Din tjener blyanten

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

I MANGE år har jeg nå stått til tjeneste når du har skullet føre regnskap i din forretning, gi uttrykk for dine følelser eller planlegge din framtidige virksomhet. Men hvor mye vet du egentlig om meg?

Akkurat når og hvor jeg begynte min tjeneste, er litt dunkelt. Det blir oppgitt forskjellige data og steder. Uten å være dogmatisk skal jeg imidlertid komme med en kort redegjørelse for min bakgrunn.

Min forfader var egentlig ikke en blyant, men en pensel og så helt annerledes ut enn jeg gjør i dag. Fra den tiden stammer også mitt engelske navn «pencil», som skriver seg fra det latinske ordet penicillus, som betyr pensel. I Bayern oppdaget en senere «grafitt» (fra det greske ordet graphein, som betyr «å skrive»). Det er dette min indre kjerne, som er omgitt av tre, består av. Tidligere brukte en tynne blystenger til å skrive med, og like til den dag i dag blir jeg derfor kalt «blyant», enda jeg overhodet ikke inneholder noe bly.

Selv om grafitt hadde vært kjent en tid, var det først i 1564 at en fant ren grafitt i fast form i Borrowdale i England. Det var omkring den tiden jeg begynte min utvikling. Det fortelles at under en voldsom storm veltet et stort tre, og mellom røttene på treet fant en bonde et stoff som kunne brukes til å merke får med, og som ikke kunne vaskes av.

Senere ble Borrowdale-gruven grunnlagt. Grafitten ble skåret i tynne stenger og solgt som skrivemateriale. Den største ulempen var at grafitten smittet av på hendene til dem som skrev med den, og alle andre som kom i berøring med den. Men utviklingen fortsatte. Noen viklet meg inn i en snor som kunne klippes eller rives av etter hvert som spissen ble slitt ned, akkurat som min venn krittet, som er pakket inn i papir som rives av etter hvert som krittet brukes opp. Andre la meg i et metallrør og skjøv grafittstiften gjennom røret, slik at bare spissen stakk ut, omtrent slik som en i dag gjør med min fetter skrublyanten.

Den alminnelige blyanten, en slik som jeg, som er en grafittstift som er lagt i et hylster av tre, ble for første gang framstilt i Nürnberg i Bayern omkring år 1660. Mellom 1790 og 1795 var det minst to forskjellige personer som fant på å finmale grafitten og blande den med leire. Disse to var Josef Hardtmuth i Wien og Nicolas Jacques Conté i Paris. Ved hjelp av deres metode kunne en framstille en mer ensartet og glatt blyant, den blyanten som stort sett fortsatt er i bruk.

La meg nå få forestille deg for noen av mine moderne slektninger — skrublyanten og trykkblyanten. De finnes i mange forskjellige størrelser og former og blir framstilt av plast eller metall og med en mekanisme inne i seg som holder fast «blyet» og fører det gjennom et lite hull i spissen av blyanten. I noen tilfelle skjer dette ved hjelp av en skrugjenge som fører «blyet» framover når en skrur på toppen av blyanten. Når det gjelder trykkblyanten, trykker en ned en liten knapp på toppen, og små klør griper omkring «blyet» inne i blyanten og skyver det framover og holder det på plass.

Vanligvis er de stifter som framstilles til skrublyanter, mye tynnere enn de som blir brukt til vanlige treblyanter. De har en diameter på mellom 0,91 og 1,17 millimeter og er mellom seks og ti centimeter lange. De har de samme hardhetsgrader som vanlige blyanter, selv om utvalget ikke er så stort.

Hvordan min kjerne blir framstilt

Ved hjelp av moderne framstillingsmetoder blir grafitt og leire finmalt sammen med vann til en deigaktig masse, som deretter blir presset ut gjennom et lite hull i en form av wolframstål. Den ferdige grafitten blir deretter kappet opp i cirka 18 centimeter lange «miner». Disse blir tørket og brent i en ovn ved en temperatur på mellom 1038 og 1093 grader celsius, og for å forbedre skriveegenskapene blir de til slutt impregnert med en blanding av fett og voks. Fordelen ved den metoden som er nevnt ovenfor, framfor å bruke naturlig grafitt er at en kan kontrollere grafittens konsistens og regulere hardhetsgraden, like fra den bløte graden 6B til HB og F og til den meget harde graden 911. Dette skjer ved å variere mengden av den leire som blir tilsatt grafitten. Jo mer leire desto hardere grafitt. Den bløte «B»-grad blir hovedsakelig brukt til frihåndstegninger, skisser og lignende.

Ettersom minen i den bløte «B»-graden ikke tilspisses, men holder seg rund, gir det tegneren mulighet for å tegne skygger og konturer. Den hardere «H»-graden brukes til teknisk tegning. Den harde minen holder seg spiss og gjør det derved mulig å trekke meget fine og nøyaktige streker.

Miner med middels hardhetsgrad, HB og F, er til alminnelig bruk; de er en kombinasjon av harde og bløte grader. Det lages også mange spesielle blyanter, for eksempel en meget tynn blyant som kan festes til notisbøker eller dagbøker, og snekkerblyanten som har en hard, firkantet mine som kan skrive på grovt tømmer.

Hvordan min kjerne innhylles

Inntil nå har vi bare snakket om én del av meg, om min kjerne, minen, men treet som omslutter meg, er likså viktig. Treet må være bløtt nok til at blyanten kan spisses, men også sterkt og fast nok til at det ikke bøyer seg i spissen og den sprø minen brekker. Den røde ved av den virginske einer oppfyller alle disse kravene og har dessuten en pen, naturlig farge og en behagelig aroma når jeg blir spisset. Det blir fortsatt ansett for å være det tre som egner seg best til framstilling av blyanter. Knapphet på dette treet har imidlertid gjort det nødvendig å bruke andre tresorter.

Blyanttreet skjæres først til i 18 X 5 centimeter store brett. I hvert brett lages det seks riller, én til hver mine. Deretter blir minene lagt ned i rillene, og dekkbrettet limes på. Når limen er tørr, blir den ene siden av brettet skåret til som seks halve blyanter, og deretter skjæres den andre siden til på samme måte. Resultatet blir seks blyanter som kuttes i den nøyaktige lengden. Deretter følger polering og lakkering. Noen av mine dyrere venner får hele ti strøk lakk.

Nå er jeg nesten ferdig til å forlate fabrikken, men først må jeg påtrykkes navn og hardhetsgrad. Fra trykkemaskinen er jeg en snartur innom den automatiske blyantspissermaskinen, besøker kontrolløren for å få det siste OK og kommer deretter til pakkeren. Nå er jeg ferdig til forsendelse. Et hundre og tjuefem forskjellige arbeidsoperasjoner var nødvendige for å gjøre meg til det jeg er — en blyant som tjener deg.

Ja, jeg har vært lenge i din tjeneste. Neste gang du holder meg i hånden, så husk: «Det er godt å ha en tjener som meg hvis en har en dårlig hukommelse.»

[Illustrasjon på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

TEKNISK TEGNING

FRIHÅNDSTEGNING

6B 5B 4B 3B 2B B HB F H 2H 3H 4H — 9H

1 2 2 ¹/₂ 3 4

SKRIVING