Har dyrene visdom?
VISDOM er evnen til å løse problemer og unngå farer ved å gjøre bruk av den kunnskap en har tilegnet seg. For menneskers vedkommende er visdommen knyttet til det å gjøre bruk av tenkeevnen. Har dyrene visdom?
En har for eksempel sett katter åpne dører ved å trykke på en klinke. Er det et bevis for at de har tenkt ut en løsning på et problem? La oss se på resultatene av noen vitenskapelige eksperimenter.
En vitenskapsmann anbrakte en katt i et bur som var utstyrt med en dør som kunne åpnes når det ble trykket på en klinke. Han stakk armen inn i buret og trykte den ene av kattens poter mot klinken, slik at døren ble åpnet. Da døren var blitt åpnet, ga han katten et stykke fisk. Trass i at han gjorde gjentatte forsøk på å lære katten å åpne døren på denne måten, lærte den ikke å gjøre det.
Deretter anbrakte han en rekke katter i buret. Dyrene prøvde alt mulig for å komme ut. De skrapte i bunnen og gnagde rundt hele buret. Ved hjelp av prøve- og feilemetoden klarte de til slutt å trykke på klinken. Men da de ble satt inn i buret igjen, måtte de på ny ty til prøve- og feilemetoden. Selv om de etter hvert ble nokså flinke til å komme ut av buret, var det tydelig at de ikke hadde klart å tenke ut løsningen.
Men hvordan er det med slike dyr som sjimpansene? De kan læres opp til å sitte ved bordet, spise med skje, kniv og gaffel, sykle og gjøre mange andre ting som mennesker gjør. Tyder ikke det på at de har den samme tenkeevne som menneskene? For å finne svaret på det spørsmålet kan vi se på resultatene av en rekke forsøk som har vært gjort med sjimpanser.
Utenfor et bur hvor det satt en hunnsjimpanse, ble det lagt en banan, så langt borte at sjimpansen ikke kunne nå den. Inne i buret lå det stokker som den kunne bruke til å få tak i frukten med. Forsto sjimpansen at det var håpløst å få tak i bananen uten å bruke en av stokkene? Nei. Den prøvde forgjeves å nå den med armene. Til slutt brukte den en stokk for å få tak i frukten. Men da den senere ble stilt overfor den samme situasjonen, ignorerte den igjen stokkene.
En annen sjimpanse reagerte på samme måte da den hadde en banan hengende høyt over seg. Til tross for at det var en kasse like ved som den kunne stå på, prøvde den forgjeves å nå frukten ved å hoppe. Så fikk den øye på kassen. Trass i at den hadde gjort tidligere erfaringer med kasser, flyttet den ikke kassen rett under bananen. Den skjøv den bare i retning av bananen og hoppet så fra den for å få tak i frukten.
Under et annet forsøk brukte en sjimpanse to kasser for å få tak i bananen. Den anbrakte den ene kassen oppå den andre. Men da den likevel ikke kunne nå bananen derfra, tok den den underste kassen og prøvde å sette den oppå den andre.
Disse og lignende forsøk har vist at sjimpansenes evne til å løse problemer varierer sterkt, og at dyrene ikke er i stand til å tenke ut løsninger, i likhet med menneskene. Boken Animals Are Quite Different sier: «Apene, i hvert fall noen av dem, innså, skjønt bare av og til, at det lar seg gjøre å nå et mål med hjelpemidler når armene er for korte. Men mens et menneske, selv et nokså lite barn, utleder generelle lover av sine erfaringer og trekker visse slutninger, viste ikke apene på noen måte at de forsto betydningen av noe som helst som et hele. . . . Alt det aper som ble underkastet intelligensprøver, gjorde, hadde et fullstendig materielt mål. Hvis ikke de ble lokket med en banan eller lignende, var de overhodet ikke interessert . . . deres atferd ble ene og alene ledet av øyet. Hvis stokken tilfeldigvis var innen synsvidde, så var det vel og bra. Da tok de den og begynte å fiske etter bananen utenfor buret. Men hvis stokken lå bak dem, la de aldri merke til den.» — Sidene 68, 69.
Dyrene lærer tydeligvis ved å prøve og feile snarere enn ved å trekke logiske slutninger på grunnlag av sine erfaringer. Dette kan illustreres med det som kan skje med en hund. Hunden passerer kanskje et bestemt gatehjørne. Plutselig blir den overfalt av en større hund og blir alvorlig skadd. Fra da av gjør den kanskje hva som helst for å unngå å passere det gatehjørnet hvor den hadde en kjedelig opplevelse, selv om den store hunden ikke holder til i det området i det hele tatt. Selv om hunden har lært noe av det som skjedde, er den ikke i stand til å forstå at selve gatehjørnet ikke hadde noe å gjøre med det som skjedde.
Et bevis for logisk tenkning?
Men vi kan likevel spørre: Har det ikke levd både hester og andre dyr som har kunnet løse matematiske problemer? En kan ikke alltid trekke riktige slutninger bare på grunnlag av det en ser. Ta for eksempel en hest som var kjent som «Dyktige Hans». Denne hesten kunne øyensynlig legge sammen, trekke fra, multiplisere og stave i samsvar med et system som treneren hadde utarbeidet. Hvis den for eksempel fikk spørsmålet: «Hvor mye er en tredjedel pluss en fjerdedel?» trampet hesten først sju ganger og så 12 ganger i bakken for å vise at svaret var sju tolvtedeler. Hvordan kunne en hest gjøre dette? I sin bok Animal Behavior skriver J. P. Scott:
«Et utvalg av zoologer og psykologer studerte Hans og kom til at hesten virkelig kunne gjøre det som var blitt fortalt. En av de første antydninger om hvordan Hans kom fram til sine resultater, fikk de da de oppdaget at den alltid regnet feil når det ikke var noen til stede som kjente løsningen på problemet. Dette tydet på at eieren, som tilsynelatende sto helt stille og ventet på svaret, på en eller annen måte ga Hans et signal når han kom til det rette svaret. Og sikkert nok — da det ble satt en skjerm mellom eieren og hesten, forsvant Hans’ evner fullstendig. Det som hadde skjedd i tilfellet med denne vidunder-hesten, var at den hadde lært å stampe i bakken, og hvis den stampet lenge nok, ville den før eller senere komme til det rette svaret. På dette punkt følte eieren seg lettet og slappet aldri så lite av, og Hans så at tiden nå var inne til å stanse. Hans var en meget lærvillig og observant hest, men regne kunne den ikke.» — Side 161.
Instinktiv visdom og ervervet erfaring
Selv om dyrene ikke er i stand til å trekke fornuftige slutninger, slik menneskene kan, har de alle de evner som er nødvendige av hensyn til artens bevarelse. Disse er nedlagt i dem som et instinkt. Deres instinktive visdom er ofte forbløffende.
Et interessant eksempel er keiserpingvinen, som parer seg i den sureste og kaldeste tiden på året og holder til i de kaldeste strøk på jorden. Så snart hunnen har lagt egget, overgir hun det til sin make. Egget blir så liggende på hans svømmeføtter, som er rikelig forsynt med blodårer og derfor kan holde det varmt på undersiden. En hudfold eller en pose slutter tett om eggets overside og holder det varmt på den siden. Etter en «ritualistisk» avskjedsseremoni drar hunnen sin vei. På dette tidspunkt har hannen allerede vært uten mat i en måned eller lenger, og han må nå klare seg i ytterligere to måneder uten mat i en temperatur som kan synke helt ned til 65 minusgrader, foruten at voldsomme snøstormer ofte herjer området. Hvordan klarer hannpingvinene å overleve? Når et uvær bryter løs, klumper mellom 500 og 600 av dem seg sammen og danner en sirkel som stadig er i bevegelse. De pingvinene som blir mest utsatt for vinden, beveger seg i retning av den beskyttende siden, og de som står i le, beveger seg i retning av den siden hvor vinden tar mest, og slik byttes de på. Hannpingvinene holder seg således i live ved samarbeid, som skyldes deres instinktive visdom.
Mange dyr kan også lære en god del av erfaring. Som følge av dette kan de, sett med folks øyne, gjenspeile fornuft, logikk og svært menneskelige følelser. Mange mennesker ser på dyrs atferd på samme måte som på menneskers handlinger under lignende situasjoner og trekker den feilaktige slutning at dyrene har menneskelige følelser.
Dyrene har naturligvis følelser. Skaperen tok hensyn til dette da han ga menneskene spesielle lover. Israelittene fikk for eksempel denne befalingen: «Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker.» (5 Mos. 25: 4) Dyret skulle ikke sulte når kornet var så nær og det brukte sine krefter på å treske det.
Selv om Bibelen viser at dyrene har følelser, viser den også at det bare er mennesket som er skapt i Skaperens bilde. Mennesket er derfor i besittelse av egenskaper som dyrene ikke har. (1 Mos. 1: 27) Det er derfor vi ikke finner takknemlighet, medfølelse og lignende menneskelige trekk hos dyrene. Dyr i en zoologisk hage kan snappe maten ut av de hendene som rekker dem den. Deres oppførsel viser ikke noe tegn på takknemlighet eller verdsettelse. De redde skrikene fra en kylling betyr ingenting for ulven som begynner å fortære den bakfra. Den tenker ikke på at det ville være mer barmhjertig å bite av hodet først og derved gjøre ende på kyllingens plager. For ulven er kyllingen bare mat. Og uansett hvor hengivent et dyr kan se ut til å være, kan det ikke forstå hva tapet av en kjær venn eller en nær slektning kan bety for et menneske.
Bibelen har et svært realistisk syn på dyrene og omtaler dem som «ufornuftige». (2 Pet. 2: 12) Dyrene har instinktiv visdom, og mange av dem har en forbausende evne til å lære. Men det er bare menneskene som har evnen til å resonnere, og som kan legge uselvisk kjærlighet og medfølelse for dagen. De som prøver å finne det hos dyr som de ikke har funnet hos mennesker — forståelse og kjærlig medfølelse — vil derfor med tiden bli sørgelig skuffet. Dyrene er simpelthen ikke utstyrt med evnen til å legge for dagen de følelser som mennesker med et rett motiv gir uttrykk for.