Hvorfor de tyr til terror

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland

ET KJENT ansikt smilte ned fra hundrevis av valgplakater på oppslagstavlene rundt om i byen. Peter Lorenz var kandidat til stillingen som borgermester i Vest-Berlin, og et av hovedpunktene i hans valgprogram var sikkerhet. «Større handlekraft for å trygge sikkerheten,» sto det på plakatene. «Berlinerne lever i fare . . . kriminaliteten øker,» sto det på løpesedler som ble delt ut av Lorenz’ parti.

Men så, kort tid før valgdagen, kunne en se det samme kjente ansiktet i tusener av aviser — denne gang med et trett, uttrykksløst blikk og uten briller. «Peter Lorenz — fange hos bevegelsen 2. juni,» sto det skrytende på et skilt som var anbrakt foran ham. Peter Lorenz var nå et offer for den terror som han selv kjempet imot! Han ble ikke satt på frifot før de vesttyske myndigheter hadde gått med på samtlige av kravene fra kidnapperne.

Politisk terror og vold er i den senere tid blitt tatt i bruk over hele jorden og har spredt seg som en dødbringende pest. Ja, i løpet av den uken da Lorenz ble holdt som fange, kunne tyske aviser også fortelle om en rekke andre politiske voldshandlinger:

Argentina: «Ekstremister har skutt den kidnappede amerikanske konsulen John Patrick Egan.»

Sør-Frankrike: «Det ble forvoldt store materielle skader søndag natt i en rekke på seks bombeangrep.»

Kenya: «Den en gang så fredelige hovedstaden, Nairobi, er nå i terrorens skygge. Et bombeangrep på en buss førte til at 27 ble drept og 36 skadd.»

Roma: «En demonstrant ble livsfarlig såret under en [blodig] gatekamp . . . mellom unge høyre- og venstreekstremister.»

Nord-Irland: «Trass i våpenhvilen ble to mennesker drept i natt i Belfast, og to andre ble såret.»

Israel: «En terroristaksjon mot et hotell i Tel Aviv endte med et blodbad tidlig torsdag morgen . . . 14 ble drept.»

Og alt dette skjedde bare i løpet av en uke! Det er ikke rart at folk spør: «Hvor kommer det hele til å ende? Er det ikke noe som kan gjøres?» Den vesttyske forbundskansleren, Helmut Schmidt, sa imidlertid i en tale til nasjonalforsamlingen i Bonn: «Den konstitusjonelle stat kan ikke gi noen garanti for beskyttelse mot terror og anarkistisk vold . . . Ikke engang militære og politiske diktaturvelder er i stand til å gi absolutt beskyttelse.» I et forsøk på å finne en løsning på dette problemet stilte dagsavisen Tagesspiegel, som kommer ut i Vest-Berlin, dette spørsmålet:

«Hva har skjedd med slike verdensorganisasjoner som FN eller med solidariteten landene imellom, ettersom de ikke forlanger at politiske mordere, kidnappere og flykaprere skal utleveres eller i det minste stilles for retten? Et slikt onde kan ikke fjernes så lenge det er umulig å rykke det opp med roten.»

Det er sant, men hva er egentlig det ondes rot? Vil problemet bli løst ved at terroristene blir stilt for retten og dømt? Hvis vi ser litt nærmere på hva som ligger til grunn for deres voldshandlinger, vil vi forstå at røttene stikker langt dypere enn som så.

Veien til vold

Idealistiske ungdommer trenger ikke noen til å fortelle seg at det er noe galt med samfunnet omkring dem. Behovet for en forandring ligger klart i dagen. Men deres røster har ofte hatt liten virkning på dypt rotfestede systemer. Den protestbølge som fikk sin begynnelse i de vestlige industriland i 1950-årene, var fredelig i begynnelsen. Mange kan fremdeles huske at demonstranter marsjerte fra Aldermaston i England under slagordet «Forby atombomben». Men atombomben ble ikke forbudt. Lagrene av kjernefysiske våpen øker hurtigere enn noen gang.

Lignende skuffelser i forbindelse med Vietnamkrigen, borgerrettighetene og andre stridsspørsmål har skapt grobunn for mer aktive former for protest. Den tilsynelatende suksess som revolusjonær vold har hatt i slike land som China og Cuba, har styrket manges tro på at en forandring bare kan komme i stand ved at de som har makten, blir styrtet ved vold.

«Ødelegg det som ødelegger deg» ble protesterende Berlin-studenters revolusjonære slagord i 1960-årene. De resonnerte som så at ettersom den etablerte stat ikke hadde løst menneskehetens problemer, måtte den fjernes og erstattes — om nødvendig ved vold. Den gruppen som kidnappet Lorenz, uttrykte det på denne måten: «Ord og krav utretter ingenting når det gjelder å forandre det som er galt i dette landet . . . Bare vold og våpen kan sette en stopper for fascismen.»

Den kjente tyske journalisten Fritz René Allemann forklarer deres strategi på denne måten: «Hensikten med terror — noen ganger anvendt på den mest brutale og grusomme måte, noen ganger høyst raffinert og listig gjennomført — er å provosere overklassen og å riste underklassen ut av dens dvale og fatalistiske resignasjon ved å vise dem at myndigheter og herskere ikke lenger er utenfor rekkevidde.»

På denne måten har de metoder som blir benyttet i religionskonflikten i Nord-Irland og av «frigjøringsbevegelser» blant minoritetsgrupper i andre land, spredt seg til velstandslandene i den vestlige verden. «Bygeriljagrupper» opererer i moderne, jungellignende byer, hvis enorme høyblokker og upersonlige gater gir dem rike muligheter til å holde seg skjult. Lynangrep, deriblant bankran, bombeangrep, «henrettelser» av upopulære politikere og kidnapping av fremtredende personligheter i den hensikt å få løslatt fengslede terrorister er etter hvert blitt nokså dagligdagse foreteelser.

Det er også en annen faktor som har bidratt mye til å skape et slikt klima, en faktor som ofte blir oversett. Hvilken faktor er det?

Presteskapets rolle

En som er religiøs, vil kanskje i all oppriktighet spørre om hvorfor ikke religionen har bidratt mer effektivt til å begrense antallet av politiske voldshandlinger. Er ikke kristendommen imot bruken av vold og makt? Lærer ikke den sine tilhengere å vise nestekjærlighet?

Heinrich Albertz, en tidligere borgermester i Vest-Berlin som også er ordinert prest i den evangelisk-lutherske kirke og medlem av kirkens synode, gir oss en viss idé om svaret. Under et fjernsynsintervju i slutten av 1974 innrømmet han: «Vi har alle skyld i at tingene har utviklet seg på denne måten, for når alt kommer til alt, er de våre sønner og døtre.» Noe som gir hans ord vekt, er det faktum at én av de fire angivelige ledere for den beryktede BaaderMeinhof-terroristorganisasjonen, som er anklaget for fem mord og en rekke mordforsøk foruten bankran, brannstiftelser, bombeangrep, falskneri og grovt tyveri, er datter av en protestantisk prest!

Det store flertall av katolske og protestantiske prester vil riktignok ikke stå åpent fram og si at de er tilhengere av vold og terror. Men deres gjerninger taler tydeligere enn deres ord. De har mye til felles med foreldre som sier til sine barn at de ikke får lov til å røyke, men lar være å forklare dem hvorfor, samtidig som de selv fortsetter å røyke og således på en indirekte måte oppfordrer barna til å gjøre det. Prestene fordømmer kanskje det terroristene gjør, men de har selv kultivert den jord hvor terroren og voldshandlingenes sæd har slått rot og vokst opp. Hvordan det?

Tenk på de metoder de religiøse ledere har benyttet i flere hundre år i middelalderen, da de var sterke nok til å påtvinge staten sin vilje. Utgjør ikke deres blodige korstog, inkvisisjonsprosesser, kjetterbål, heksejakter, «omvendelser» ved sverdet og andre voldsmetoder et kraftig bevis for at de ikke næret noen motvilje mot terror og vold når det tjente til å fremme deres sak? Er deres holdning til vold blitt forandret i tidens løp?

De to verdenskrigene som ble utkjempet i kristenheten, viser at svaret er nei! Historien viser at de politiske ledere på begge sider i disse konfliktene kunne gjøre regning med den fulle støtte fra kirkesamfunnene når de sendte sine unge menn ut for å begå voldshandlinger. Den britiske brigadegeneralen Frank P. Crozier sa: «De kristne kirkesamfunn er de beste vi har til å skape blodtørst, og dem har vi fullt ut benyttet oss av.» Den vedvarende religionskrigen i Nord-Irland viser tydelig at menneskene i kristenheten er tilbøyelige til å begå voldshandlinger, uansett hvor mange fagre ord prestene taler om fred.

Når noen prester først hadde støttet vold i form av krig for «Gud og fedrelandet», falt det dem heller ikke vanskelig å forsvare vold til støtte for politiske saker som enkelte mennesker mener er «rettferdige». Henry W. Malcolm, som er prest ved et universitet som drives av den presbyterianske kirke, skrev således i den tiden radikale studenter protesterte mot Vietnamkrigen:

«De som mener at prestene ikke burde blande seg opp i offentlige saker, for eksempel i politikk, økonomi, fattigdom, krig og fred, forstår egentlig ikke presteembetets. . . . historie det er de som gir synlige beviser for deres tros mest grunnleggende læresetninger. Og dette forhold går ikke upåaktet hen av radikale studenter rundt om i landet.»

Malcolm viser så i hvilken utstrekning prester kan bli engasjert i politiske bevegelser:

«Hvis det også betyr at det må treffes visse tiltak for å forandre det styrte samfunn til et friere samfunn, må dette også forsøkes. Alt tatt i betraktning er det på grunn av dette at universitetspresten slutter seg til de radikale studentene.»

Det kommer nå stadig meldinger om at prester engasjerer seg i frigjøringsbevegelser over hele jorden. Mange nøyer seg ikke med å ta til orde for at det de stempler som «undertrykkende» systemer, skal omstyrtes, men deltar også aktivt i voldshandlingene. På den måten får de det til å se ut som om voldshandlingene er moralsk riktige, som om de skulle være i harmoni med Guds vilje. Et typisk eksempel er følgende uttalelse av den colombianske katolske presten Camillo Torres, som døde for en tid siden i kuleregnet fra en soldats gevær:

«Revolusjon innebærer å innsette en regjering som gir mat til de fattige, kler de nakne og underviser de uvitende, kort sagt, en regjering som viser kjærlighet . . . Av den grunn er revolusjon ikke bare en mulighet for de kristne, men faktisk en plikt hvis det er det eneste effektive middel til å oppnå at alle blir vist denne kjærlighet.»

Kan du bebreide de unge i vår tid at de tror at de kan oppnå et rettferdig samfunn ved egne anstrengelser — at de tror at de handler i harmoni med Guds vilje, fordi Gud ikke selv er i stand til å handle eller unnlater å gå til handling? William F. Starr, en protestantisk rådgiver ved Colombia universitet, framholdt at dette syn ble forfektet av den avdøde tyske protestantiske teologen Dietrich Bonhoeffer, nemlig at «verden selv, mennesket selv som lever i verden, dekker behov og løser problemer; det er ikke Gud som gjør det». Til dette tilføyer Starr: «Som Bonhoeffers tilhørere gjentar vi hans anmodning om at Gud ikke lenger må bli bedt om å gjøre det menneskene kan gjøre for seg selv og for hverandre.»

Hvis det er så at menneskene er overlatt til seg selv, vil mottoet «ødelegg det som ødelegger deg» sikkert fortone seg for mange som et lovlig middel som de kan bruke til å rette på regjeringers skuffende feilgrep. Men er dette egentlig løsningen?

Den virkelige løsning

Det ville være naivt å tro at alle de slutninger terroristene trekker, er feilaktige. De ignorerer ikke kjensgjerningene, men de ser at de nåværende systemer har kommet til kort når det gjelder å løse politiske, økonomiske, rasemessige og miljømessige problemer. Men er deres løsning — å erstatte de nåværende systemer med et system de selv har valgt, ved vold — den rette? Eller vil den bare innebære at én form for undertrykkelse Iverksatt av ufullkomne mennesker blir erstattet av en annen?

Hvordan forholder det seg på den annen side med dem som mener at en bør arbeide «innenfor systemet»? Har forholdene i verden så mye som begynt å utvikle seg i riktig retning som følge av det de har sagt og gjort? Det blir flere og flere fattige, arbeidsledige, analfabeter, sultende og hjemløse i verden, foruten et stadig større antall flyktninger — og alt dette viser at svaret må være et ettertrykkelig nei!

Har ikke ufullkomne mennesker til fulle vist at de ikke er i stand til å frambringe de verdensomfattende forandringer som må til for at hele menneskeheten skal få oppleve fred og lykke? Men sett at forandringen kunne komme fra en kilde utenfor menneskenes område, fra en kilde som har makt til å styrte alle de krigerske, selviske og nasjonalistiske herskere i vår tid og erstatte dem med en universell regjering som virkelig vil tjene hele menneskehetens interesser. Bibelens profetier viser at det er nettopp dette menneskenes Skaper har lovt å gjøre:

«I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike [en regjering], som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.

Bibelen viser også at det da vil bli en fullstendig ny ordning på jorden, en ordning hvor det skal herske en slik fred, likhet og broderkjærlighet som så mange i dag inderlig ønsker. — Se 2 Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—5.

Kristenhetens prester har unnlatt å gjøre de unge kjent med at dette er Guds hensikt. De har derfor en stor del av ansvaret for at radikale mennesker er blitt villedet til å benytte terror og vold. De kunne ha gjort mye for å forhindre terrorisme hvis de hadde utført sitt oppdrag og lært de unge om Guds storslagne hensikter i stedet for å anbefale menneskers løsninger. De som ikke tar Guds hensikter i betraktning, kan bare høste det israelittene i gammel tid høstet da de unnlot å ta Gud i betraktning:

«Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.» — Jer. 14: 19.

Er det ikke akkurat det som skjer i dag? Det vil derfor være forstandig å se bort fra de begrensede løsninger som er uttenkt av ufullkomne mennesker, og sette sin lit til at Gud skal løse problemene over hele verden ved hjelp av sitt rike. Først når det skjer, kommer den fred og rettferdighet som mange terrorister har et oppriktig ønske om, til å bli en realitet.