De «små menn» i Antarktis

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Uruguay

«OHOI, jeg ser to ’små menn’ på det isfjellet der borte,» ropte en av mannskapet om bord på en forskningsskute i Antarktis. Da de kom nærmere, kunne de se fem «små menn» i kikkertene sine. Snart var det sju stykker der. Men polarforskerne ble overrasket da de oppdaget at disse «små menn» i virkeligheten var pingviner. Pingvinene var på sin side opptatt med å hoppe fra det iskalde vannet og opp på isflak for bedre å kunne se de rare skapningene som hadde invadert deres isrike.

Pingvinene er for Antarktis det isbjørnene er for Arktis. De er imidlertid ikke alle like, for alle slag har sin særegenhet og sine egne vaner, som skiller dem fra hverandre.

Keiserpingvinen

De største og mest imponerende av dem alle er keiserpingvinene, som veier cirka 40 kilo og er nærmere 120 centimeter høye. De legger egg og ruger ut ungene sine under hardere forhold enn noen annen skapning man kjenner til — mens temperaturen kryper under minus 55 grader celsius og det raser voldsomme snøstormer.

Hunnen legger bare ett egg. Deretter skiftes hannen og hunnen om å holde egget på føttene sine, gjemt under et lag av hudfolder som henger ned fra kroppen. Mens den ene passer på egget, drar den andre ut i sjøen for å spise. Når så maken kommer tilbake og egget flyttes over til dens føtter, passer de begge på at det ikke kommer nær isen, som de står på.

For å beskytte seg mot den voldsomme vinden er det nødvendig med samarbeid. Et stort antall keiserpingviner klynger seg derfor sammen. De skifter plass med jevne mellomrom, slik at ikke de samme fuglene alltid må stå ytterst i ringen og skjerme mot snøstormen.

Adéliepingvinen

Adéliepingvinen hører også hjemme i Antarktis, men er mye mindre enn keiserpingvinen, og de har ikke de samme hekkeplassene. Dette er pingvinfamiliens klovn. Den er svært nysgjerrig, og måten den oppfører seg på, er komisk, særlig dens vraltende gange, som utføres i den rene Charlie Chaplin-stil.

I likhet med andre pingviner har den en tunge med skarpe haker som vender innover. Hvor praktisk er ikke det når den skal fange fisk! Når fisken er på vei ned pingvinens hals, kan den bare bevege seg i én retning.

Forskere har brakt slike pingviner langt bort fra hekkeplassene deres for å studere orienteringsevnen deres. Skaperen har gitt dem, i likhet med andre fugler, et innebygd navigasjonssystem. Det ser ut til at de hovedsakelig navigerer ved hjelp av solen. Når det er overskyet, flakker de planløst omkring, som om de er usikre på hvilken vei de skal dra. Men når solen er framme, kan de straks orientere seg og finne den rette veien hjem.

Eselpingvinen

På Falklandsøyene eller Malvinasøyene er det mange slags pingviner. Nær Port Stanley går velvoksne eselpingviner i land på hekkeplassene sine.

Fra York Bays strand, som ligger like i nærheten, kan vi betrakte disse «små mennene» idet de kommer opp på land. De har nå tilbrakt flere måneder i sjøen og har tilbakelagt flere tusen mil i sin søken etter mat i det kalde vannet i Sør-Atlanteren. Når vi ser nøye etter, kan vi se at pingvinene prøver å holde tritt med bølgene til disse er i ferd med å brytes. Idet de brytes, hopper pingvinene fort opp og lander på svømmeføttene sine. De vasser mot land så fort de korte bena kan bære dem, for å unngå at den neste bølgen velter over dem og skyller dem til sjøs igjen. Men av og til kan de bli skylt ut igjen, og da må de gjøre et nytt forsøk og løpe litt raskere enn forrige gang.

Når eselpingvinen er utenfor bølgenes rekkevidde, går den inn i rekken av hundrevis eller tusenvis av andre som vralter av sted over sanddyner og mellom diddle-dee-busker og gresstuer mot hekkeplassen flere hundre meter fra stranden. Hvis en av dem føler seg sliten og ønsker å hvile litt eller vil ta seg en liten blund, stanser også de som kommer i rekken bak ham. De venter uten å klage til denne pingvinen våkner, og gjenopptar så sin vandring.

Paringsleken hos pingvinene er interessant. Når hannen ser seg om etter en kone, tar han med seg en stein og legger den ved føttene til sin mulige brud. Hvis hun tar imot den, blir de mann og kone. Men det er meget vanskelig å se forskjell på hannen og hunnen. Til og med pingvinene kan av og til ha problemer med dette, og en hann kan komme til å gi steinen til en annen hann. Dette er selvfølgelig en fornærmelse og fører til et voldsomt slagsmål.

Etter å ha slått seg sammen bygger paret et primitivt reir av litt gress, noen pinner og en del småstein. Deretter legger hunnen to egg. Hvert par har sin egen private grense for sitt territorium, og under rugingen vokter de den med et vaktsomt øye. Men det er ikke uvanlig at en pingvin «låner» småstein og andre byggematerialer fra naboens reir, når denne ikke er oppmerksom. Dette skaper mye støy på hekkeplassen. Mens noen er opptatt med tvister i forbindelse med territoriene, prøver andre å bringe tilbake stjålne eiendeler. I disse oppgjørene tilføyer de hverandre harde hogg med nebb og klør og voldsomme slag med luffene. Bibelen kaller en slik oppførsel «dyrisk», og vi mennesker bør ikke etterligne den. — Jak. 3: 14—18, NW.

Foreldrene skiftes om å passe de små. Dette gjør det mulig for en av dem å gå ned til sjøen for å spise fisk, blekksprut, reker eller andre skalldyr. Når den kommer tilbake, mater den ungene ved å gulpe opp noe av det den har spist.

I begynnelsen er ungene dekket med dun og er helt hjelpeløse. Når de er blitt store og har kommet fram til den tiden da de skal i vannet, har de fått fjær, som er maken til de voksnes — meget små, glatte og vanntette fjær.

Pingvinene er svært klosset på land, og når en eselpingvin har det travelt og de små bena ikke kan bære den raskt nok, slenger den seg ned på magen og basker seg framover ved hjelp av luffer og ben. Den farer som en kjelke bortover sanden.

Beboerne på Falklandsøyene tok tidligere pingvinegg fra hekkeplassene, ettersom de betraktet dem som en delikatesse. Men myndighetene har prøvd å få de innfødte til å slutte med dette, slik at eselpingvinene ikke skal bli utryddet i likhet med mange andre pingvinarter.

Hoppepingvinen

På Falklandsøyene har en også sett hoppepingvinen, som har fjærdusker til hodepynt. Mens eselpingvinene velger sandete steder som hekkeplasser, foretrekker hoppepingvinene klippefylte kyster. I stedet for å ta den letteste veien rundt en klippe hopper eller kravler de fra avsats til avsats oppover den bratteste delen av klippen.

De er på vakt mot sine fiender, særlig mot sjøleoparden. Når de skal vende tilbake til sjøen, undersøker de vannet nøye for å se om det er trygt å hoppe uti. Dusinvis av hoppepingviner samler seg ytterst på knauser eller klipper og speider forskende ut over vannet for å se om det er noen sel i sjøen. Flere samler seg bak dem, og gruppen vokser. Plutselig blir en av dem dyttet utfor kanten og ned i vannet. De som er tilbake, følger med for å se hva som hender med deres «falne venn». Hvis de plutselig ser en skumsprøyt og den forsvinner, vet de at det ennå ikke er trygt nok til å hoppe uti. De vender derfor tilbake til hekkeplassen og venter en stund før de prøver igjen. Men hvis de ser at den svømmer uskadd utover sjøen, vet de at vannet er trygt, og resten hopper uti og setter igjen kursen utover.

Iblant venter imidlertid en klok og erfaren, gammel sel til noen av dem har svømt uskadd et stykke utover. Du kan sikkert tenke deg hva som videre skjer! Etter at hundrevis av hoppepingviner har jumpet uti det tilsynelatende trygge vannet, kan den og andre seler glede seg over et virkelig festmåltid.

Mange slags pingviner

Som vi har sett, finnes det mange forskjellige pingvinarter — en kjenner til 17 nålevende arter — hver med sine særtrekk. Brillepingvinen er observert på kysten av Sør-Afrika og på mange av øyene i det sørlige Atlanterhav.

Kongepingvinen er den nest største av pingvinene. En har sett den på og i nærheten av Falklandsøyene.

Humboldtpingvinene er oppkalt etter Humboldtstrømmen i Stillehavet. Det kjølige vannet i denne strømmen gjør det mulig for dem å leve i Chile og Peru og så langt nord som på Galápagosøyene. Det er det nordligste stedet en har funnet pingviner. På atlanterhavssiden av Sør-Amerika har en til sine tider sett pingviner så langt nord som i Uruguay og Sør-Brasil.

Den minste pingvinen, dvergpingvinen, måler fullvoksen bare 15 centimeter og finnes bare på noen få Øyer i Stillehavet. Det de alle har felles, er at de mangler evnen til å fly i luften, slik som andre fugler. Men med de kraftige luffene sine kan de «fly» under vann. Når de svømmer, beveger de luffene vekselvis og kan minne mer om en som crawler, enn om en fugl som flyr i luften.

Folk i mange deler av verden har betraktet pingviner i zoologiske hager. Men det er spesielt morsomt å se tusener av dem samlet i sine naturlige omgivelser.