Hva kjemper de for? En bedre verden?

FOR tiden finnes det antagelig nærmere 150 grupper omkring på jorden som gjør bruk av vold i håp om å oppnå en bedre verden. Det er delte meninger om hva man skal kalle disse gruppenes medlemmer — frigjøringsaktivister eller rett og slett terrorister — men de fleste vil være enige i at det blir stadig vanskeligere å ignorere dem.

Ifølge den kanadiske avisen Star som utgis i Toronto i Canada, er terrorvirksomheten tiltagende. Denne avisen påstår for eksempel at det fant sted over 3000 terrorhandlinger i verden i 1979, såsom politiske kidnappinger og attentater, kapringer, bombeeksplosjoner og væpnede angrep. «Og de som forsøker å gjøre noe med denne situasjonen, øyner ingen løsning,» sier avisen.

Hva er terrorisme?

En ordbok definerer «terrorisme» på denne måten: «Ulovlige voldshandlinger som blir begått i et organisert forsøk på å styrte en regjering.» Men enkelte hevder at «voldshandlinger» som blir satt i verk for å styrte en undertrykkende regjering, er berettigede og derfor ikke ulovlige. De kan peke på at mange nasjoner, deriblant flere som er blant de mektigste i vår tid, er blitt til fordi noen gjorde opprør mot et styre som de fant undertrykkende eller uønsket.

Som journalisten Walter Nelson innrømmer, er det derfor «vanskelig å definere hvem som er terrorist, og hvem som tilhører en nasjonal frigjøringsbevegelse». Men uansett hva disse gruppene kalles, og til tross for at de har forskjellige mål, har de alle sammen noe til felles. Den britiske forfatteren Christopher Dobson hevder at dette er «at de forkaster det samfunnet de lever i, og ønsker å ødelegge det» og dessuten den oppfatning «at vold er nødvendig for å gjøre verden til et bedre sted».

I en verden som har blødd i tusener av kriger, deriblant to verdenskriger, faller det ikke vanskelig for disse gruppene å si: ’Hvorfor skulle det være galt av oss å gjøre bruk av vold for å oppnå en bedre verden, når mektige nasjoner både før og nå ikke har sett noe galt i å gjøre det samme i større målestokk og i den samme hensikt?’

Hvem lar seg rive med, og hvorfor?

Unge mennesker har lett for å være idealister. Vanligvis reagerer de lett på urettferdighet. Samtidig speider de etter en «sak», et eller annet som kan gi deres liv mening. Og så spør de: Hva kunne vel være viktigere enn å kjempe for å fjerne urettferdighet og arbeide for at det skal bli en bedre verden?

«De fleste terrorister blant de venstreorienterte har en bemerkelsesverdig god utdannelse og høy intelligens,» uttalte Walter Nelson. En psykiater ved universitetet i Roma som foretok en undersøkelse i forbindelse med de røde brigader, fant ut at de fleste av dem han intervjuet, var fra velstående familier som gikk i kirken, og at de gjerne var studenter eller hadde fullført sosialvitenskapelige studier.

En bok som heter The Terrorists, understreker at det selvfølgelig «ville være galt å tro at alle terrorister er intellektuelle som kjemper ut ifra idealistiske motiver». Noen nyomvendte blir trukket med på grunn av løftet om eventyr, ønsket om å føle spenningen ved å være med på noe farlig, håp om å skaffe seg lettjente penger eller muligheten for å få rikelig tilgang på narkotika og uhemmet sex.

Hvordan blir folk involvert?

Den ovennevnte boken av C. Dobson og R. Payne besvarer dette spørsmålet slik: «De går ikke rett og slett og søker om medlemskap, men blir gradvis involvert etter å ha truffet mennesker som deler deres bekymringer på grunn av forholdene i verden, og som allerede har gått inn for å løse disse problemene med voldsbruk.»

De som «har gått inn for å løse disse problemene med voldsbruk», har ikke nødvendigvis vært innstilt på å gjøre bruk av vold helt fra begynnelsen av. Den amerikanske journalisten Claire Sterling har drevet utstrakt forskning i forbindelse med «terrorgrupper», og hun hevder at de «alle begynte som utbrytere fra relativt ikke-voldelige bevegelser som var spesielt opprørt over politiske, økonomiske, religiøse eller etniske forhold».

Det er ikke vanskelig for unge mennesker å treffe personer som «deler deres bekymring» og deres opprørthet over «politiske, økonomiske, religiøse eller etniske forhold». De kan lett bli påvirket av slike personer, spesielt når de har flyttet hjemmefra og kanskje også er under påvirkning av «bevissthetsutvidende» narkotiske stoffer og er omgitt av alle de forskjellige slags protestbevegelser som mange av vår tids universiteter er blitt kjent for.

Når noen først har kommet inn i en slik gruppe, er det ytterst vanskelig for ham å trekke seg tilbake fra den. En pågrepet tysk terrorist har fortalt at en som ønsker å trekke seg ut av det hele, befinner seg i samme dilemma som en soldat på slagmarken som plutselig oppdager at han kjemper på gal side. Han må enten fortsette å kjempe for å unngå å bli drept av fienden eller trekke seg tilbake og risikere å bli drept av sine egne kamerater som forræder.

En kamp for en bedre verden?

En forutsetning for å kunne skape en bedre verden er evnen til å innføre et styre som virkelig er bedre. Enkelte grupper har nok bestemte idéer om hva som bør erstatte det systemet de ønsker å ødelegge. Andre har bare de vageste forestillinger om det og kanskje ikke engang det. Men i alle fall håper de at terrorismen skal skape publisitet for deres sak.

Hvis en gruppe ikke klarer å nå sine idealistiske mål eller å få bred støtte, kan det føre til resignasjon. Idealismen svikter og etterlater seg et tomrom som snart blir fylt av raseri og fortvilelse. De som har det slik, gjør kanskje bruk av vold for å få utløsning. Noen mener at det er dette som har skjedd med den gruppen som japanske politifolk og psykologer har uttalt følgende om: «Det later til at det som har betydning for medlemmene av den røde armé nå om dagen, . . . simpelthen er vold for voldens egen skyld, i all dens gru.»

Blott og bar brutal vold har også kjennetegnet den terrorisme som har hjemsøkt Italia i mange år. Noen hevder at den ustabile regjeringssituasjonen der i landet — det har vært regjeringsskifte gjennomsnittlig hver niende måned siden 1945 — har bidratt til en følelse av at alt flyter og er på det uvisse, en følelse som kan gi grobunn for «terrorvirksomhet».

Ingen tidligere eller nåværende menneskelig regjering har noen gang opplevd at alle dens undersåtter har betraktet den som ideell, fullstendig rettferdig og fullt ut tilfredsstillende i alle henseender — og noen ganger har ikke engang flertallet hatt en slik oppfatning. Likevel er det nettopp en slik regjering som må til hvis det virkelig skal kunne bli en bedre verden.

Uansett hva frigjøringsaktivister og terrorister påstår og kanskje oppriktig tror på, er de derfor egentlig ikke opptatt med å kjempe for en bedre verden. De kan i beste fall oppnå å erstatte en ufullkommen regjering med en ny regjering som også er ufullkommen og kanskje i det lange løp like utilfredsstillende som den foregående.

Det finnes likevel mennesker som virkelig kjemper for en bedre verden, og som gjør det uten å ty til vold. Det finnes også tidligere terrorister og frigjøringssoldater blant dem. I neste artikkel forteller en ung tysker om hvordan han forandret kampmetoder for å oppnå en bedre verden.

[Ramme på side 4]

SJOKKERENDE HENDELSER I DEN SENERE TID

Antall omkomne i terroraksjoner fortsatte å stige i de forløpne to årene. Nedenstående eksempler er fra den tiden:

1980

39 drept i Guatemalas spanske ambassade under et gisseldrama

Nicaraguas forhenværende leder Somoza drept i Paraguay

13 drept, 215 skadd ved et bombeattentat under Oktoberfesten i München i Vest-Tyskland

84 drept, 160 skadd ved en bombeeksplosjon på jernbanestasjonen i Bologna i Italia

Fire drept, ni skadd i en bombeeksplosjon i Paris

18 skadd i bombeattentat ved International Convention Center i Filippinene

En av lederne for antiterror-politiet, general Enrico Calvaligi, drept

1981

Den amerikanske språkforsker Chester Bitterman kidnappet og drept i Colombia

Sir Norman Stronge, tidligere president i Nord-Irlands parlament, og hans sønn drept

Pakistansk diplomat drept om bord i et kapret fly

USAʼs president, Reagan, skutt

13 drept, 177 såret av granater i filippinsk katedral

Økonomiminister i den tyske delstaten Hessen, Heinz Karry, drept

Pave Johannes Paul II skutt i Roma

Tre katolske nonner drept i El Salvador

74 medlemmer av Irans regjeringsparti drept ved bombeattentat i partiets hovedkvarter

Fransk ambassadør drept i Libanon

En bombeeksplosjon ved USAʼs base i Vest-Tyskland skader 20

20 drept i en bombeeksplosjon i Beirut i Libanon

60 gisler holdt i 15 timer i det tyrkiske konsulat i Paris

Enda en bombeeksplosjon i Beirut dreper minst 50 og skader over 250

President Rajai og statsminister Bahonan drept i et bombeattentat i Iran

Egypts Anwar Sadat drept i et attentat

To drept, 99 såret ved en bombeeksplosjon i en synagoge i Belgia