Hvorfor ikke amme barnet?

JEG har satt fire barn til verden og har ammet alle fire. Jeg kan derfor av egen erfaring si at det å amme et barn ikke bare gir den lille næring. Det skaper også et varmt og kjærlig forhold mellom mor og barn. Et barn har behov for at moren holder det tett inntil seg, slik at det kan kjenne hennes hud mot sin, merke hjertes rytmiske slag og høre den myke stemmen hennes. Hvordan kan dette oppnås bedre enn ved at moren legger barnet til brystet og ammer det!

I dag er imidlertid en mor som ammer sitt barn, blitt et sjeldent syn mange steder. Hvorfor er det så få moderne kvinner som velger denne måten å gi barnet mat på? Og hvorfor er det så mange mødre som begynner å gi sine barn bryst, men så gir opp? Jeg har tenkt en hel del over slike spørsmål. Det jeg har lært ved erfaring og ved å foreta visse undersøkelser, vil kanskje være til hjelp for deg, særlig hvis du er en mor som tviler på at du er i stand til å amme ditt barn.

Har jeg melk nok?

Dette var et spørsmål jeg pleide å stille meg selv. Jeg var engstelig, for jeg var ikke klar over at spebarn gråter av andre grunner enn at de er sultne. Noen ganger gråter de fordi de er våte, eller fordi de har luft i magen. Kanskje har de bare behov for å bli kost litt med. Det kan være like viktig for dem som mat.

Egentlig behøver en ikke å frykte for at en ikke har melk nok. Hvorfor ikke? Fordi melkeproduksjonen følger loven om tilbud og etterspørsel. Jo mer melk barnet får, jo mer melk vil brystene bli stimulert til å produsere. Selv om en skulle få tvillinger, vil sugingen stimulere brystene til å produsere melk nok til begge barna. Dette er virkelig et fantastisk system som er blitt uttenkt av en allvis Skaper.

Et tegn på at barnet får nok melk, er at det væter bleiene ofte. Det må ha fått noe i seg for at bleiene skal kunne bli våte. Hvis barnet er tilfreds det meste av tiden og vekten øker jevnt, får det nok å spise. En gjennomsnittlig vektøkning på cirka 500 gram i måneden er tilstrekkelig.

En bestemt timeplan for amming

Du har kanskje hørt at barn skal ammes etter en bestemt timeplan, for eksempel hver tredje time. Jeg prøvde virkelig å amme mitt første barn etter klokken og ikke etter dets sultne mage. Hvis det våknet og ville ha mat før tiden, ble jeg forvirret og nervøs. Jeg kunne ikke forstå hvorfor barnet ikke var klar over at det ikke var spisetid ennå.

Men da jeg hadde fått det fjerde barnet, hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bry meg om klokken når det gjaldt spisetider. Til min overraskelse oppdaget jeg at jeg hadde en tilfreds baby, mens jeg selv var avslappet og rolig. Prøv det og se om det ikke også gir gode resultater i ditt tilfelle.

Hvis du på den annen side har et barn som sover mye, kan det bli nødvendig å vekke det for å gi det mat. Det er ikke uvanlig at et barn sover i fem timer i trekk eller enda lenger, forhåpentligvis om natten. Men hvis det sover så lenge i mer enn én periode i døgnet, vil det være klokt å vekke det og kanskje gi det mat med tre timers mellomrom. Du vil sikkert erfare at barnet nokså snart finner sin egen rytme.

Besluttsomhet nødvendig

Hvis du kjenner andre kvinner som selv har ammet sine barn, er det sikkert en god idé å spørre dem om hvilke erfaringer de har gjort. Mange steder er det opprettet ammehjelp som gir støtte og informasjon til mødre som ønsker å amme. Alle vet naturligvis at morsmelk er bedre for barnet enn kumelk — det framgår tydelig av de fleste legebøker. Men tåteflasken er blitt så populær at mange ikke riktig vet hvordan ammingen skal gripes an. De vil kanskje derfor mene at det ikke er så nøye å amme barnet. Men la deg ikke overtale til å la det være. Hvis du har bestemt deg for å amme barnet, så hold fast ved din beslutning.

Har du som en vordende mor en avtale med en jordmor, en klinikk, et sykehus eller lignende? Forhør deg da på forhånd om hvilken praksis som blir fulgt, og fortell hva du ønsker. De fleste klinikker og sykehus har en fast innarbeidet praksis med hensyn til hvor mye moren og barnet får være sammen de første dagene etter fødselen, så det er gagnlig å drøfte tingene på forhånd.

På noen sykehus vil du kanskje kunne få ha barnet hos deg («rooming-in»-systemet). Hvis det ikke lar seg gjøre, kan du be om å få barnet inn minst hver tredje time eller når det er sultent. Det betyr naturligvis også at du må få det inn om natten. Be om at det ikke får flaskemelk ved siden av, for det vil døyve dets appetitt og således forstyrre din melkeproduksjon.

Noen leger lar pasientene amme sitt nyfødte barn straks etter fødselen. Det er en anbefalt praksis, ettersom den nyfødtes suging stimulerer melkeproduksjonen. Men det tjener også et annet formål — det stimulerer livmoren til å trekke seg sammen og kan bidra til å minske blødninger.

Hvis det oppstår et medisinsk problem i forbindelse med ammingen, må du forvisse deg om at legen er klar over at du har et sterkt ønske om å fortsette å amme. Foreta selv noen undersøkelser vedrørende problemet. Det vil vise legen at du er så interessert i å amme barnet at du ønsker å overvinne de hindringer som måtte oppstå. Hvis legen av medisinske grunner insisterer på at du slutter å amme, kan du foreslå at du bare slutter midlertidig. For å holde melkeproduksjonen ved like må du da pumpe melk av brystene, selv om barnet ikke ammes. Senere, når situasjonen har for bedret seg, kan du fortsette ammingen.

Du vil ha mye igjen for at du gjennomfører din beslutning om å amme. Mødre som ammer sine barn, er for eksempel ikke så utsatt for å få brystkreft. Og hvis du er av den nervøse typen, kan det at du med jevne mellomrom setter deg ned for å gi barnet bryst, hjelpe deg til å slappe av. Ammingen får kroppen til å produsere hormoner som har en beroligende virkning. Og i betraktning av den urolige og farefylte tiden vi lever i, kan vi spørre, oss selv: «Ville mitt barn kunne klare seg med en nødrasjon, uten morsmelk?»

Og så et ord til dere fedre. Ettersom deres mening med hensyn til hvordan barnet skal mates, høyst sannsynlig vil bety mer for deres hustru enn hva alle andre mener, bør dere gi henne all mulig støtte i hennes beslutning om å amme barnet.

Pleie av brystvortene

Noen kvinner får såre brystvorter. Det gjelder særlig rødhårete kvinner og kvinner med lys hudfarge. Dette har fått mange til å gi opp ammingen. Visse forholdsregler som kan tas allerede før barnet blir født, vil imidlertid vanligvis forhindre at dette problemet oppstår.

For det første blir det anbefalt at en bruker såpe med måte, hvis en i det hele tatt bruker såpe på brystvortene, for såpe har en tendens til å tørke ut huden og få den til å sprekke. For å holde brystvortene myke blir det anbefalt at en hver dag drar litt i dem flere ganger, men ikke så mye at det gjør vondt. Gjør denne lille øvelsen et par ganger om dagen. Deretter er det godt å smøre dem inn, for eksempel med lanolin.

For å åpne melkekanalene og derved redusere den spenningen i brystene som av og til forekommer etter en fødsel, anbefaler noen at en begynner å presse ut litt råmelk fra brystene cirka seks uker før fødselen. Råmelken er en gulaktig væske som kommer før den egentlige melken.

For å presse ut råmelken holder du hånden om brystet. Anbring tommelfingeren over det mørke området på brystet og pekefingeren under. Klem så forsiktig tommelfingeren og pekefingeren sammen, men pass på at du ikke klemmer på brystvorten. Drei fingrene rundt brystvorten noen ganger for å åpne alle melkekanalene. I begynnelsen kommer det bare en liten dråpe, hvis det da kommer så mye, men vær ikke bekymret. Det er ikke avgjørende for hvor mye melk du vil komme til å få siden.

Bli ikke fortvilt hvis du har ømme brystvorter etter at barnet er født. Jeg har erfart at luft har en gagnlig virkning på brystvortene. Når du er ferdig med å amme, bør du derfor sørge for at brystene får tid til å tørke før du dekker dem til. Jeg syntes at E-vitaminer gjorde underverker på det ømme området, mens andre anbefaler lanolin eller A- og D-vitaminsalve.

Hvis brystvortene dine er ømme, tror du kanskje at det vil hjelpe å amme mindre. Men det er i virkeligheten motsatt. Du må amme mer, for eksempel med to eller to og en halv times mellomrom. Da vil brystene hele tiden bli tømt, og det vil føles behagelig. Barnet vil da heller ikke suge så grådig fordi det er sultent, noe som kan irritere brystvortene. Det er også en fordel å begrense måltidene til ti minutter ved hvert bryst hvis brystvortene er ømme.

Hvordan melkeproduksjonen holdes i gang

For å holde melkeproduksjonen i gang er det viktig å legge barnet til begge brystene ved hvert måltid. Hvis du tok det venstre brystet sist ved forrige måltid, bør du begynne med det venstre ved neste måltid. Når dette brystet er tømt, går du over til det høyre. Ved neste måltid begynner du så med det høyre. Jeg brukte en liten sikkerhetsnål som jeg festet i bysteholderen, for å huske hvilket bryst jeg skulle begynne med.

Når barnet er cirka seks uker gammelt, og senere når det er tre måneder gammelt, blir det kanskje grinete og vil ha mat oftere. Det viser bare at barnet vokser. Det er på denne måten barnet får melkeproduksjonen til å øke. Legg det til brystet når det vil ha mat. Etter et par dager vil du finne at det vender tilbake til den vanlige rytmen igjen.

Når en bør begynne med fast føde

Det er ikke tilrådelig å begynne for tidlig med fast føde. Morsmelk er alt barnet har behov for i de første månedene av sitt liv. Det trenger ikke engang vann, ettersom den melken det får, dekker dets væskebehov.

Barnet vil sannsynligvis selv vise når det har behov for fast føde. Det vil plutselig begynne å kreve mer mat. Hvis du så har prøvd å øke antall måltider i løpet av en periode på cirka fem dager og barnet stadig ikke er tilfreds, er det ting som tyder på at tiden er inne til å begynne med fast føde. Begynn med én ting om gangen og la barnet få spise langsomt. Hvis barnet skulle få utslett eller allergiske reaksjoner etter et måltid, vil du derved kunne vite hva det ikke tåler.

Jeg begynte å gi vår yngste fast føde da han var fem måneder gammel. Fram til da hadde han bare fått morsmelk, og han hadde vært tilfreds med det. Da jeg begynte å gi ham fast føde, kunne han sitte opp og klare det hele mye bedre enn mindre barn. Jeg oppdaget også til min store overraskelse at vi hadde spart en hel del penger, ettersom vi ikke hadde kjøpt noe spebarnmat i disse månedene. Vi hadde heller ikke behøvd å kjøpe tåfeflasker! Da han var fem måneder gammel, begynte jeg simpelthen å gi ham den maten vi selv spiste, men jeg moste den godt, slik at han kunne fordøye den.

Hvor lenge bør en amme?

Betyr dette at en skal slutte å amme når en begynner å gi barnet fast føde? Absolutt ikke! En bare supplerer melken med fast føde. Men når skal en så stanse ammingen helt?

Israelittiske mødre ammet sine barn i to og et halvt til tre år eller enda lenger. Bibelen viser at Abrahams gamle hustru Sara ikke avvente sin sønn, Isak, før han var fem år gammel. Andre kvinner har ammet enda lenger. Saturday Review of the Sciences for mai 1973 sier:

«Før i tiden trodde inderne at jo lenger deres barn fikk bryst, jo lenger ville de leve. Det var derfor ikke uvanlig at barn ble ammet til de var åtte-ni år. Så sent som for 40 år siden ammet kinesiske og japanske mødre sine barn i fem-seks år.»

Nå tenker du kanskje: «Hvem er det som vil amme så lenge? Folk ville tro at det var noe i veien med meg hvis jeg gjorde det.» Ja, vi lever i en annen tid. Men vi kan kanskje spørre oss selv om vi og våre barn ikke ville ha gagn av at ammingen foregikk lenger enn det som er vanlig i vårt samfunn. Det er ingen som synes det er noe rart i dag å se et lite barn stabbe rundt med en tåteflaske, så hvorfor skulle det da være så merkelig å amme i for eksempel et år eller lenger? I boken Touching sier Ashley Montagu:

«En rekke forskere har påvist hvilke fordeler det er for barnets utvikling helt fram til voksen alder at det blir ammet i sitt første leveår. Resultatene av deres undersøkelser viser at et barn bør ammes i minst 12 måneder og først avvennes når det er rede til det. Når barnet er seks måneder, kan en begynne avvenningen gradvis ved at en litt etter litt gir barnet fast føde som erstatning for brystmelk. Moren vil som regel merke når barnet er rede til å avvennes.»

Jeg ammet vår yngste helt til en god stund etter at han hadde lært å gå, og jeg har sett at han litt etter litt legger av spebarnets trekk og er i ferd med å bli en liten gutt.

Jeg kommer uten tvil alltid til å se tilbake på denne tiden i mitt liv og takke min Skaper, Jehova Gud, for den store gave han har gitt ammende mødre — det vakre, nære forholdet jeg har hatt til mine barn. — Innsendt.