Et samfunn i kjole og hvitt
PINGVINENE kan med rette omtales som et samfunn i kjole og hvitt. Disse fuglene, som for øvrig ikke kan fly, minner om menn i smoking der de står oppreist med sine svarte eller blåsvarte fjær på ryggen og hvite fjær på brystet.
Når pingvinene beveger seg på land, ser de nokså klossete ut på grunn av sin vraltende gange. Det er noe helt annet når de beveger seg i vannet. Store pingviner kan hoppe over halvannen meter opp i luften og seile i en elegant bue over vannflaten. Pingvinene er utmerkede svømmere. En har sett noen som har vært oppe i en hastighet på 40 kilometer i timen. De lange, forholdsvis smale vingene tjener som effektive og kraftige padleårer. Føttene, som er utstyrt med svømmehud, spiller liten rolle under selve svømmingen, men tjener som ror.
Pingvinenes evne til å orientere seg under vann er også imponerende. Forsøk som ble gjort i den zoologiske hage i San Francisco i 1963, viste at pingviner kan skjelne mellom den lyden deres egen kropp framkaller i vannet, og lyden av fisk. To fisker ble kastet oppi et basseng som hadde vegger som absorberte lyden og forhindret at det oppsto ekko. Da fire pingviner ble sloppet oppi bassenget, ble lysene slått av, og flere fisker sloppet ut forskjellige steder i bassenget. I løpet av 30 sekunder hadde pingvinene spist alle fiskene! Hvordan klarte de å lokalisere dem? Det er fremdeles et mysterium.
Et annet særtrekk ved pingvinene har med deres orienteringsevne å gjøre. For noen år siden ble 40 adéliepingviner på Antarktis-kysten fanget og ringmerket. De ble så fløyet 2400 kilometer til midten av Rossisen og etterlatt der. To år senere kom tre av dem tilbake til hekkeplassen akkurat da paringstiden skulle begynne. De hadde klart å svømme, gå og skli på magen over alle disse kilometerne med sjø og is. Ikke noen dårlig prestasjon uten kompass!
Paringsleken og yngletiden
Det er særlig interessant å studere pingvinenes paringslek. De forskjellige pingvinartene har sine egne måter å fri på, noe som gjør at vi lett kan holde dem fra hverandre.
De oppvisninger adéliepingvinen holder, er et kapittel for seg. Hannen frambringer et crescendo av trommelignende lyder, strekker langsomt hodet og nebbet oppover og slår luffene mot kroppen med små rykk. Hunnen svarer med å bukke og snu hodet til den ene siden. Det er et tegn på at hannen er godtatt. Så bukker hannen. En har også sett pingviner komme med steiner til hverandre. «Kan en se forskjell på en hann og en hunn ved å dømme etter hvem som gir steiner til hvem?» spør naturforskeren R. L. Penny. Han svarer: «Det er en sjarmerende, men feilaktig oppfatning. Begge to gjør det.»
Når paringen har funnet sted, holder makene som oftest sammen resten av livet. I sin bok Freezing Point forteller Lucy Kavaler at et par som var blitt merket med aluminiumsringer, på beina, holdt sammen i fem sesonger etter hverandre. Vanligvis vender de unge hannene tilbake til det stedet hvor de traff sin make året før. Det hender imidlertid at de unge hunnene ikke vender tilbake, men i stedet finner seg en ny make. Men etter hvert som de blir eldre, blir de mer stabile.
Keiserpingvinene hekker i det mest ugjestmilde miljø. Ungene deres blir ruget ut i en verden av mørke hvor det blåser vind med opptil orkans styrke.
Når hunnen har lagt egget, gir hun det til hannen. Han ruller det opp i en pose som består av en hudfold som ligger like over føttene hans og under fettvalkene på magen. På denne måten blir egget beskyttet mot kulden. Temperaturen kan synke til minus 65 grader celsius, men egget har det hele tiden godt og varmt. Ettersom pingvinen sover i stående stilling, er det aldri noen fare for at egget skal falle ut. Når det er uvær, trykker en rekke rugende hanner seg sammen. Plassene går på omgang, slik at hver enkelt får stå en stund innerst for så å måtte stå en stund ute i kulden. Mens hannene ruger, har de ikke noe å spise. En keiserpingvin kan miste ti av sine 35 kilo i løpet av denne tiden.
Men hva holder hunnen på med? Mens hannen beskytter egget, er hunnen nede ved sjøen og lagrer opp næring i kroppen. Etter to måneder kommer den tilbake, tykk og god og mett. Selv om hannen ikke står akkurat på det stedet hvor hun forlot ham, kan hun kjenne ham igjen på ropet hans. Hun kommer tilbake på den tiden da egget ruges ut. Så snart hun har kommet, kan hannen overlate ungen til henne og dra ned til sjøen for å bygge opp sin styrke og vekt.
Pingvinungen sitter på morens føtter og holder seg varm under hudfolden hennes. Når den er sulten, stikker den det lille hodet fram under folden og piper. Moren gulper da opp noe av den fisken hun har spist, slik at ungen får mat. Når hannen kommer tilbake, skiftes foreldrene på med å ta seg av ungen.
Kampen for å overleve
Kulde og vær og vind krever mange pingvinungers liv. I sin bok The Territorial Imperative sier Robert Ardrey: «Ingen naturlig fare på denne planeten kan måle seg med de forhold som truer livet til keiserpingvinens unger.»
Adéliepingvinene lever i stadig fare på grunn av slike rovfugler som kjempestormfuglen og den antarktiske storjoen. Tukt spiller derfor en viktig rolle for at ungene skal bli beskyttet. Hvis en unge bare beveger seg 20—30 centimeter bort fra reiret, vil foreldrene i det tilstøtende reiret angripe den ubarmhjertig og bite den i ryggen, hodet og luffene mens den kjemper for å komme unna. Dette virker kanskje grusomt, men det tjener til å beskytte ungen, ettersom den ville bli angrepet av storjoer hvis den kom bort fra kolonien.
Bortsett fra mennesket behøver ikke keiserpingvinene å frykte noen skapning på landjorden. Men i vannet er det mange keiserpingviner som blir bytte for sjøleoparder og spekkhoggere. Keiserpingviner som blir forfulgt, kan gjøre loddrette hopp og lande på beina på et isflak halvannen meter over vannflaten. De stoler også på at de er beskyttet når de er flere sammen. Som oftest er det bare de som kommer bort fra flokken, som blir et bytte for fienden.
Det er imidlertid ikke slike fiender, men sult som er den største trusel mot pingvinene. Når det ikke er nok mat å finne på det stedet hvor de holder til, blir de snart borte. Hvis tilgangen på mat øker, øker også pingvinene i antall.
Selv om pingvinene på grunn av sitt utseende kan kalles et samfunn i kjole og hvitt, er det således tydelig at deres liv ikke er en dans på roser. Spesielt keiserpingvinen opprettholder livet under forhold som virker helt ekstreme. Men denne pingvinen er på en enestående måte tilpasset livet i dette miljøet. Den bringer i høy grad ære til ham som har skapt den, Jehova Gud!