde vunnet en klar seier. Det var i hvert fall det jeg trodde. Black Belt skrev videre:

«Dommeren var klar over at tilskuerne var franske, og at enda et halvt poeng ville sette en stopper for Valera. Derfor overså han slaget. Det virket som om tilskuerne følte seg som medskyldige, for de forholdt seg helt tause under resten av kampen.»

Kampen var slutt. Jeg gikk fram og ventet å bli utropt som vinner, men dommeren utropte min motstander. Det var en overrasket Valera som forsvant i en viss fart. Vi la ned protest. Etter en halv times drøftelse avviste presidenten for den europeiske karateunionen protesten og gav beskjed om at kampene kunne fortsette. Turneringen fortsatte, og den sluttet med Valera som mester.

Denne skamløse uærligheten i en sportsgren som hadde knyttneven og duen (symbol på kraft og harmoni) som sitt merke, knuste en illusjon. Knyttneven var der fortsatt, men for mitt vedkommende var duen borte. Lite ante jeg at jeg om bare to år skulle finne den rette veien til en harmoni som skulle vise seg å være ekte både i ord og gjerning.

Jeg får høre om sannheten

Jeg hadde bestandig hatt dyp respekt for Gud, og jeg bad ofte. Min kone og jeg var blitt oppdratt i den romersk-katolske tro. Helt siden vi giftet oss, i desember 1971, hadde vi bedt sammen når vi stod overfor problemer. Jeg hadde en bibel, men den inneholdt mange ubesvarte spørsmål for meg. Da to av Jehovas vitner besøkte meg i Amsterdam en fredag formiddag i januar 1973, nølte jeg derfor ikke med å be dem inn og spørre dem ut. Vi fikk god kontakt helt fra begynnelsen av. Deretter kom de hver fredag i sju måneder og studerte boken Den sannhet som fører til evig liv med oss.

På det tidspunkt hadde jeg avsluttet min utdannelse, og vi bestemte oss for å flytte tilbake til Surinam. Før vi drog, inviterte vitnene oss hjem til seg og holdt et avskjedsselskap for oss. De gav oss også noe bibelsk litteratur som avskjedspresang. Den kjærlighet, tålmodighet og trofasthet de la for dagen mens de studerte Bibelen med oss, gjorde et dypt og varig inntrykk på oss. Vi kom ikke til å glemme den sannhet vi hadde fått kjennskap til, selv om det skulle gå et og et halvt år før det de hadde plantet, igjen begynte å bli ’vannet’.

Jeg starter min egen dojo

På grunn av mitt nye arbeid for regjeringen i Surinam måtte vi flytte til en liten tettbebyggelse i nærheten av lufthavnen, cirka 50 kilometer fra hovedstaden, Paramaribo. Vi visste ikke om noen der som var Jehovas vitner, og derfor fortsatte vi ikke å studere Bibelen.

Jeg fikk imidlertid besøk av noen andre. Det var karatetilhengere som bad meg om å begynne å instruere i wado-kai. Selv om jeg ikke lenger deltok i konkurranser, var jeg fortsatt glad i karate som sport betraktet, og jeg sa meg derfor villig til å starte min egen dojo inne i hovedstaden.

Det varte ikke lenge før jeg brukte fire dager i uken til å instruere i karate. Jeg drog til dojoen fra min vanlige jobb klokken to om ettermiddagen og var ikke hjemme før klokken ti om kvelden. Jeg arrangerte også utflukter for elevene mine om søndagene og i skoleferiene. ’Bare for å holde dem unna gaten,’ sa jeg til meg selv. Etter karatetimene snakket jeg med elevene om de problemer de hadde på skolen og med familien.

Midt oppe i alt dette la jeg ikke merke til at jeg i høy grad forsømte min egen familie. Jo mer tid jeg tilbrakte med å lære andre «harmoniens vei», jo mer ødela jeg harmonien i min egen familie. Hver gang min kone bad meg om å se etter barna våre, ble jeg irritert, for jeg hadde mer enn nok å gjøre med andre folks barn. Hannie håpet at det skulle endre seg.

«Er dere Jehovas vitner?»

Forandringen inntraff i mai 1975. Hannie fikk øye på to personer som besøkte alle husene på stedet. Hun ventet spent til de kom til huset vårt. «Er dere Jehovas vitner?» spurte hun før de fikk sagt et ord.

«Ja, det er vi.»

«Vær så snill å komme inn. Kan dere fortsette å studere Bibelen med oss?»

De overraskede vitnene var mer enn villige. Men igjen ble bibelstudiet avbrutt. Jeg drog til De forente stater for å få ytterligere opplæring innen elektronikken, og senere drog min kone og barna til Nederland i noen måneder. Først i begynnelsen av 1978 kom vi tilbake i normal gjenge igjen, og så snart vi var klar, kom vitnene tilbake.

Jeg treffer en avgjørelse

Denne gangen fortsatte studiet uten avbrekk. Etter hvert skjønte jeg at min forkjærlighet for karate ikke var i samsvar med det jeg lærte ut fra Guds Ord. Én ting var at all den tid jeg brukte på sport, var i strid med Paulus’ ord om at «den legemlige øvelse er nyttig til lite». — 1. Timoteus 4: 8, EN.

En annen ting var at formålet med karate er å skade en motstander, og en kan komme til å drepe ham eller såre ham alvorlig, også uforsettlig. Dette var noe vitnene understreket overfor meg. Selv om dette var sant, var det likevel vanskelig for meg å godta det. Hvordan kunne jeg gi avkall på noe jeg hadde dyrket så ivrig i 12 år?

Jeg var enig i den bibelske veiledningen som sier at en ikke skal anskaffe seg våpen for å bruke dem i selvforsvar, ettersom slike våpen ofte har vært skyld i at uskyldige er blitt drept. (Forkynneren 9: 18) ’Men kunne en virkelig sammenligne en karateutøver med en som var i besittelse av et våpen?’ Jeg tenkte motvillig på det Isao Obata, en av dem som opprettet det japanske karateforbundet, en gang hadde sagt om karate: «Sinnet er geværet, og kroppen er prosjektilet.» ’Kunne Jesu ord: «Stikk sverdet på plass igjen . . . For den som griper til sverd, skal falle for sverd» anvendes på karateutøvere?’ Jeg følte meg ikke vel til mote. Jeg visste at jeg måtte bestemme meg. — Matteus 26: 52.

En dag kalte jeg sammen alle elevene mine. De fleste gikk på den videregående skole. De hadde regnet med en ny leksjon i karate, så de ble nokså forvirret da de hørte at jeg begynte å snakke om Jehova Gud og forklare at krigskunst ikke er i harmoni med Bibelen. De satt musestille og lyttet da jeg fortalte dem at jeg hadde bestemt meg for å stenge klubben for godt.

Ettersom jeg hadde forpliktet meg til å fullføre semesteret og føre tilsyn med prøvene, kunne jeg ikke bare slutte der og da. Dette utgjorde selvfølgelig en fare og kunne svekke min beslutning. Men de internasjonale stevnene i 1978 med temaet «Den tro som seirer» kom akkurat i rette tid til å gi meg styrke.

Jeg hadde aldri før overvært et helt stevne. Før om årene hadde jeg bare vært innom en av kveldene eller noe slikt. Men denne gangen tok jeg meg fri fra jobben. Da stevnet begynte, var hele familien på plass.

Vi nøt det i fulle drag. For meg var det ikke mindre enn en åpenbaring. Alt det jeg mente var rett, og som jeg hadde forsøkt å leve opp til gjennom hele livet — respekt for Gud, verdien av bønn, kjærlighet til nesten — så jeg overalt. ’Dette er den sanne wado-kai [harmoniens vei],’ tenkte jeg. Jeg følte meg tilskyndt til å takke Jehova for denne styrkende opplevelsen.

Noen måneder senere, den 24. desember 1978, ble min kone og jeg døpt. Vi så fram til å begynne på et nytt kapittel i livet.

Noe som er bedre

Denne beslutningen har brakt mange velsignelser. Det spente forholdet i familien er borte. Samholdet har aldri vært bedre enn det er nå. Vi føler en inderlig glede over å se våre tre døtre vokse opp som tilbedere av Jehova.

Jeg har ikke benyttet meg av karate siden jeg ble døpt. For noen år siden skjedde det imidlertid noe som kunne ha fått meg til å ta denne teknikken i bruk igjen. Jeg våknet en natt og oppdaget at det var en tyv i huset. Ettersom jeg ikke ville ty til karate, tenkte jeg at det beste forsvar måtte være å skrike. Og jeg skal si at jeg skrek! Etter mange års taushet eksploderte et godt gammeldags kamprop fra munnen min. Det virket! Tyven sprang av gårde, og samtidig var jeg glad for at jeg ikke hadde brukt karate, men et tryggere forsvarsmiddel.

Det er sant, jeg har også lyst til å fortelle hvordan det gikk med den skadede motstanderen som ble sendt på sykehuset. Han døde ikke. Det slaget jeg gav ham, hadde brukket tre av ribbena hans. Jeg er lei for det, men samtidig lettet over at det ikke hviler blodskyld på meg.

Når jeg tenker tilbake, er det bare én ting jeg angrer på: Jeg skulle ha sluttet med karate mye før. Fra mitt første bibelstudium til jeg tok et endelig standpunkt for Jehova, gikk det nesten seks år. Jeg er meget takknemlig for at de trofaste vitnene ikke oppgav meg, men tålmodig fortsatte å oppmuntre meg til å treffe den rette avgjørelsen. Så glad jeg er for at jeg har funnet den rette harmoniens vei! — Innsendt av Harold La Rose.

[Uthevet tekst på side 13]

Min kone rettet et slag mot meg, men glemte å stoppe i rette øyeblikk. Hun traff meg midt i ansiktet, slik at leppen sprakk

[Uthevet tekst på side 14]

Knyttneven var der fortsatt, men for mitt vedkommende var duen borte

[Uthevet tekst på side 14]

Jeg gikk fram og ventet å bli utropt som vinner, men dommeren utropte min motstander

[Uthevet tekst på side 15]

Etter hvert skjønte jeg at min forkjærlighet for karate ikke var i samsvar med det jeg lærte ut fra Guds Ord