Jeg var pinsepredikant

JEG ble født på Sicilia i 1932. Kort tid etter den annen verdenskrig var jeg til stede på et møte hos noen pinsevenner i et privat hjem. Den middelaldrende predikanten begynte prekenen sin med å be svært høyt. Jeg ble overrasket over det, men ble likevel sittende.

Under prekenen avbrøt jeg ham flere ganger og ba om å få beviser for at Gud virkelig er til. Han sa at Bibelen er et bevis for Guds eksistens, og lot meg få en bibel i gave. Jeg begynte å lese cirka sju kapitler i den hver dag. Jeg forsto imidlertid ikke noe særlig av det jeg leste. Jeg bestemte meg derfor for å henvende meg til pinsemenigheten for å få hjelp.

Religiøs bakgrunn

Helt fra min tidligste barndom har jeg vært interessert i religion. Mine foreldre var også religiøse. I likhet med de fleste andre sicilianere tilhørte de den romersk-katolske kirke og var nidkjære katolikker.

Etter hvert som jeg ble eldre, innså jeg imidlertid at den katolske kirke ikke dekket mine åndelige behov. Jeg kunne for eksempel ikke forstå hvorfor prestene hadde en spesiell klesdrakt, hvorfor de var så interessert i folks privatliv under skriftemålene, og hvorfor det var like mange gudebilder i kirkene som i de hedenske templene. Fordi jeg ikke fikk noen tilfredsstillende svar på slike spørsmål, avtok min interesse for den katolske kirke.

I tiden før krigen hadde vi ofte besøk av en prest som frukten i vingården vår var reservert for. Han hevdet at fascistenes styre var best for Italia, for fascistene forsvarte den katolske kirkes interesser. Men etter krigen var det mange som forlot kirken, for folk kunne se at den hadde tatt parti for fascistene. De følte seg også frastøtt over å se hvordan kirken støttet de rike på bekostning av de fattige.

Mange ble derfor ateister, og jeg helte også i den retning. Jeg betraktet derfor religiøse møter utelukkende som et middel til å komme i forbindelse med venner. Men jeg hadde fremdeles et åndelig behov.

Mitt liv som pinsevenn

Det var det at jeg var klar over dette behovet, som gjorde at jeg var så interessert i Bibelen. Jeg begynte derfor å gå på møter hos pinsevennene.

Møtene var svært egenartet. Predikanten begynte med å framsi en bønn med øynene lukket og armene utstrakt mot himmelen. Så oppfordret han de tilstedeværende til å synge en hymne sammen med ham. Deretter fikk forskjellige av dem anledning til å «vitne», det vil si, til å fortelle om de vanskeligheter de hadde før de kom i kontakt med pinsevennene, og hvordan de nå oppførte seg.

Deretter fulgte det vanligvis en preken basert på et skriftsted. Jeg skjønte ikke det predikanten sa, men jeg tenkte at det sikkert skyldtes min begrensede bibelkunnskap. Etter prekenen gikk han omkring blant de tilstedeværende og la hendene på dem og ropte: «Rop! Rop høyere! Herren er nær!» Forsamlingen ropte da: «Halleluja! Herre, hør oss!» eller lignende.

I 1950 ble jeg døpt som pinsevenn. Jeg trodde at Gud hadde kalt meg, og jeg foretok derfor mange forandringer i mitt liv. Jeg sluttet å røyke og å gå på kino og på dans. Jeg sluttet å høre på radioen, for den menigheten jeg tilhørte, mente at det ikke sømmet seg for kristne.

Befolkningen der jeg bodde, i den lille byen S. Cataldo i den sicilianske provinsen Caltanissetta, var forundret over å se hvor forandret jeg var blitt. Jeg snakket med alle om min nye tro og oppfordret dem til å komme og bli frelst hvis de ikke ville bli pint i helvete. Mange hørte på meg og ble pinsevenner.

En gang da en fremtredende amerikansk predikant besøkte menigheten, ble jeg utnevnt til å lede søndagsskolen. Det innebar at jeg skulle lede de møtene i pinsemenigheten hvor et blad som ble kalt «Søndagsskolen», ble studert. På grunn av den usedvanlig store nidkjærhet jeg la for dagen i denne oppgaven, ble jeg utnevnt til predikant i juni 1952, til tross for at jeg ikke hadde fått noen teologisk utdannelse. I de fire etterfølgende årene tjente jeg pinsemenighetene i provinsen Caltanissetta, også i byen Caltanissetta.

Tungetale

Jeg var naturligvis glad for de framskritt jeg hadde gjort, men jeg var skuffet over at jeg ikke hadde fått noen av de spesielle gaver som pinsemenigheten regner som tilkjennegivelser av Guds ånd, for eksempel gaven å tale i tunger. Men én dag ble mitt ønske oppfylt.

Jeg ledet et møte og sto og ba, da en stemme sa til meg at jeg skulle legge hendene på en bestemt kvinne i menigheten. Fremdeles med øynene lukket fant jeg kvinnen og la hendene på henne. Straks etter hørte jeg et høyt skrik, og hun begynte å tale i tunger sammen med meg. En som taler i tunger, har ikke kontroll over hva han sier. Denne opplevelsen gjorde meg svært lykkelig.

Jeg var imidlertid fremdeles ikke i stand til å forstå Bibelen, og det foruroliget meg. Jeg fikk vite at Bibelen bare kunne forstås av dem som hadde fått den gave å tolke den, og denne forklaringen tilfredsstilte meg til en viss grad. Jeg var takknemlig for at jeg i det minste hadde fått den gave å tale i tunger.

Men det gikk ikke mange måneder før jeg ble overbevist om at det var noe i veien med denne såkalte «gaven». Jeg begynte å få fryktelige mareritt om natten. Det var akkurat som om jeg ble helt lam, og jeg kunne se mørke skikkelser som holdt meg på alle kanter. Jeg begynte å lure på om dette, som tydeligvis var angrep av onde ånder, kunne ha noen forbindelse med den «gaven» jeg hadde fått. Min mistanke vokste da en predikant som hadde den gave å tolke, ba en som talte i tunger, om å slutte å gjøre det, ettersom det han sa, var skammelig og ikke egnet seg til å bli gjentatt.

Min søken ble belønnet

Jeg var fast besluttet på å finne en forklaring på dette. Jeg oppsøkte andre religiøse organisasjoner, for eksempel den apostoliske menighet og baptistene, men forgjeves. Da jeg fikk høre at et par av Jehovas vitners heltidsforkynnere var i byen Caltanissetta, ikke langt unna, dro jeg dit.

Jeg stilte mange spørsmål. Vitnene besvarte alle spørsmålene ut fra Bibelen. Deres bibelkunnskap gjorde stort inntrykk på meg. Jeg tok imot deres tilbud om å lede et gratis bibelstudium med meg. Etter en tid lærte jeg endelig sannheten om tungetalen.

Bibelen viser tydelig at den allmektige Gud ga de første kristne den gave å tale på språk som de aldri hadde lært. I den kristne menighets barndom hjalp denne gaven disiplene, som var få i antall, til å lære folk fra andre land om «Guds store gjerninger». (Ap. gj. 2: 5—11) Denne gaven tjente også som et synlig bevis for at denne nye, kristne menigheten hadde Guds gunst. (1 Kor. 14: 22) Men skulle den fullvoksne kristne menighet også ha den gave å tale i tunger?

Nei, jeg fikk vite at gaven ble gitt midlertidig, i likhet med de profetiske gaver og den gave å være i besittelse av spesiell kunnskap. Bibelen sier: «Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» Disse spesielle gavene fra Gud skulle være et av de trekk som kjennetegnet kristendommen i dens barndom, men akkurat som en voksen legger av de ting som hører barndommen til, viser Bibelen at disse spesielle gavene skulle få en ende når den kristne menighet hadde kommet forbi barndommen. — 1 Kor. 13: 8—11.

Jeg forsto derfor at den gave jeg hadde fått som pinsevenn, og som jeg hadde trodd var fra Gud, i virkeligheten skrev seg fra Satan og hans onde åndehær. Bibelen sier at «Satan selv skaper seg om til en lysets engel», og at han ville forføre mange med «all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse». — 2 Kor. 11: 14; 2 Tess. 2: 9, 10.

Hvor glad er jeg ikke for at jeg har fått forståelse av disse spørsmålene! Noe som særlig har gitt meg fred og tilfredshet, er at jeg nå forstår at det er Guds hensikt at hans rettferdige rike skal styre over jorden til velsignelse for alle som vil tjene ham i ånd og sannhet. Bibelen lover at Gud om kort tid under dette rikes styre «skal være hos [menneskene] og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». — Åpb. 21: 3, 4.

En annen slags forkynner

Det er nå 15 år siden jeg innvigde mitt liv til å tjene den sanne Gud, Jehova, og symboliserte dette ved å bli døpt i vann. Siden da har mitt fremste mål i livet vært å ha en andel i oppfyllelsen av en profeti som Guds Sønn, Jesus Kristus, kom med, nemlig: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden [for denne tingenes ordning] komme.» — Matt. 24: 14.

Noe som har gitt meg spesielt stor glede, er at jeg har kunnet hjelpe mange i min hjemby, S. Cataldo, hvor jeg før tjente som pinsepredikant, til å lære sannheten om Guds rike og ha en andel i forkynnelsen av dette rike. Nå bor jeg sammen med min familie i Torino i Nord-Italia. Noe annet som har gitt meg stor glede, er at de tre eldste av mine sju sønner sammen med meg forkynner for folk her i distriktet at Guds rike er menneskenes eneste virkelige håp om fred og lykke.

Sammen med Guds tjenere overalt ellers på jorden ser vi derfor med spent forventning fram til at følgende bibelske profeti skal få sin fullstendige oppfyllelse: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» (Dan. 2: 44) — Innsendt.