Vi presenterer billenes renholdsverk
HVEM setter ikke pris på å ha noen til å holde det rent og ordentlig omkring seg? Renholdsverkene sørger for at vi kan leve under hygieniske og behagelige forhold. Men visste du at det finnes et effektivt renholdsverk som har mange milliarder hardt arbeidende medlemmer, og som streiker og arbeidskonflikter er et ukjent begrep for? Det er billenes renholdsverk. Hvert medlem er velutrustet for oppgaven. Lenge før det var mennesker på jorden, var åtselbillene i full gang med sine viktige oppgaver.
Til dette verdensomfattende renholdsverket hører utallige arter. De fleste av dem — og larvene deres — lever av døde dyr. Deres fordøyelsesorganer omdanner mye av det de fortærer, til kjemiske forbindelser som plantene kan oppta.
Åtselbillenes størrelse varierer betraktelig, alt etter hvilket slag de tilhører. Noen kan bli nesten 3,8 centimeter lange, mens andre er som et lite støvgrann å se til. Gjennomsnittslengden er omkring 1,3 centimeter.
Åtselbillenes kropp og vinger er flate og elastiske og setter dem i stand til å krype under døde dyr. Larvene er flate. De billene som begraver døde dyr, er utstyrt med gravebein. Enkelte åtselbiller gjør et så grundig arbeid at vitenskapsmenn lar dem rense skjøre skjeletter for seg.
Arbeidsmåte
La oss se litt nærmere på en representant for dette renholdsverket, nemlig åtselgraveren. Det vil gi oss et visst innblikk i hvilket kolossalt arbeid åtselbillene utfører.
Åtselgraveren er mindre enn 2,5 centimeter lang. Den er svart og har brede oransjegule tverrbånd på dekkvingene. Den utfører villig en rekke forskjellige arbeidsoppgaver. Åtselgraverne arbeider to og to sammen og tar seg vanligvis av små dyr — døde mus, padder, fisker og fugler. Men de kan også begrave kaniner, katter og hunder.
Åtselgraveren flyr gjennom mørket ledet av sin skarpe luktesans og lander ved siden av den døde kroppen til et lite dyr. Med følerne berører billen forskjellige deler av kadaveret og gir seg så i kast med arbeidet. Snart får den selskap av en åtselgraver til, en hunn. De samarbeider om «begravelsen». De følger sitt instinkt og gir ikke opp selv om de møter hindringer.
En forsker anbrakte en død mus et stykke oppe i en lav busk. To åtselgravere klatret opp i busken og ga seg ikke før de hadde fått musen løs. Da den falt ned på bakken, begynte de straks å begrave den.
Men hva skjer hvis et dødt dyr blir liggende på et sted hvor det ikke lar seg gjøre å grave det ned? En død mus kan for eksempel ligge i utkanten av en asfaltert vei. Først prøver åtselgraverne kanskje å grave ned i asfalten. Men når det ikke lykkes, flytter de den døde musen til et bedre egnet sted. De kan flytte et dødt dyr opptil tre meter. Hvordan gjør de det?
En åtselgraver legger seg på ryggen og skyver de sterke beina oppover. Idet den kommer lenger inn under musen, begynner kadaveret å bevege seg. Ved å sparke voldsomt i vei flytter så åtselgraveren musen framover, kanskje godt over en centimeter. Dette gjør den om og om igjen helt til det døde dyret ligger på et sted hvor det går an å grave det ned. Mens hannen ligger på ryggen og sparker med beina, har hunnen det travelt med å fjerne kvister og småstein som kan ligge i veien.
Når åtselgraverne har fått flyttet den døde musen til et egnet sted, kryper de inn under den og begynner å grave med hode og føtter. Sakte, men sikkert begynner den døde musen å synke. Etter hvert legger det seg løs jord oppå den. Når oppgaven er fullført, graver åtselgraverne en tunnel hvor hunnen legger eggene. I tiden før eggene blir klekket ut, lever de voksne billene av kadaveret. Deretter fôrer de de nyklekte larvene med kjøtt fra det døde dyret som de først har tygd for å gjøre det lettere fordøyelig. Når den tid nærmer seg da larvene blir voksne biller, tar foreldrene seg fram til overflaten igjen og flyr videre.
Ja, åtselbillene utgjør virkelig et bemerkelsesverdig renholdsverk. Hvem bør vi så gi æren for dette? Æren tilkommer naturligvis Skaperen, Jehova Gud. Hvordan kunne blinde krefter ha frambrakt billenes imponerende renholdsverk?