Hva sier Bibelen?
Hvorfor ble polygami tillatt?
DA JESUS KRISTUS var på jorden, framholdt han Guds norm for ekteskapet. Da han ble spurt om en mann hadde lov til å skille seg fra sin hustru «for enhver saks skyld», svarte han: «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» — Matt. 19: 3—6.
En sann kristen kan følgelig ikke være polygamist. Apostelen Paulus skrev i samsvar med Jesu veiledning: «Hver mann [skal] ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann.» (1 Kor. 7: 2) Han skrev også: «En hustru [bør ikke] forlate sin ektemann; men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen; og en ektemann bør ikke forlate sin hustru.» (1 Kor. 7: 10, 11, NW) Paulus skrev videre om seg selv og andre kristne som tok ledelsen som eksempler for menigheten: «Har vi ikke rett til å føre en søster med oss som hustru [ikke: ’søstre som hustruer’], liksom de andre apostler og Herrens brødre og Kefas?» — 1 Kor. 9: 5.
Men ettersom Guds norm for kristne er at de skal ha én hustru eller én ektemann, hvorfor tillot da Gud at de som tilhørte hans paktsfolk i gammel tid, Israel, hadde mer enn én hustru?
En kort oversikt over polygamiets historie
Polygami var ikke en samlivsform som begynte blant sanne tilbedere av Jehova Gud. Den første som ifølge beretningen levde i polygami, var Lamek, en etterkommer av den troløse Kain. (1 Mos. 4: 19) Men Guds tjener Noah hadde bare én hustru, og hans tre sønner hadde også bare én hustru hver. (1 Mos. 7: 13; 1 Pet. 3: 20) Guds venn Abraham hadde én hustru, Sara. Men ettersom Sara lenge hadde vært ufruktbar, og ettersom hun visste at Abraham hadde fått løfte om en «ætt», overtalte hun Abraham til å ha omgang med hennes egyptiske trellkvinne, Hagar, som derved ble Abrahams medhustru. (1 Mos. 16: 1—4) Abrahams sønn Isak, som Sara senere fødte som følge av et mirakel, og som var den lovte «ætt», hadde bare én hustru. (1 Mos. 21: 2, 12; 24: 67) Isaks sønn Jakob hadde imidlertid to hustruer, noe som skyldtes at han ble ført bak lyset av sin svigerfar, Laban. Jakob hadde også medhustruer. — 1 Mos. 29: 21—29; 30: 1—13.
Da så loven ble gitt, innførte ikke den polygami eller ordningen med medhustruer, og den oppmuntret heller ikke til dette. I virkeligheten var det tydeligvis bare et fåtall i det gamle Israel som levde i polygami. Dette fåtall besto først og fremst av de rike og mest fremtredende i samfunnet, skjønt de var ikke de eneste. (Dom. 8: 30; 2 Krøn. 11: 21) For kongene blant folkeslagene var det et slags «statussymbol» å ha mange hustruer. — 2 Sam. 16: 20—22.
De uttalelser vi finner i Salmene, Ordspråkene og Predikerens bok om lykkelige ekteskap, ser ut til å forutsette monogami. «Gled deg i din ungdoms hustru!» sier Ordspråkene 5: 18. Og Predikeren 9: 9 gir dette rådet: «Nyt livet med en hustru som du elsker, alle dager i ditt tomme liv, som Herren har gitt deg under solen.» (Jevnfør Salme 128; Ordspråkene 18: 22; 31: 10—31.) Den fare polygami kunne medføre, ble dessuten understreket i Guds veiledning til konger: «Han [kongen] skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveie.» (5 Mos. 17: 17) Kong Salomo ignorerte denne advarselen, og det fikk sørgelige følger for ham. — 1 Kong. 11: 4—6.
Moseloven oppmuntret ikke til polygami; beskyttet kvinnene
Bestemmelsene i loven oppmuntret ikke til polygami — snarere tvert imot. Hver gang en mann hadde hatt samleie med sin hustru, var han uren i religiøs forstand en hel dag. (3 Mos. 15: 16, 17) Hvis en hebreer hadde omgang med flere hustruer, ville det følgelig oftere medføre visse problemer, ettersom urenhet hindret en mann i å delta i en rekke former for virksomhet. (3 Mos. 7: 20, 21; 1 Sam. 21: 3—5; 2 Sam. 11: 11) Arveloven krevde at en mann skulle gi en dobbelt del av arven til sin førstefødte sønn, selv om denne var sønn av en hustru som han elsket mindre enn en annen. (5 Mos. 21: 15—17) I denne sammenheng var polygami ikke noe å trakte etter.
Selv om polygami ble tolerert, beskyttet loven kvinnene og ga hebraiske kvinner en langt høyere og mer ansett status enn kvinnene hadde blant andre folk. Hvis en mann forførte en jomfru som ikke var forlovet, måtte han gifte seg med henne og kunne aldri skille seg fra henne. (5 Mos. 22: 28, 29; 2 Mos. 22: 16, 17) Hvis en mann kom med falske anklager mot sin hustru og hevdet at hun ikke var jomfru da de giftet seg, kunne han aldri skille seg fra henne. (5 Mos. 22: 13—21) En mann som hadde flere hustruer, måtte også forsørge en hustru som han elsket mindre, og gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot henne. (2 Mos. 21: 10, 11) Når en soldat tok en utenlandsk jomfru som krigsfange, kunne han ta henne til hustru. Men hvis han senere sendte henne fra seg fordi han ikke syntes om henne, kunne han ikke selge henne til en annen. Han måtte la henne dra dit hun selv ville. (5 Mos. 21: 10—14) Det var en velsignelse for disse pikene at soldatene fikk lov til å gifte seg med dem, for ellers ville de ha vært uten hjem og uten venner.
En mann kunne dessuten ikke skille seg fra sin hustru uten grunn. Han måtte skrive et skilsmissebrev til henne. Dette ville kreve en offentlig myndighet som vitne. Brevet ville sannsynligvis bli skrevet i nærvær av byens eldste, noe som ville gjøre det rettsgyldig. Denne bestemmelsen, foruten den at en mann ikke kunne gifte seg med denne hustruen igjen hvis hun i mellomtiden hadde vært gift med en annen som så døde eller skilte seg fra henne, tjente som en advarsel mot forhastede skilsmisser. (5 Mos. 24: 1—4) Skilsmissebrevet utgjorde dessuten et juridisk bevis for at kvinnen var fri til å gifte seg igjen. Det beskyttet henne mot å bli anklaget for prostitusjon eller ekteskapsbrudd. — Jevnfør 5 Mosebok 22: 13—21.
«Inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk»
Gud traff altså visse bestemmelser i forbindelse med polygamiet, men hans tid var ikke inne til å avskaffe det blant hans folk på den tiden, akkurat som han heller ikke avskaffet slaveriet, men traff visse bestemmelser i forbindelse med det. Tiden var ennå ikke inne til at han skulle bringe alle ting i samsvar med sin fullkomne norm. Han som skrev Hebreerbrevet, siterer Jesu ord om alle de dyreofferne jødene frambar: «Offer og gave ville du [Gud] ikke ha, men et legeme laget du for meg.» (Heb. 10: 5) Lovens forskrifter angående dyreofferne var bare en skygge, ikke virkeligheten. Det var Jesus Kristus som tilveiebrakte et fullt ut tilfredsstillende offer som kunne fjerne synder. Skribenten taler om offerne og andre trekk ved loven og sier at de var «kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk». — Heb. 9: 10.
Da Jesus Kristus sto fram på jorden, var derfor tiden kommet til å begynne å sette alt i rette skikk. Han gjorde det klart at Guds norm var at hvert menneske skulle ha bare én ektefelle, og at den eneste bibelske skilsmissegrunn er utukt. (Matt. 19: 9, NW) Da fariseerne spurte om hvorfor Gud ikke håndhevet denne norm i Israel, svarte Jesus: «For eders harde hjertes skyld ga Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således.» — Matt. 19: 7, 8.
I samsvar med det Jesus sa, hadde profeten Jeremias lang tid i forveien forutsagt at Gud skulle handle annerledes når den nye pakt, som var basert på Kristi offer, trådte i kraft. Jeremias sa: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, . . . Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte.» — Jer. 31: 31—33; Heb. 10: 16—18.
Den nye pakt ville bløtgjøre det harde hjertet til dem som ble tatt inn i den. Troen på Kristi offer ville fjerne deres skyldfølelse, noe dyreofferne aldri kunne gjøre. Denne paktens lov skulle ikke bare skrives på steintavler. Den skulle skrives på hjertene. Den ville gi menneskene en ren samvittighet. Loven kunne ikke gi dem det. — Heb. 9: 13, 14.
Vi ser dessuten at ikke alle ting ble satt i rette skikk med én gang Kristus kom. Da Jesus hadde undervist sine disipler i tre og et halvt år, sa han til dem natten før sin død: «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå.» (Joh. 16: 12) Selv om mennesker bestreber seg på å oppfylle Guds fullkomne norm, kan de ikke foreta alle de nødvendige forandringer i sitt liv på én gang, i løpet av en kort tidsperiode. De første jødekristne hadde for eksempel mye å lære om hvordan de skulle frigjøre seg fra mange av jødenes tradisjoner. De måtte korrigeres av apostelen Paulus med hensyn til deres syn på helligholdelse av visse dager framfor andre, på mat, på omskjærelsen og så videre. Gud var kjærlig og hensynsfull og krevde ikke at de skulle foreta alle disse forandringene på én gang. — Rom. kap. 14; Ap. gj. 15: 1—29.
Slik var det også i tilfellet med polygami. På grunn av jødenes ’harde hjerte’ ville ikke Gud gjennomtvinge en forandring. Det var ikke det viktigste på det tidspunkt. Som apostelen Paulus forklarer: «Hva skulle da loven til? Den ble lagt til for overtredelsens skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt.» «Men før troen kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, . . . men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» (Gal. 3: 19, 23—25) Gud gjorde jødene til et folk som var skilt fra alle andre, ved å gi dem loven. Også bestemmelsene i forbindelse med polygami bidro til å skille dem ut fra de andre folkeslagene, for ingen av dem hadde slike lover.
Jehovas omtanke og den fremadskridende måten han leder sitt folk på, kommer tydelig til uttrykk i forbindelse med polygamiet. (Sl. 103: 10, 14) Gud har fastsatt en tid da han skal gjennomføre visse trekk ved sin hensikt og løfte menneskeheten opp fra synden. Alle de 1000 år da hans Sønns, Jesu Kristi, styre varer, vil gå med til å utslette alle virkningene av synden og løfte menneskene opp til fullkommenhet, til en tilstand hvor de ikke lenger blir hindret av sitt ’harde hjerte’, men kan leve i samsvar med hvert enkelt trekk ved Guds fullkomne norm. Hvor takknemlige bør vi ikke være for den tålmodighet og ufortjente godhet Gud viser! — Rom. 8: 21; 11: 33—36.