Oldtidens «sju underverk»
HVIS du ble bedt om å nevne sju menneskelagde «underverk» fra vår tid, hvilke ville du da trekke fram? Eiffeltårnet? Empire State Building? Hva med Suezkanalen? Oppdagelsesreisende og vanlige turister har nevnt alle tre foruten en rekke andre severdigheter.
Men sett at du hadde levd for over 2000 år siden. Hva ville du da ha nevnt som verdens sju underverk? Grekerne og romerne hadde forskjellige lister over fremragende kunstneriske og arkitektoniske mesterverk. Filon fra Bysants hadde for eksempel én liste, mens Antipater fra Sidon hadde en liste som var noe annerledes. En tradisjonell liste er imidlertid blitt overlevert til oss, og den omfatter menneskelagde verk som enten var kolossale, ualminnelig praktfulle eller enestående på grunn av andre ting.
Pyramidene i Egypt
Av oldtidens «sju underverk» er det bare de egyptiske pyramidene som består den dag i dag. De viktigste pyramidene er de tre som ligger ved Giza, på vestbredden av Nilen, i nærheten av Kairo. De er kjempemessige gravmæler for visse faraoner. Den første og største var Kheops-pyramiden. Egypterne regnet med at denne gigantiske graven ville være et trygt sted for farao Kheops’ (Khufus) jordiske levninger og de skattene som ble begravd sammen med dem.
Kheops-pyramiden dekker et areal på 52 000 kvadratmeter. Den har en kvadratisk basis og triangulære sider, som hver er vendt mot én av de fire kompassretninger. Pyramiden var opprinnelig 147 meter høy og ble bygd av 2 300 000 steiner av forskjellig størrelse. Noen av dem veier over to tonn! Hvordan ble disse svære steinene brutt, transportert og anbrakt der de skulle være? Det kan vi ikke si med sikkerhet. Men en mener at en arbeidsstyrke på cirka 100 000 mann arbeidet i 20 år med å fullføre Kheops-pyramiden.
Hvorfor ble pyramidene bygd? Jo, de gamle egyptere trodde på et liv etter døden. Men de mente at hvis sjelen skulle leve videre, måtte menneskets kjødelige legeme bli bevart. Derfor balsamerte de sine døde. Verdifulle gjenstander ble dessuten begravd sammen med den døde for at han skulle kunne bruke dem i åndeverdenen. Det var ikke rart at noen faraoner bygde seg gigantiske, tilsynelatende ugjennomtrengelige gravmæler!
De hengende hager og Babylons murer
Hvis oldtidens turister hadde kommet til pyramidene, ville deres «guider» ganske sikkert ha oppfordret dem til å dra videre til Babylon. Ifølge enkelte tradisjoner hørte både byens massive murer og dens hengende hager med til oldtidens «sju underverk».
Babylons murer ble oppført av kong Nabopolassar i det sjuende århundre før Kristus og hans etterfølger, kong Nebukadnesar II (624—581 f. Kr.). Byen ble bygd på begge sider av elven Eufrat, og langs elvebreddene var det murer med en rekke porter. Babylon var dessuten omgitt av dobbelte murer, og den ytre mur var støttet av tårn. Den hadde en rekke svære porter. (Es. 45: 1, 2) To greske historieskrivere som levde i det femte århundre før Kristus, skrev om Babylons murer. Ktesias antyder at de var om lag 90 meter høye, mens de ifølge Herodotos var om lag 100 meter høye og 25 meter brede. Hvordan det enn forholdt seg, må muren i hvert fall ha vært svært bred, for Herodotos sier: «På toppen, langs kantene av muren, oppførte de bygninger som hadde et enkelt rom, og som vendte mot hverandre, og mellom dem var det plass til at et firspann kunne snu.»
Hvis disse kolossale murene gjorde inntrykk på en reisende, ville han ikke bli mindre imponert når han fikk se Babylons hengende hager. Det sies at Nebukadnesar II bygde dem for sin mediske dronning, Amytis, som var skuffet over det flate landskapet i Babylon og lengtet tilbake til de skogkledde fjellene i sitt hjemland.
De hengende hager var en rekke menneskelagde terasser som var forbundet med marmortrapper og antagelig lå fra 20 til 90 meter over bakken. Terassene var dekket med jord, og her vokste det mange blomster, busker og trær. Det sies at slaver arbeidet på skift med å pumpe vann opp til hagene fra Eufrat. Fra cisterner på den øverste terassen ble vannet ledet i rør til fontener som sørget for den nødvendige vanning. Men disse berømte hengende hager er for lengst borte.
Artemis-templet i Efesos
Da den kristne apostelen Paulus besøkte den berømte byen Efesos i Lilleasia i det første århundre av vår tidsregning, var en av de kjente bygningene der templet for gudinnen Artemis (som romerne kalte Diana). Et opprinnelig tempel som ble oppført omkring 550 f. Kr., ble øde lagt i år 356 f. Kr., men det ble erstattet av et byggverk som var enda mer praktfullt enn det første.
På apostelen Paulus’ tid sto dette templet på en plattform som målte cirka 127 X 73 meter. Selve bygningen var om lag 105 meter lang og 50 meter bred. En tror at den innerste helligdommen, som var cirka 32 meter lang og 20 meter bred, har vært åpen opp mot himmelen. Bak alteret i denne helligdommen sto muligens et bilde av gudinnen Artemis. Av dette imponerende marmortemplet med takfliser av hvit marmor og over 100 massive søyler er det ingenting tilbake så nær som fundamentet og noen forholdsvis små deler. Goterne ødela templet omkring år 260 e. Kr. En gang i tiden ropte gudinnens tilhengere: «Stor er efesernes Diana!» Men hennes ’storhet’ og hennes en gang så herlige tempel hører nå en svunnen tid til. — Ap. gj. 19: 34.
Zevs-statuen i Olympia
Den kjente greske billedhoggeren Feidias trodde at han laget en gud da han omkring år 435 f. Kr. fullførte et av oldtidens «sju underverk». Det var en 12 meter høy statue av Zevs (romernes Jupiter) sittende på en trone av sedertre som var smykket med ibenholdt, elfenbein, gull og kostelige steiner. Statuen framstilte denne falske guden med en krans av olivenblad på hodet. Feidias brukte en kjerne av tre og bela selve kroppen med elfenbein. Kledningen var av gull. I gudens høyre hånd anbrakte han en seiersgudinne av gull og elfenbein og i den venstre et septer med en ørn på toppen.
Denne gigantiske statuen ble anbrakt i Zevs-templet i Olympia i Hellas, og blant dens beundrere var mange atleter og andre idrettsentusiaster som strømmet til området i forbindelse med de berømte olympiske leker. Senere flyttet den romerske keiser Theodosius I statuen til Konstantinopel, hvor den ble ødelagt av brann i 475 e. Kr.
Mausoleet i Halikarnassos
Da kong Mausolos i Karia i Lilleasia døde i 353 f. Kr., ønsket tydeligvis hans hustru, Artemisia, at hennes manns navn og ry skulle leve videre. Hun lot derfor et praktfullt gravmonument bli oppført til minne om ham. Det var mausoleet i Halikarnassos i det sørvestlige Lilleasia. Den dag i dag blir monumentale gravbygninger kalt mausoleer.
Mausolos’ gravmæle ble tegnet av de greske arkitektene Pythios og Satyros. Det var cirka 41 meter høyt. Grunnmuren var rektangulær, og på den var det anbrakt en søylegang med 36 søyler. På denne søylegangen hvilte en trinnpyramide, og øverst på denne var det en statue av Mausolos i en vogn. Alt dette for bare én mann!
Dette imponerende mausoleet ble ødelagt av et jordskjelv. I det 15. århundre etter Kristus var bygningen borte. Det er bare noen få bruddstykker igjen av dette en gang så prektige gravmælet i dag.
Kolossen på Rhodos
En statue av solguden Helios sto en gang ved havnen til øya Rhodos i Egeerhavet. På grunn av sin enorme størrelse ble denne bronsestatuen populært kalt Kolossen. Den var 36 meter høy. Til sammenligning kan vi nevne at Frihetsstatuen i innløpet til New Yorks havn er 46 meter høy. Heliosstatuen var virkelig en koloss. Bare én finger var større enn mange vanlige statuer! Den greske billedhoggeren Khares fra Lindos på Rhodos brukte om lag sju og et halvt tonn jernstenger foruten steinblokker til denne statuen. Han arbeidet med den i 12 år og fullførte sitt verk i 280 f. Kr. Statuen sto for øvrig ikke med et bein på hver side av innløpet til havnen, slik at båtene passerte mellom beina på den, som enkelte hevder. Den sto på land med ansiktet vendt mot havet.
Men tenk på det — Kolossen på Rhodos sto i bare 56 år! Den raste sammen under et jordskjelv i 224 f. Kr. Fragmentene skal ha ligget spredt utover klippene i 800 år, helt til de i det sjuende århundre etter Kristus ble solgt som skrap. I sannhet et lite ærefullt endelikt for et av oldtidens «sju underverk»!
Fyrtårnet på Faros
Et annet av oldtidens «underverk» var det kjempemessige fyrtårnet på øya Faros (i dag en halvøy) i havnen til Alexandria i Egypt. Det var i virkeligheten litt av en «skyskraper». Farostårnet ble så berømt at ordet pharos på noen språk er blitt brukt om fyrtårn.
Opplysningene varierer, men det ser ut til at fyrtårnet på Faros har vært over 130 meter høyt. Arkitekten var grekeren Sostratos, og det ble oppført omkring år 270 f. Kr., i Ptolemaios II Filadelfos’ regjeringstid. Fyrtårnet var bygd i tre deler på et fundament av stein. Den nederste delen var firkantet, den midterst åttekantet og den øverste rund. Den øverste delen var forsynt med tak, men var åpen hele veien rundt. Bronsesøyler holdt taket oppe.
Ved hjelp av en vinsj ble det gjennom en sjakt i midten av tårnet heist ved opp til den øverste delen, hvor en ild ble holdt ved like. Det sies at et speil reflekterte lyset fra ilden om natten og sollyset om dagen, slik at lyset var synlig over 150 kilometer borte.
Hva skjedde med fyrtårnet på Faros? Det ble delvis ødelagt under et jordskjelv 7. august 1303, og i løpet av det samme århundre ble det antagelig lagt fullstendig i ruiner. Dette berømte fyrtårnet gjorde imidlertid tjeneste i over 1000 år.
Var det anstrengelsene verdt?
Når vi ser tilbake på oldtidens «underverk», vil du kanskje trekke den slutning at noen av dem tjente en nyttig hensikt. Babylons hengende hager var uten tvil en fryd for øyet, og byens veldige murer ga et visst mål av beskyttelse. Fyrtårnet på Faros var til stor nytte for sjøfolk.
Men hva med Artemis-templet, Zevs-statuen i Olympia og Kolossen på Rhodos? Det er ingen tvil om at de sett fra et kunstnerisk og arkitektonisk synspunkt var enestående mesterverk. Men hvor bortkastet var ikke det arbeid som ble nedlagt på dem! Den sanne Guds, Jehovas, tjenere innså det, for de av dem som levde mens disse «underverkene» fremdeles eksistert, lot seg lede av hans Ord. Omkring år 460 f. Kr., før Feidas nedla sitt store arbeid på mammutstatuen av Zevs, ble den bibelske boken Salmene fullført. Under inspirasjon av den levende Guds, Jehovas, ånd hadde salmisten sagt: «Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender. De har munn, men taler ikke; de har øyne, men ser ikke; de har ører, men hører ikke, og det er ikke noen ånde i deres munn.» — Sl. 135: 15—17.
Tenk også på pyramidene i Egypt og på det berømte mausoleet. Ønsket om om å bli husket og æret har fått noen til å oppføre imponerende monumenter. De har også hatt andre grunner for å gjøre det. Men hvor sanne er ikke følgende ord, som den vise kong Salomo ble inspirert av Gud til å uttale: «Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter»! (Pred. 1: 11) Historiens sider er fulle av navn, men disse betyr lite for folk som lever i dag. Menneskenes muligheter til å bli husket og gjenreist til liv i oppstandelsen avhenger helt og fullt av Jehova. — Job 14: 13—15; Ap. gj. 24: 15.
[Kart på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
Svartehavet
Middelhavet
Rødehavet
HELLAS
EGYPT
BABYLON