Jordskjelv rammer Friuli
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Italia
«SEMENTGULVET begynte å riste voldsomt. Jeg prøvde å bli stående, men falt ned på gulvet akkurat som de andre. Støyen ble mer og mer øredøvende, og det var som om murbrokker raste ned over oss. Plutselig gikk lyset, og en viss panikk begynte å bre seg. Små barn ropte: ’Pappa! Pappa!’»
Slik beskrev Anacleto Martin fra Gemona i Italia den største rystelsen under det jordskjelvet som rammet Friuli-området om kvelden den 6. mai 1976. Friuli er et område på cirka 7000 kvadratkilometer i Nord-Italia. Det tilhører provinsen Udine.
Jordskjelvet berørte 117 tettsteder. Mange hundre døde, og det ble forvoldt store ødeleggelser. Cirka 100 000 mistet sine hjem. Noen av husene raste sammen. Andre var i en så dårlig forfatning at de måtte rives. Én mann sto foran sitt halvt ødelagte hjem med hodet i hendene og hulket: «Tjuefem år! Tjuefem år!» Så mange år hadde han arbeidet i utlandet for å kunne bygge dette huset. Nå lå det i ruiner.
Sett at du opplevde et jordskjelv. Hva ville da være det første du tenkte på når det igjen ble rolig? Etter å ha takket Gud for at du var i live, ville dine tanker sannsynligvis ha gått til dine slektninger og andre som står deg nær. Hadde de også overlevd? Det var dette spørsmålet Jehovas vitner var opptatt av etter jordskjelvet. En reisende tilsynsmann som tjener flere menigheter i Friuli-området, forteller:
«Nyhetsmeldingene kl. 6 morgenen etter tydet på at jordskjelvet hadde hatt et katastrofalt omfang. Jeg tok bilen og dro av sted til de byene hvor brødrene bodde. Kl. 8 kom jeg til provinshovedstaden Udine. Byen var stort sett øde og forlatt; innbyggerne hadde søkt tilflukt utenfor byen. Udine var ikke så forferdelig ødelagt. Etter å ha forvisset meg om at alle Jehovas vitner i byen hadde overlevd og var i god behold, dro jeg videre til San Daniele.
Der traff jeg Lino Culotta, en av de eldste i den lokale menighet. Han forsikret meg om at alle vitnene i byen var i live, skjønt noen av dem hadde mistet sine hjem og måtte bo under åpen himmel. På veien til Gemona, som ligger lenger nord, reiste jeg gjennom Osoppo, hvor jeg visste at det var fire familier av vitner. Denne byen var blitt avskåret fra omverdenen av myndighetene. Jeg klarte ikke desto mindre å ta meg fram til Amabile Tandois hjem. Huset hadde ikke rast sammen, selv om det var nokså ramponert. Tandoi var imidlertid ikke der, og jeg tok det som et tegn på at han hadde overlevd.
Overalt var jeg vitne til hjerteskjærende scener. Det var forferdelig å se menn grave halvdøde folk ut av ruinene. Men ikke alle var så heldige at de ble funnet i live.
Jeg skyndte meg videre til Gemona, et av de stedene som var hardest rammet av jordskjelvet. Hvordan hadde det gått med mine kristne brødre her? Det var umulig å ta seg fram i byen med bil, for alle gatene var sperret av ruiner. Jeg parkerte derfor bilen og fortsatte til fots. Jeg så etter den katolske kirken, som lå like i nærheten av Rikets sal. Kirken lå imidlertid i ruiner. Et hus på den ene siden av kirken var delvis ødelagt, og det neste huset hadde rast sammen.
Jeg visste at Rikets sal, hvor Jehovas vitner hadde holdt møte da jordskjelvet begynte, lå på neste hjørne. Det forekom meg helt usannsynlig at særlig mange av vitnene kunne ha overlevd. Jeg gikk videre med hjertet i halsen. Så fikk jeg se den! Den bygningen hvor Rikets sal lå, sto fremdeles, mens alt omkring den hadde rast sammen. Selv bøkene i utstillingsvinduet var på plass. Det var ingen vitner der. Men det tydet jo på at de hadde overlevd.»
Da jordskjelvet kom
Jordskjelvets episenter var Tolmezzo. Renato Abramo, som er presiderende tilsynsmann i Jehovas vitners menighet der i byen, forteller: «Vår Rikets sal ligger i første etasje i en ny, treetasjes boligblokk. Da jordskjelvet kom, holdt vi vårt vanlige torsdagsmøte, og det var 24 til stede.
Møtet hadde allerede begynt da vi merket det første skjelvet. Det var ikke så kraftig. Da det var over, ropte Maurizio Rossi: ’Kom hit!’ og pekte på en bjelke som ble holdt oppe av en søyle av armert betong.
Det andre skjelvet var mye verre. Plutselig gikk lyset. Tanken på å dø eller i hvert fall bli levende begravd under ruiner fór gjennom sinnet mitt. Jeg spurte meg selv: ’Hvor kommer den første gjenstanden til å treffe meg? I hodet? På venstre eller på høyre skulder? På siden?’ Jeg lukket øynene og ba til Jehova. Ja, det gjorde vi alle sammen. Vi fant gjensidig trøst i å be høyt. Selv om vårt liv tydeligvis var i stor fare, fant vi trøst i Bibelens løfte om en oppstandelse. — Joh. 5: 28, 29; Ap. gj. 24: 15.
Men akkurat da det så ut som om alt skulle rase sammen omkring oss, var skjelvet over. Vi var overlykkelige over å være i live og flyktet ut på gaten og tok oss fram til en teltleir. Vi tente et bål og tilbrakte natten der.»
Hjelp strømmer til
Dagen etter begynte hjelpen å strømme til katastrofeområdet. Ikke bare italienere, men også folk fra nabolandene meldte seg frivillig for å hjelpe til. Hva Jehovas vitner angikk, ordnet vitnene i Trieste med mat, klær og penger til dem av deres kristne brødre som hadde lidt tap som følge av katastrofen. Et senter for koordinering av hjelpearbeidet ble opprettet i Udine, hvor en av de eldste stilte sitt hjem til disposisjon. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Roma opprettet en komité som skulle ta seg av dette arbeidet. «Det var et rørende syn,» sier én av de frivillige. «Vitner fra alle de nærliggende menigheter og til og med fra Østerrike og Tyskland kom for å hjelpe til.»
Anacleto Martin forteller fra Gemona, som ble hardt rammet: «Bror Montori dro tilbake til leiligheten over Rikets sal. Han hjalp vertens 80 år gamle far ned på gaten og til et trygt sted på landet. Andre vitner gikk i gang med å redde mennesker som var begravd under ruinene fra hus i nærheten. Morgenen etter skilte vi alle lag for å finne ut om det var noe igjen av hjemmene våre. Dagen etter begynte det å komme hjelp fra dem av våre kristne brødre som bodde nærmest området. De sendte blant annet telt, som vi sårt trengte.»
Renato Abramo fra Tolmezzo forteller: «Fordi det stadig var skjelv, mente vi at det var mest forstandig å bli ute i det fri. Jeg slo opp teltet mitt, og like etter fikk vi et telt til. Noen av oss sov i teltene; andre i biler. Mandagen etter kom en lastebil som det sto ’Vakttårnets hjelp’ på. Her kom vitner med mat, telt, medisiner og tepper. Vi kunne således sette opp flere telt til oss selv og til andre vitner fra landsbyer i nærheten og også til noen av våre naboer som vi med glede delte det vi hadde, med.»
En reisende representant for Selskapet Vakttårnet sier om vitnenes koordineringssenter i Udine: «Jeg har sett så mye komme til dette huset at det ville være vanskelig å føre noen oversikt over det. Den villighet til å hjelpe som Jehovas vitner i andre byer og andre land la for dagen, var virkelig rørende. Det utstyret som strømmet inn, omfattet til og med bleier til spebarn. To søstre tjente som tolker for å overvinne språkproblemet for frivillige fra Østerrike og Tyskland. Vi var helt overveldet. Vi spurte hva vi kunne gjøre til gjengjeld for dem som hadde kommet så langveisfra for å hjelpe oss. Hva med en tallerken spaghetti? Det var det minste vi kunne gi dem.»
Noe enda viktigere
Samtidig med at Jehovas vitner i Friuli-området hadde fullt opp å gjøre med å sørge for at alle hadde mat, klær, husly og andre nødvendige ting, var de opptatt av noe som de selv mente var enda viktigere. Følgende rapport kommer fra Gemona:
«Vi flyttet stolene og annet utstyr i Rikets sal til San Daniele, og den 16. mai holdt vi vårt offentlige bibelske foredrag og vårt Vakttårn-studium i et stort skur som brødrene hadde satt opp.» Renato Abramo forteller fra Tolemezzo-området: «Søndagen etter jordskjelvet kunne vi holde vårt første møte i teltet.» En melding fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Roma lyder: «Nesten alle de berørte menighetene var i stand til å holde sine faste møter søndagen etter jordskjelvet. Ett sted tjente fire store telt med plass til cirka 100 personer ikke bare som sovesaler, men også som Rikets saler.»
Hvordan berørte jordskjelvet i det store og hele Jehovas vitner i Friuli-området? Boligmangel utgjorde et problem. Det var over 60 familier hvis hus enten raste sammen eller ble så ødelagt at de måtte rives.
På den annen side var det ingen av Jehovas vitner som døde eller kom alvorlig til skade. Deres syn på det som skjedde, kom godt til uttrykk i det en eldste som var med i hjelpearbeidet, sa: «Jeg håper at det som har skjedd, ikke skjer igjen. På den annen side har det vært en glede å kunne arbeide for å gjøre sine medmenneskers lidelser mindre. Vi ser fram til at Guds nye ordning i nær framtid skal bli opprettet, for vi vet at lidelser, ulykker og selv døden da ikke skal være mer.» — Åpb. 21: 3—5.
[Uthevet tekst på side 12]
En øyenvitneberetning fra Nordøst-Italia
[Uthevet tekst på side 14]
«Det var forferdelig å se menn grave halvdøde folk ut av ruinene. Men ikke alle var så heldige at de ble funnet i live.»
[Uthevet tekst på side 14]
«Den bygningen hvor Rikets sal lå, sto fremdeles, mens alt omkring den hadde rast sammen.»
[Uthevet tekst på side 15]
’Det var rørende å se vitner fra alle menigheter i nærheten og til og med fra Østerrike og Tyskland komme for å hjelpe til.’
[Kart på side 13]
(Se den trykte publikasjonen)
ØSTERRIKE
TOLMEZZO
GEMONA
OSOPPO
SAN DANIELE
UDINE
Hvor jordskjelvet inntraff