En sammensvergelse ble forpurret i Australia
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
FOLK i Australia setter pris på de personlige rettigheter de har som dette landets borgere. De er kjent for å ha en sterk rettferdighetssans, for å kreve «ærlig spill».
Rettskafne mennesker går vanligvis også sterkt inn for tilbedelsesfrihet. Paragraf 116 i Australias grunnlov garanterer dette. Den lyder: «Sambandet skal ikke lage noen lov for opprettelse av en religion eller for å gjennomtvinge religiøse skikker eller for å forby fri utøvelse av noen religion.»
Mange av Australias innbyggere har en sunn åndelig appetitt og liker at Jehovas vitner kommer og studerer Bibelen med dem i deres hjem. I 1975 ble det holdt over 11 000 gratis bibelstudier med australiere hver uke.
Men er du klar over at Jehovas vitners virksomhet en gang var forbudt i Australia? Hvordan gikk det til?
Erklært ulovlig — men hvorfor?
Den 17. januar 1941 kunngjorde Australias generalguvernør at Jehovas vitners virksomhet var ulovlig, og at også flere innregistrerte selskaper som de benyttet, var i strid med loven.
Forbudet ble øyensynlig nedlagt i forbindelse med stengingen av fire radiostasjoner som Jehovas vitner drev. Disse radiostasjonene ble stengt fordi visse militærpersoner hevdet at de kringkastet opprørske programmer som tilveiebrakte opplysninger for fienden under den annen verdenskrig.
Kringkastet Jehovas vitner virkelig opprørske programmer? Legg merke til den grunn forbundskabinettet i Sydney oppga da det ba Australias statsadvokat om ikke å gi tillatelse til at radiostasjonene ble åpnet igjen foreløpig: «For å gjøre det mulig å granske og klargjøre stillingen i forbindelse med disse radiostasjonene.»
Synes du ikke det virker merkelig at disse radiostasjonene ble stengt før saken var blitt ’gransket og klargjort’? Opptegnelser som myndighetene i Australia nylig har offentliggjort, viser at en sammensvergelse var i gang. La oss se litt nærmere på noen av disse opptegnelsene.
Press fra kristenhetens presteskap
I juli 1940 mottok den daværende australske statsminister, Sir Robert Menzies, et brev fra en metodistprest på Øya Tasmania, som tilhører Australsambandet. Han hadde skrevet på vegne av metodistene i sitt distrikt, som hadde støttet en anmodning fra regjeringen i Tasmania til den australske regjering om at Jehovas vitners virksomhet måtte bli forbudt. «Hvis det er nødvendig,» skrev han, «kan jeg oppgi grunner for at vi støtter et slikt forbud mot denne sekten.»
En annen australsk prest kom med innvendinger mot den nidkjære, offentlige forkynnelsen som Jehovas vitner utførte, og skrev til den daværende statsadvokat i Australia, W. M. Hughes: «Den sekt som kaller seg Jehovas vitner, er en gruppe utpreget illojale mennesker, og etter min mening burde de stemples som sådanne.»
Brevene fra disse prestene inneholdt ikke noe bevis for at Jehovas vitner hadde gjort seg skyldig i opprørske eller ulovlige handlinger. De inneholdt bare påstander, deriblant den utilstrekkelige begrunnelsen: «Hvis det er nødvendig, kan jeg oppgi grunner.»
Myndighetenes arkiver viser at statsadvokaten også var blitt presset av katolske prester til å undertrykke religionsfriheten, som Jehovas vitner nøt godt av. I et direkte svar til den daværende katolske erkebiskopen i Sydney, N. T. Gilroy (som senere ble kardinal), uttalte imidlertid statsadvokaten at regjeringen ikke hadde noen juridiske grunner for å begrense Jehovas vitners kristne virksomhet. Han skrev:
«Hvis det ikke hadde vært for det faktum at Jehovas vitner hevder at de utbrer kristne læresetninger, ville jeg ikke ha nølt med å anbefale at denne organisasjonen ble erklært ulovlig. Som De er klar over, er det ifølge Sambandets grunnlov forbudt å hindre en fri utøvelse av en hvilken som helst religion, og selv om jeg personlig har mine tvil om hvorvidt denne ’religiøse merkverdighet’ er en religion, kan det hende at Høyesterett vil mene noe annet.»
I sitt svar forsøkte erkebiskopen å omgå den bestemmelsen i grunnloven som garanterer religionsfrihet, ved å hevde at Jehovas vitner ikke utbredte kristne læresetninger. Hverken han eller hans protestantiske kolleger var imidlertid i stand til å framlegge avgjørende bevis for at Jehovas vitner var opprørske.
Statsadvokaten innrømmet at han hadde mottatt mye litteratur som var utgitt av vitnene. Han hadde lest den, men han hadde ikke funnet noen lovstridige eller opprørske uttalelser. Han var heller ikke overbevist om at Jehovas vitner hadde gjort noe som var i strid med loven. Sydney-avisen Morning Herald for 6. november 1940 sa derfor:
«Statsadvokat Hughes sa i kveld at på det nåværende tidspunkt vil Sambandet ikke gripe inn overfor ’Jehovas vitners’ virksomhet. . . . Hughes sa at det var viktig å huske på at vi utkjemper denne krigen for å forsvare ytringsfriheten. Regjeringen ble bedt om å kjempe for å nå dette målet med den ene hånden og utstede forbud mot ’disse menneskene’ med den andre . . .»
Fire dager senere hadde Sydney-avisen Sun and Guardian en artikkel med lignende innhold. Den lød:
«Så lenge Jehovas vitner ’gir keiseren det som er keiserens’, vil statsadvokat Hughes ikke forby denne sekten. ’Jeg kan ikke i samsvar med min samvittighet utstede noe forbud mot andre mennesker bare fordi de ikke tenker det samme som jeg eller tilber Gud på samme måte,’ sa han . . . Hughes ble gjort oppmerksom på at det er mange som tviler på at Jehovas vitner har rett til å bli betraktet som en religiøs organisasjon. ’Det har vært dissenterens kjennetegn til alle tider’, svarte han. ’Jeg forsvarer ikke Jehovas vitner; jeg sier rett og slett at det finnes en grunnlov. Den garanterer ethvert menneske religionsfrihet. Det må jeg fastholde . . . Men bare det å bekjenne sin tro, uansett hvor usmakelig eller uhyrlig den kan være for oss, er ikke i seg selv en overtredelse av loven.’»
Et annet interessant trekk er det faktum at en måned før dette sto i avisen, hadde kabinettet drøftet opprørske organisasjoner. Hvis Jehovas vitner på det tidspunkt ble betraktet som opprørske, ville statsadvokaten da ha kommet med de ovennevnte uttalelser? Ville de australske myndigheter da ha ventet til januar 1941 før de utstedte et forbud?
Grunnløse påstander
Det australske forbundskabinett bestemte seg øyensynlig for å utstede forbudet mot Jehovas vitner etter at de radiostasjonene som vitnene drev, ble stengt fordi de angivelig «hjalp fienden». Den 17. januar 1941, da forbudet trådte i kraft, ga statsadvokaten befaling om at eiendommer som Jehovas vitner hadde forskjellige steder i Australia, skulle beslaglegges. Razziaer ble foretatt. Bøker, bibler, grammofoner og grammofonplater som Jehovas vitner brukte i sitt forkynnelsesarbeid, ble beslaglagt overalt. Fredelige, lovlydige borgere ble arrestert og fengslet.
De anklager som var blitt rettet mot radiostasjonene, var imidlertid grunnløse. Ingen av Jehovas vitner ble stilt for retten på grunn av forræderi eller for opprørske handlinger. Selv om marinen var med på å kreve at disse radiostasjonene ble stengt, innrømmet Sir Ragnor Colvin, en viseadmiral som var ansvarlig for skipsfartens sikkerhet, overfor en parlamentskomité i 1943 at disse stasjonene ikke hadde kringkastet noen samfunnsnedbrytende uttalelser.
Australiere sender protestbrev
Noen var rystet over den egenmektige aksjon myndighetene gikk til overfor Jehovas vitner. Den australske regjering mottok følgende protestbrev fra den fungerende sekretær i komitéen for statens jernbaneverksteder:
«Ved en spesiell resolusjon har min komité pålagt meg å protestere sterkt mot det forbud som er blitt utstedt mot en religiøs organisasjon, vanlig kjent som Jehovas vitner.
Selv om denne komitéen, som representerer 3000 arbeidere, ikke skylder noen religiøs organisasjon sin troskap, mener den at en av grunnene til den nåværende krigen og det vi kjemper for, er ønsket om å gi den enkelte retten til tilbedelsesfrihet, en rett som fascismen fornekter, og den mener at regjeringens handling som er en fornektelse av denne retten, smaker av fascisme. Komitéen vil hilse velkommen en forsikring om at forbudet vil bli tatt opp til ny overveielse, ettersom vi mener at inkonsekvensen er innlysende.»
En presbyteriansk prest viste at han hadde en annen innstilling enn mange andre australske prester, da han skrev følgende brev til statsadvokaten:
«Jeg skriver for å protestere mot den overtredelse av grunnloven som er blitt begått ved å nekte Jehovas vitner tilbedelsesfrihet . . . Som brite . . . hadde jeg aldri tenkt at jeg skulle komme til å bo i noen del av det britiske imperium hvor noen ble nektet tilbedelsesfrihet . . . Ble ikke dette skrittet tatt fordi Jehovas vitner kritiserte den romerskkatolske kirke? . . . Hvorfor kom ikke den romersk-katolske kirke med et offentlig svar på Jehovas vitners utfordring?»
Sammensvergelsen virket som en bumerang
Hvilken innvirkning hadde denne egenmektige handling på Jehovas vitners virksomhet? Hva gjorde Peter og de andre av Jesu Kristi apostler da det jødiske sanhedrin ’bød dem strengt ikke å lære i Jesu navn’? Bibelen sier: «Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 28, 29) Selv om Jehovas vitner i Australia ikke lenger kunne gjøre bruk av litteratur, fortsatte de å forkynne for andre ved å bruke bare Bibelen. Som følge av dette økte antallet av Jehovas vitner i Australia fra 2532 ved begynnelsen av forbudet til 4328 straks etter at det var blitt hevet.
De som hadde fått i stand dette forbudet mot Jehovas vitners virksomhet, skulle komme til å bli stilt i enda større forlegenhet. Hvordan? En prøvesak ble ført for retten. Adelaide menighet av Jehovas vitner, hvis Rikets sal var blitt beslaglagt av myndighetene, var saksøker. Starke var dommer i denne saken, som ble behandlet fra 23. — 25. november 1942. Hva ble resultatet?
Etter at han hadde lyttet til argumentene i saken, felte han den dom «at Jehovas vitner ikke tar del i noen opprørsvirksomhet og heller ikke trykker eller sprer opprørske uttalelser». Han sa at forbudet var «egenmektig, vilkårlig og undertrykkende». Det var dommer Starkes oppfatning at ordren fra generalguvernøren om å forby Jehovas vitners virksomhet burde behandles på nytt av Høyesterett.
Saken kom opp for Høyesterett, som traff den avgjørelse at forbudet skulle heves. Jehovas vitner ble igjen innrømmet full religionsfrihet. Med hensyn til påstanden om at Jehovas vitner ikke utøvde en sann kristen religion, sa dommer Latham:
«Det som for ett menneske er religion, kan være overtro for et annet. Noen religioner blir betraktet som moralsk fordervelige av tilhengere av andre trosretninger . . . Paragraf 116 framholder ikke bare prinsippet om at alle religioner skal tillates, men også prinsippet om at det skal være tillatt ikke å ha noen religion . . . [den] er ikke påkrevd for å beskytte religionen til en majoritet. Religionen til majoriteten av folket kan ta vare på seg selv. Paragraf 116 er påkrevd for å beskytte religionen (eller mangelen på religion) til minoritetene og i særdeleshet de upopulære minoritetene.»
Siden forbudet ble hevet for om lag 32 år siden, har Jehovas vitner i Australia vært travelt opptatt med å dele Bibelens sannheter med andre. Det finnes nå over 27 500 aktive Jehovas vitner i Australia. I 1972 åpnet Selskapet Vakttårnet et nytt trykkeri i Sydney. Der blir det trykt omkring 800 000 bibelske blad hver måned. Dette bibelske undervisningsmateriale blir brukt i 25 land. Ydmyke mennesker i hele Australia er glad for at sammensvergelsen mot tilbedelsesfriheten i deres land ble forpurret.