Jeg ble utfridd av et religiøst bedrag
JEG husker det første «miraklet» jeg var vitne til. Jeg var seks og et halvt år gammel. Mor og jeg var på et møte som pinsebevegelsen holdt i et hus. Predikanten sang, og han fikk ånden, på den måten pinsevennene gjør når de synger. Det var vinter, og det stod en stor, rund ovn midt i rommet. Jeg så at han stakk hendene inn i ovnen mens han fortsatt sang og kom med små utrop. Så tok han ut et stort stykke kull som var blitt helt rødglødende. Han holdt det opp med begge hender, bar det rundt i rommet og kom med små triumferende utrop samtidig med at han sang. De andre sang og ropte og danset rundt ham hele tiden. Etter møtet var alle opptatt med å undersøke hendene hans for å se om de var brent. Det fantes ikke et merke på dem!
Dette var bare ett av de tegnene som ble gjort i denne pinsemenigheten i Kentucky, som min mor gikk i. De trodde på det som står i det 16. kapitlet i Markus’ evangelium, fra vers 17, om å tale i tunger, helbrede syke, ta slanger i hendene og drikke gift. (Disse versene er uekte, det vil si, de finnes ikke i de eldste bibelhåndskrifter.) Ikke alle pinsemenigheter tror på dette. Men når en ser slike ting skje, får det en til å tro at Gud må være med en menighet som kan gjøre slike tegn uten at mennesker blir skadet.
Så flyttet vi til Indiana. Jeg ble døpt i 1953, da var jeg 12 år. Jeg lærte å spille gitar og akkompagnere sanggrupper på møtene. Jeg følte at det var en del av min tjeneste for Gud — det er ved å synge pinsevennene får ånden. Når jeg fikk ånden og talte i tunger, visste jeg ikke selv hva jeg sa, men det var en god følelse.
Jeg tok aldri selv slanger i hendene, men jeg husker en helg jeg besøkte den menigheten i Kentucky som jeg tidligere hadde tilhørt. En tilreisende predikant fikk ånden og drog en stor klapperslange ut av en slangekurv han hadde med seg. Han snodde den rundt hånden og ropte høyt. Jeg stod på scenen bak ham sammen med sangerne, og jeg husker at jeg så blod piple fram mellom fingrene hans. Nå fikk den predikanten som jeg hadde sett utføre tegnet med det glødende kullstykket mange år tidligere, ånden og kom opp og tok slangen ut av hendene på den andre predikanten og la den tilbake i kurven. Den mannen som fikk bittet, ble ikke syk. Jeg husker imidlertid tre personer jeg kjente, som ble bitt av slanger og døde. Min svigerfar var en av dem.
Da jeg var 19, giftet jeg meg med en mann som gav seg ut for å være frelst, men han var ingen ivrig pinsevenn. Jeg så at han tok slanger i hendene én gang, men han hadde ikke en ånd som kunne måle seg med min. Han var en god pinsevenn en tid, men så sluttet han og begynte å røyke og gjøre andre ting som vi ikke trodde var riktig. Når det gjaldt dette med åndene, var det imidlertid noe som plaget meg. Når pinsevenner fikk ånden, var åndene ikke alltid av samme slag. Noen var sterkere enn andre, noen passet ikke sammen, og det kom til og med til sammenstøt mellom noen av dem.
Dette kunne jeg ikke forstå. Det fikk meg til å undres på hvorfor det var så mange forskjellige ånder. Jeg husker at da jeg var pinsevenn, bad jeg hele tiden: «Gud, dette er den eneste religionen jeg vet om som kan være den rette. Men hvis jeg ikke tjener deg på en måte som du har behag i, vil jeg vite det. Hvis dette ikke er den rette religion, så vær så snill å vise meg den som er det.» Den bønnen bad jeg mange ganger.
Det var mens jeg var gift første gang, at jeg fikk kjennskap til bladene Vakttårnet og Våkn opp! Vi hadde flyttet til Cincinnati i 1962, og Jehovas vitner kom til vår dør. Mannen min likte å snakke med dem, men jeg ville aldri det. Jeg holdt meg på kjøkkenet når de kom. Mannen min abonnerte på bladene, men han leste dem ikke. Det gjorde derimot jeg. Jeg visste at jeg ikke burde gjøre det, og fikk dårlig samvittighet når jeg gjorde det, men jeg klarte ikke tanken på å la noe ligge ulest. Det hendte til og med at jeg kastet bladene i søppelbøtten og senere gikk og plukket dem opp igjen og leste dem!
Gjennom Vakttårnet og Våkn opp! lærte jeg at jorden skal bestå for evig. Jeg lærte om et jordisk paradis fylt med rettferdselskende mennesker. Det var det mest fantastiske jeg noen gang hadde hørt. Det rammet meg hardt, for vi pinsevenner trodde ikke dette om jorden. Jeg husker at jeg leste om den paradisiske jorden som skulle bestå for bestandig, og jeg tenkte: ’Dette er ikke sant!’ Men jeg elsket å lese om det. Jeg kjempet en kamp med meg selv. Jeg la det fram for Gud i bønn. Til slutt bad jeg mannen min om å la være å ta imot bladene, og det gjorde han.
Mannen min innledet forhold til andre kvinner, og etter sju års ekteskap ble vi skilt. De to sønnene mine og jeg flyttet til Olene, en venninne jeg hadde hatt lenge, og som var gift med min onkel. Hun var en utmerket sanger, og vi drog sammen på pinsemenighetens møter og sang i forskjellige kirker. Olene var også datter av den predikanten som hadde tatt i det glødende kullstykket.
Jeg ble «helbredet» to ganger. Første gang var da jeg fikk sterke blødninger etter en abort. Til tross for dette gikk jeg på et møte i pinsemenigheten. Jeg var så svak at jeg var redd for at jeg måtte gå hjem. Så hørte jeg at Olene og hennes far begynte å synge. De fikk ånden. De tok tak i skuldrene til hverandre. Så kom de og la hendene på meg. Jeg ble straks bevisstløs. Da jeg kom til meg selv igjen, følte jeg meg helt frisk! Blødningene hadde stanset!
Den andre gangen var da jeg fikk en sykdom i tannkjøttet. Jeg hadde hatt tannprotese siden jeg var 15 år. Nå, mange år senere, begynte ganen å svulme opp. Jeg gikk i tre måneder uten tenner og kunne bare ta til meg flytende føde. Jeg ble desperat og gikk til lege. Han tok en titt i munnen min og sa: «Det er ikke meg du trenger; du trenger en kjevekirurg.» Han sa navnet på sykdommen, papillomatosis, og anbefalte en tannlege.
Jeg gikk ikke dit. Olene og jeg var på vei til menigheten i Kentucky. Senere på kvelden sang jeg og ble dypt hensatt i ånden. Olene la hendene på meg, jeg besvimte og sank ned på gulvet. Da jeg kom til bevissthet, spyttet jeg ut biter av noe som så ut som tørt, opptygd kjøtt. Da jeg kom hjem, kunne jeg sette tannprotesen på plass. Jeg har ikke hatt noen problemer siden.
Olene leste mye i Bibelen. Kort tid etter at jeg hadde flyttet inn hos henne, bad hun meg om å komme inn på det rommet der hun satt og leste. Hun hadde et spørsmål. Hun leste Forkynneren 1: 4 (EN): «Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.» Hun sa: «Jeg vil at du skal forklare dette skriftstedet for meg. Vi tror ikke dette, så hva skal det bety?» Jeg ble virkelig opprørt.
«Jeg vil vite hvorfor du blir så opprørt på grunn av dette skriftstedet,» sa hun. «Det står i Bibelen, og vi må vite hva det betyr!» Jeg sa: «Jeg har lest om dette i Vakttårnet og Våkn opp!, og jeg ville ikke fortelle deg at jeg har lest de bladene som Jehovas vitner utgir.» Hun ville straks oppsøke vitnene.
«Ikke bry deg,» sa jeg. «Hvis vi bor her tilstrekkelig lenge, kommer de til døren vår. De finner deg alltid.» To uker senere stod hun i døren og ventet på meg da jeg kom hjem fra arbeid; hun smilte over hele ansiktet. «Gjett hvem som var her i dag?» sa hun. Jeg hadde ingen anelse. «Jehovas vitner! Jeg ordnet med et bibelstudium for oss!» Jeg var lamslått. Jeg ville ikke studere med dem. Jeg var redd dem.
Men vi studerte, og de inviterte oss til møtene. Olene likte ikke å være med, men det gjorde jeg. Min yngste sønn var omkring tre år den gangen, og vi gikk til Rikets sal. Da vi hadde studert ferdig Sannhets-boken, var både Olene og jeg klar over at pinsemenigheten tok feil. Olene sluttet imidlertid å studere, så da sluttet jeg også.
Dette var i 1972. I 1974 fikk jeg en telefon fra Olene — vi bodde ikke lenger sammen på dette tidspunkt. Hun spurte meg om jeg ville gifte meg med hennes far — den mannen jeg hadde sett ta i det rødglødende kullstykket da jeg var seks og et halvt år gammel. Det var over sju år siden mitt første ekteskap ble oppløst, så jeg giftet meg med Olenes far i januar 1975.
Han bodde i Kentucky, i nærheten av den samme pinsemenigheten som jeg gikk i da jeg var liten. Da jeg giftet meg med ham, sa jeg til ham at jeg aldri ville bli pinsevenn igjen, og at hvis jeg skulle slutte meg til noe religionssamfunn igjen, ville jeg bli et av Jehovas vitner. Han gikk med på det. Men vi hadde bare vært gift i noen måneder da han ville ha meg med på et av møtene hos pinsevennene. Jeg gikk én gang. Demonenes tilstedeværelse var så overveldende at jeg ikke klarte å bli værende der til møtet var over.
På dette tidspunkt hadde jeg lært at Satan, hans demoner og hans tjenere her på jorden kunne utføre tegn og mirakler, og at den krigen de kristne førte, var mot slike demoniske hærstyrker i himmelrommet. (2. Mosebok 7: 11, 22; 8: 7, 18, 19; 2. Korinter 11: 13—15; Efeserne 6: 11, 12) Jeg hadde også lært at de mirakuløse gavene den første kristne menighet fikk, var gaver som skulle hjelpe menigheten i dens barndom, men da apostlene senere gikk bort, opphørte slike gaver. Når det gjelder gaven å tale i tunger, er det for eksempel skrevet: «Tungene skal tie.» Tro, håp og kjærlighet er nå grunnpillarene i den modne kristne menighet i dag. — 1. Korinter 13: 8—13.
Det min mann forsøkte, var å få meg til å gå på pinsevennenes møter igjen og synge sammen med ham og spille gitar. Jeg begynte isteden å overvære møtene i Rikets sal. Når han kom tilbake fra en helg med møter i pinsemenigheter, viste han fram en lommebok full av penger som han hadde fått i kollekt. Han lo fordi de gav ham alle disse pengene. Han hadde ikke gjort noe som hadde gjort ham fortjent til dem.
Min yngste sønn gikk etter hvert også på møtene sammen med meg og ble et aktivt Jehovas vitne. Min mann ble svært opphisset hvis jeg kom sent hjem fra møtene. En kveld da jeg kom hjem ved titiden, stengte han meg ute. Sønnen min og jeg måtte tilbringe natten i bilen. Dette hendte flere ganger. Han hadde et skytevåpen i bilen, og når han så jeg satt og leste eller studerte, tok han det og skjøt under stolen min fire—fem ganger. Hvis jeg bar en kartong flasker med leskedrikker ut på gårdsplassen, skjøt han flaskene ut av kartongen. Han forsøkte ikke å drepe meg, men å gjøre meg rasende. Men jeg bad til Jehova og forholdt meg rolig, og det gjorde ham rasende.
En dag jeg gjorde meg ferdig for å gå på møte, sa han: «Vil du virkelig bli et av Jehovas vitner? Vil du virkelig traske rundt og forkynne fra dør til dør?» Jeg svarte: «Ja, det vil jeg.» «Ja vel,» sa han, «jeg gir deg to uker til å komme deg ut av huset.» Sønnen min og jeg flyttet derfor ut. Vi flyttet inn i et lite hus hvor det ikke hadde bodd noen på flere år. Det var ikke lagt inn vann der; det var nesten ingen møbler, og vi hadde ingen penger.
Men det var så fint å ha frihet til å gå på møtene og til å tjene Jehova ved å forkynne fra hus til hus uten å være redd for å bli stengt ute hjemmefra eller bli skutt på. (Apostlenes gjerninger 20: 20, NW) Når jeg traff pinsevenner ved dørene, følte jeg ofte demonenes nærvær. Da sa jeg: «Jehova, jeg vet at du er sterkere enn demonene. Jeg vet at du har styrke til å hjelpe meg, og jeg trenger din hjelp. Jeg trenger din hellige ånd for å klare dette.» Han hjalp meg alltid.
Jeg ble døpt i september 1976, og sønnen min ble døpt i juli 1977. Min søster er et døpt Jehovas vitne, og min mor studerte og begynte å forkynne fra hus til hus, så jeg hadde mye oppmuntring fra familien min, og jeg fikk mye hjelp av Jehova og hans folk. Jehova har vært så tålmodig med meg. Måtte han også være langmodig med de millioner av andre som ’Guds godhet prøver å lede til anger’. (Romerne 2: 4, NW) — Fortalt av Ireta Clemons.
[Uthevet tekst på side 11]
Tre personer jeg kjente, ble bitt av slanger og døde
[Uthevet tekst på side 12]
På dette tidspunkt hadde jeg lært at Satan, hans demoner og hans tjenere her på jorden kunne utføre tegn og under
[Bilde på side 10]
Ireta Clemons, som nå er et av Jehovas vitner