Jehovas vitners historie i nyere tid

18. del — nøytrale kristne i Det britiske samvelde under den annen verdenskrig

UNDER krigshandlingene mot Storbritannia — innbefattet det gruvekkende luftslaget — var det ikke engang tolv av de 12 000 Jehovas vitner som da bodde på De britiske øyer, som mistet livet. Riktignok var det mange av dem som led overlast og mistet sine hjem og sine Rikets saler i nazistenes «blitz», men de fortsatte ikke desto mindre å tilbe Jehova, den levende Gud, på samme måte som før. De drev meget flittig på med forkynnelsen fra hus til hus. Menighetsmøtene måtte flyttes til søndag ettermiddag fordi faren for luftangrep var meget større om kveldene, men alle møtene ble likevel holdt regelmessig. Den store forkynnelseskampanjen, som selv i krigsårene ble drevet mer og mer intenst, ga tusener av oppriktige mennesker stor trøst og håp.

Store sonesammenkomster ble avviklet etter planen som om det ikke skulle vært krig i det hele tatt, og noen møter ble endog holdt under bombeangrep. I et nattangrep ble det store lokalet Free Trade Hall i Manchester jevnet med jorden like etterat Jehovas vitner hadde avsluttet sitt landsstevne for 1940 der i byen. I dagene 3.—7. september 1941 ble det holdt et helt enestående konvent i Leicester. Om lag 12 000 vitner kom da sammen til en fem dager lang teokratisk fest midt under kampens intense hete. For å kunne samle et slikt veldig antall mennesker, måtte de overvinne nesten uoverstigelige hindringer av forskjellige slag — problemer i forbindelse med bespisning, losji og befordring. Opptakene av dommer Rutherfords hovedforedrag ved sammenkomsten i St. Louis i U. S. A. måneden før var blitt sendt med flypost til London akkurat tidsnok til at de kunne komme gjennom sensuren før det britiske konventet begynte. For en åndelig berikelse denne sammenkomsten førte til! For en åndelig enhet og for et kjærlig samarbeid som ble lagt for dagen! Den styrket alle til å holde ut krigsårenes prøvelser.a

Det ble forbud mot å få litteraturforsendelser fra Brooklyn. Dermed måtte vitnene begynne å streve for å få tak i papir, slik at Selskapet kunne drive en forholdsvis utstrakt trykkevirksomhet i selve England for å sørge for at det fortsatte å gå en jevn strøm av skrifter ut til feltet, hvor en stor gruppe aktive pionerer tjente mange tusen mennesker som var klar over sitt åndelige behov. Senere ble det også forbudt å importere The Watchtower og fordele bladet til abonnentene på De britiske øyer. Det var imidlertid ikke forbudt å trykke et hefte med hovedartiklene fra The Watchtower innenlands, og ved at Selskapet benyttet seg av det, ble det ingen avbrytelser med hensyn til de mange hundre ukentlige Vakttårn-studier, og de britiske brødrene kunne åndelig sett holde tritt med sine amerikanske medarbeidere. I forskjellige store byer ble det opprettholdt pionerhjem forat pionerene skulle holde det gående i tjenesten på steder hvor det var få menighetsforkynnere.

Mange dommere nektet å innrømme brødrene fritagelse for militærtjeneste. Dette førte til at hele 1593 ble kjent skyldig og dømt til å sitte i fengsel i over seks hundre år tilsammen. Av disse var 344 kvinner som på like fot med mennene måtte sitte i fengsel fordi de ikke ville la seg kommandere av styresmaktene til å gjøre krigstjeneste.b I Storbritannia var det full mobilisering av både menn og kvinner. Før krigen hadde mange vitner flyktet dit fra Polen, Tyskland, Østerrike, Belgia og til slutt Frankrike. Disse flyktningene ble pionerer i Storbritannia, men da krigen senere ble mer intens, sørget myndighetene for å internere dem i en leir på øya Man, hvor de så skulle være resten av krigen. Også amerikanske og sveitsiske statsborgere blant vitnene ble deportert fra De britiske øyer.

Jehovas vitner i Storbritannia måtte derfor kjempe med tunge restriksjoner og innskrenkninger under krigen for å bevare sin nøytralitet og bevare sin rettskaffenhet overfor sin Gud. Deres kamp for friheten til å tilbe Jehova dabbet ikke av eller opphørte ikke i Storbritannia. Nei, den ble kjempet mer intenst enn noensinne før.

Også i Canada ble Jehovas vitners arbeid temmelig nervepirrende. I Selskapets første år skred arbeidet i Canada framover under ledelse av kontoret i Brooklyn i likhet med de amerikanske menigheters arbeid. I 1918 ble det til slutt opprettet et særskilt avdelingskontor i Winnipeg.c Etter den første verdenskrig og like etterat forbudet mot Jehovas vitner i Canada ble opphevet den 1. januar 1920, ble Selskapets kanadiske kontor flyttet til Toronto.d I 1925 ble den filantropiske korporasjon International Bible Students Association of Canada [Internasjonal Bibelstudieforening i Canada] dannet, og den ble da eier av avdelingskontorets besittelser.e Arbeidet hadde en ganske god framgang etter som årene gikk, men på grunn av at noen falt fra, ble det nødvendig med en del forandringer i administrasjonen i 1936. Det førte til bedre forhold åndelig sett og til større framgang for vitnearbeidet.f I det katolske Quebec møtte vitnene stor motstand hele tiden, og mange av dem ble arrestert. Det virkelige «Quebec-slaget» skulle imidlertid ikke komme før i etterkrigsårene, som vi senere skal se.

Den 4. juli 1940, da Hitler hadde gjort sine store erobringer i Europa, lot daværende justisminister Ernest la Pointe, en katolikk fra Quebec, utstede en forordning med forbud mot all den virksomhet som ble utfoldet av Jehovas vitner og deres kanadiske korporasjon, Internasjonal Bibelstudieforening i Canada.g Da det så mørkest ut for demokratiene under krigen, ble Jehovas vitner villig vekk gjort til syndebukker. De ble utsatt for en moderne inkvisisjon. Folk ble oppmuntret til å utspionere sine naboer, det ble foretatt razzia på razzia i hjemmene, private boksamlinger ble beslaglagt, bibelske møter ble avbrutt, minnehøytidsmøter ble forstyrret, og til og med eksemplarer av den kjente King James-oversettelsen av Bibelen ble konfiskert og beordret ødelagt. Pressen kom med bitre angrep. Disse krenkelser pågikk over hele landet.h Alt dette kom plutselig og overraskende på de kanadiske vitnene, men de ga seg ikke over av den grunn. Det ble snart dannet en omfattende og virkningsfull undergrunnsbevegelse som gjorde dem i stand til å komme sammen til bibelstudium i små grupper og til å utføre sitt forkynnelsesarbeid. Til tross for at menneskene hadde nedlagt forbud mot disse nidkjære forkynnere av Jehovas rike, var de overbevist om at Han, den levende Gud, ikke hadde forbudt dem å tilbe Ham og gjøre seg oppriktige bestrebelser for å rette seg etter Hans vilje. Ved at de adlød Gud mer enn mennesker, fulgte de derfor en handlemåte som behaget deres himmelske Far, selv om det førte til at de ble utsatt for straff fra jordiske myndigheter som forsøkte å hindre menneskenes frie tilbedelse av den allmektige Gud. (Ap. gj. 5: 29) I tidens løp kom om lag fem tusen forkynnere i virksomhet igjen, og de drev på med både gjenbesøksarbeid og bibelstudiearbeid. En morgen i november 1940 sto disse «gresshoppene» tidlig opp og oversvømte i en «lynaksjon» hele landet fra den ene enden til den andre med hundretusenvis av eksemplarer av en spesiell brosjyre, «End of Nazism», som de stakk inn under entrédørene. Da deres fiender så deres dristige virksomhet, ble de skremt. Motstanderne oppnådde bare å arrestere ti vitner. Etter som årene gikk, ble det truffet flere slike uredde tiltak for å opprettholde flommen av åndelig føde til velvillige mennesker.i

I nesten to år led Jehovas vitner i stillhet, etter som det ikke bød seg noen anledning til å inngi formell protest og forsvare seg. Men i juni 1942 ble det mulig for dem å henvende seg til en spesiell komité som var utnevnt av Underhuset til å ta seg av forordningene angående Canadas forsvar. Komitéen anbefalte enstemmig at forbudet mot Jehovas vitners lovformelige korporasjoner ble hevet, men justisministeren nektet å tilbakekalle sitt forbud. Mange begynte etter hvert å legge for dagen at de var imot forbudet, ikke bare i liberale aviser, men også under debatt i Underhuset. Den 15. oktober 1943 ble endelig forbudet mot Jehovas vitners ikke-inkorporerte samfunn opphevet, men ikke det forbud som hvilte på deres lovformelige korporasjoner. Trass i den delvise opphevelse av forbudet, ble det altså fremdeles ikke mulig å gjenåpne Toronto Betel og avdelingskontoret som var knyttet til det.j I juni 1944 ble det over hele landet samlet underskrifter til en petisjon om at forbudet mot internasjonal Bibelstudieforening i Canada måtte bli opphevet, og det ble tegnet i alt 223 448 underskrifter. Men før petisjonen ble innlevert, besluttet regjeringen å oppheve forbudet mot korporasjonen den 13. juni 1944.

Da forbudet ble delvis opphevet i oktober 1943, gjorde de kanadiske brødrene store anstrengelser for å skaffe seg Rikets saler og gjøre dem kjent på nytt. Da forbudet mot arbeidet i Canada ble gjort gjeldende i 1940, var det gjennomsnittlig 6081 forkynnere, men da forbudet ble opphevet tre år senere, i juni 1944 var det 10345 som deltok i arbeidet.k Det hadde i sannhet funnet sted en betraktelig økning i den vanskelige tiden, og dette viser at det ikke går an å utslette tilbedelsen av Jehova. Forfølgelse bidrar heller til å stimulere til teokratisk framgang. Den nye verdens samfunn i Canada er fortsatt i bemerkelsesverdig og sunn vekst. Det er rustet og beredt til å stå imot enhver form for motstand.

Også i Australia begynte religiøse ledere å oppmuntre til politiske forholdsregler mot de energiske vitner fra og med juli 1940. Den 16. januar 1941 kom statsminister Menzies i Parlamentet med forvarsel om at hans regjering hadde foreslått å forby Jehovas vitner å virke. Dagen etter, den 17. januar, ble det kunngjort at det ved kongelig resolusjon var bestemt at det skulle foretas innskrenkninger i virksomheten til Selskapet og dets lovformelige korporasjoner, innbefattet Adelaide krets av Jehovas vitner som eide en Rikets sal, en bygning myndighetene snart overtok. Også Betel og hovedkvarteret der i landet ble beslaglagt og tatt i bruk av myndighetene.l Det er imidlertid beklagelig å måtte meddele at mange av vitnene ikke holdt en strengt nøytral, kristen kurs så lenge forbudet varte. Mange av dem deltok i foretagender som var til hjelp for landet i dets krigstiltak. Senere innså brødrene sin feiltagelse og angret.a

Regjeringens beslutning om å forby den virksomhet som ble drevet av A/S Adelaide krets av Jehovas vitner, ble prøvd for retten, i siste instans av Australias Høyesterett. Rettens avgjørelse gikk i vitnenes favør med fire mot én stemme. Den gikk ut på at den kongelige resolusjon som forbød Jehovas vitner å virke i Australia, var illegal og ultra vires. Retten fant at vitnene ikke var opptatt med noen form for undergravende virksomhet eller med å utgi eller trykke litteratur som var undergravende ifølge Australias straffelov. Retten hevdet dessuten at de ikke stilte seg hindrende i veien for landets krigsførsel.b Dermed fikk våre brødre på den andre siden av jordkloden sin handlefrihet tilbake, slik at de kunne gjenoppta sin forkynnelsesvirksomhet. Også de gikk seirende ut av sin kamp for friheten til å tilbe den allmektige Gud, trass i de tiltak deres religiøse motstandere traff.

Etter hvert som de katolsk-påvirkede nazisters og fascisters krig herjet Europa, ble Jehovas vitner rammet av forbud, fengslinger og restriksjoner i Frankrike, Spania, Polen, Belgia, Hellas, Bulgaria, Ungarn, italia, Nederland, Romania, Jugoslavia, Estland, Finnland, Danmark og Norge. Også det afrikanske fastland ble berørt, og der ble våre brødre i Nord-Rhodesia, Sør-Rhodesia, Nigeria og Gullkysten rammet av restriksjoner. Hendelsene i Europa fant sitt sidestykke i det som skjedde i Asia og Stillehavsområdet da Japan kastet seg inn i krigen for fullt i 1941. Vitnene ble utsatt for bitter forfølgelse og forbud i selve Japan, på Filippinene, i Burma, Malaya, Straits Settlements, Nederlands Øst-India (nå Indonesia), Fiji, New Zealand, India og Ceylon. Vitnene ble således over hele jorden utsatt for et angrep fra demonenes side. I alle disse landene ble deres kristne mot lagt for dagen ved at de holdt stand som nøytrale iakttagere og fortsatte i Jehovas tilbedelse, selv om de måtte virke under jorden. Da demokratiene (den symbolske «jord») vant krigen i 1945, ble «elven» eller den katolsk-inspirerte nazistiske og fascistiske verdenssammensvergelse for å ødelegge den teokratiske frihet, fullstendig, oppslukt eller beseiret. «Jorden» kom i sannhet Guds folk til hjelp. (Åpb. 12: 16) Dette gjorde det mulig for de overlevende vitner å gjenoppta sin åpenlyse offentlige virksomhet i forbindelse med sin tjeneste, som går ut på å trøste menneskene og hjelpe dem til å bli forlikt med Gud.c

(Fortsettes)

Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud! — 2 Kor. 1: 3, 4.

[Fotnoter]