Jordskjelvet i Guatemala

Et øyenvitnes beretning

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Guatemala

FRA jorden under Guatemala, ja, under en stor del av Mellom-Amerika, hører en ofte buldring og rumling. Mange mennesker her er vant til å våkne opp av en dyp søvn, komme seg på beina og løpe ut på gaten idet den siste buldringen dør bort. Men undertiden utarter det hele til noe mer enn bare en buldring.

I 1917 forårsaket et kraftig jordskjelv store ødeleggelser i hovedstaden, Guatemala City. Byen ble imidlertid gjenoppbygd og er nå den største byen i Mellom-Amerika, med en befolkning på omkring én million.

Min kone og jeg bor her i Guatemala City, og vi er derfor vant til å høre denne rumlingen. Men tidlig om morgenen onsdag den 4. februar, før det ennå var blitt lyst, kom det en rystelse som få mennesker i Guatemala tidligere har opplevd maken til. Dessverre var det mange som ikke overlevde denne rystelsen.

Noen har anslått at 50 000 døde, men den offisielle opptellingen ligger nå på litt over 23 000 døde. Omkring 74 000 ble skadd, og over en million mistet sine hjem. I et land med en befolkning på omkring 5,8 millioner betyr dette at nesten hvert femte menneske ble hjemløs.

Jordskjelvet er blitt kalt den verste katastrofen i Mellom-Amerikas historie. Det var verre enn det jordskjelvet som ødela Managua i Nicaragua i 1972. Dr. Leandro Salato, som ledet hjelpearbeidet fra Argentina, gikk så langt som til å si at det var «mer ødeleggende enn det jordskjelvet som rammet Peru i 1970», til tross for at det under jordskjelvet i Peru var betydelig flere mennesker som omkom, i alt 70 000.

En forferdelig natt

Da min kone og jeg kom hjem tirsdag kveld etter et bibelstudium, gikk vi til sengs og sov trygt. Jeg våknet derfor ikke før de voldsomme rystelsene begynte. Andre forteller imidlertid at de våknet ved de første tegn på at det kom et jordskjelv. En amerikansk turist fortalte at hun hørte noe som hun trodde var en fjern torden. Etter hvert vokste den til et bulder — et bulder som kom fra jordens indre. Dette skyldtes at bergartslagene slo revner og sprekker. Lyden ble forsterket, og til slutt hørtes det ut ’som om en sto mellom to jetmotorer’. Eller som en annen sa: «Som om tusen steiner skramlet inne i jorden.»

Som nevnt våknet jeg ikke før de voldsomme rystelsene begynte. Hva gjør en i en slik situasjon? Forsøker en å komme seg ut av sengen mens glassbiter og forskjellige ting rundt en blir knust? Løper en mot døren for å komme ut på gaten? Etter hvert som sekundene gikk og sjokkbølgene ble kraftigere, ble jeg klar over at dette ikke var noen vanlig rystelse. Jeg begynte å tenke på at taket kunne falle ned over oss, og alt jeg gjorde var å kaste meg over min kone og forsøke å dekke hodene våre.

Endelig sluttet rystelsen. Det hele hadde vart 39 sekunder, men hadde virket som en evighet. Det ble nå helt stille. Jeg klarte omsider å komme meg på beina og ble straks klar over at vi hadde opplevd et forferdelig jordskjelv.

Elektrisiteten var borte; det var stummende mørkt. Mens jeg lette i mørket etter en lommelykt, fikk jeg en anelse om det kaos jeg ville få se om et øyeblikk. Da jeg fant lommelykten og tente den, fikk jeg mine anelser bekreftet. Hvordan hadde jeg kunnet unngå å trå på det speilet som hadde falt ned og var blitt knust? Vaser og lamper lå på gulvet; noen av dem var knust. Kopper og tallerkener hadde falt ut av skapet. Bokhyllen hadde veltet. Da jeg gikk fra det ene rommet til det andre, var jeg takknemlig for at vi bodde i et solid hus som var oppført i jernbetong. Ifølge det elektriske uret vårt, som hadde stoppet, inntraff jordskjelvet kl. 3.03 om natten.

Nesten alle som overlevde, forteller om de redsler de opplevde den natten. En turist fra Cedar Rapids i Iowa i USA som bodde sammen med sin datter på Ritz Continental Hotel, ble også vekket mens han sov. Han forteller:

«Det første jeg husker, var at jeg ble sint — det var noen som forsøkte å velte sengen min! Det neste jeg tenkte, var: Dette er Harmageddon. Det hotellet vi bodde på, var jordskjelvsikret, og det er jeg sannelig glad for, for det begynte virkelig å svaie. Det virket som om vi bokstavelig talt hang ut over gaten. Murpussen på veggene skallet av, og vinduene ble knust. Mot slutten av skjelvet løftet jorden hele bygningen som en hest som forsøker å kaste av rytteren.

Da de voldsomme rystelsene sluttet, senket det seg en uhyggelig stillhet over området. Folk var lamslått. Redsel er det ordet som best beskriver situasjonen, en vedvarende redsel. Mannen i rommet ved siden av hadde et stearinlys. Vi gikk ikke ned trappen; vi løp. Jeg så på klokken min; vi var ute på gaten før kl. 3.15.

Det var kaldt, for Guatemala City ligger omtrent 1500 meter over havet. Vi kunne se pusten vår. Etter en time bestemte vi oss for å gå inn i hotellet igjen og få tak i flere klær. Med et stearinlys i hånden gikk vi inn i det mørke hotellet og tok oss opp til åttende etasje, mens vi hele tiden var redd for at det skulle komme et nytt skjelv. I det halvmørke rommet pakket vi raskt våre eiendeler og løp hurtig ut på gaten igjen. Da vi reiste hjemmefra, tok det oss to dager å pakke; nå tok det oss ti minutter, så var vi ute av hotellet igjen. Barbermaskinen min og tannbørstene våre ble imidlertid liggende igjen blant murpuss og stein på gulvet i badeværelset.»

Min kone og jeg og naboene våre begynte etter hvert å komme oss etter sjokket. Biler ble startet og kjørt ut av carportene. Naboene lot de vettskremte barna sine og eldre mennesker sette seg inn i bilene for å beskytte dem mot kulden.

Mens vi holdt på å rydde oss vei gjennom murbrokker og kalkpuss inne i huset, kom en familie som er Jehovas vitner, for å se om alt sto bra til med oss. Vi laget varm sjokolade og forente oss i bønn til Jehova Gud og takket ham for at vi var i live. Men vi lurte på hvordan det hadde gått med våre kristne brødre. Det finnes omkring 2500 Jehovas vitner i byen og om lag 5000 i hele Guatemala.

Følgene av jordskjelvet

Vi satte først kursen mot Jehovas vitners avdelingskontor, som det vanligvis tar bare ti minutter å kjøre til. Da vi hadde kjørt omkring halvannen kilometer, fant vi at den ytre motorvei var delvis sperret av ras. Vi kjørte da videre gjennom den eldre bydelen. Husene i den nyere delen av byen, hvor vi bodde, hadde bare små ytre tegn på skader, men her i den eldre bydelen hadde husfasader falt ut i gaten, og vegger hadde styrtet sammen.

Trafikken var allerede like stor som om dagen. Folk hastet av gårde til sine slektningers og venners hjem. Menn, kvinner og barn var ute på gatene iført bare nattøy og slåbrok eller morgenkåpe og med tepper rundt seg. De var redd for å gå inn i husene sine eller i det som var igjen av dem. I de mørke gatene, som bare ble opplyst av lyset fra billyktene, skapte støvet fra nedstyrtede murstein og soltørket leirstein en uhyggelig atmosfære.

Da vi kom fram til avdelingskontoret, ble vi lettet over å høre at ingen hadde kommet til skade. Selve bygningen hadde heller ingen synlige skader. Koordinatoren på avdelingskontoret hadde allerede dratt av gårde for å se hvordan det sto til med vitnene i et annet område. Vi begynte derfor å kjøre rundt til dem som tilhørte vår egen menighet. I disse tidlige morgentimene dro tilsynsmenn og menighetstjenere blant Jehovas vitner rundt til sine kristne brødre og søstre for å se hvordan det sto til med dem. De fant at noen hadde mistet sitt hjem, noen var blitt skadd, men alle hadde sloppet fra jordskjelvet med livet i behold!

Etter hvert som dagen grydde, fikk vi vite mer om hvilket omfang jordskjelvet hadde hatt. Det hadde en styrke på 7,5 etter Richters skala. Hundrevis av omkomne, dekket med tynne lakener eller plast, ble etter hvert lagt ut på gatene. Gjennom radioen ble det sendt ut melding om at likhuset var fullt og ikke kunne ta imot flere omkomne. Senere fikk vi høre at omkring 800 mennesker var blitt drept i selve byen.

I de fattigste bydelene hadde tusenvis av hus styrtet sammen, og titusener av mennesker var blitt hjemløse. Noen steder var det ikke annet enn ruiner igjen. Men i andre bydeler var de mer solide husene til middel- og overklassen forholdsvis uskadd. Mange kirkebygninger hadde imidlertid fått store skader. I nærheten av huset mitt ble en moderne, katolsk kirkebygning fullstendig ødelagt.

Myndighetene har anslått at 20 prosent av alle bygningene i hovedstaden er blitt fullstendig ødelagt, mens 40 prosent har fått så store skader at de ikke kan brukes. Omfanget av skaden i landet er blitt anslått til over 27,5 milliarder kroner. Guatemala City ble således forvandlet til en teltby. Selv de bedre stilte innbyggerne sov i bilene sine eller på gressplenene utenfor husene sine eller under provisoriske halvtak fordi de fryktet at det skulle inntreffe flere større skjelv.

Til tross for vanskelighetene rådet det stort sett en god ånd blant folk. Jehovas vitner holdt sammen og hjalp hverandre. I et provisorisk skur på gaten hadde 35 vitner innrettet et sted hvor de kunne sove, og utenfor hadde de laget et primitivt ildsted hvor de laget mat. Alle var ved godt mot, og til og med besøkende var velkommen.

Likevel var det overalt en viss engstelse å spore. Det som bidro til dette, var de mange rystelsene som inntraff daglig i tiden etter det store skjelvet. Fredag den 6. februar inntraff det et skjelv som hadde en styrke på 5,5 etter Richters skala. Det fikk allerede ødelagte vegger til å styrte sammen og forårsaket nye jordskred. Turisten fra Iowa ga en god beskrivelse av hvordan det var å være her etter det store skjelvet.

«En lege i vår gruppe måtte hjelpe til med å ta hånd om de døde og de sårede,» fortalte han. «Noe denne legen sa han aldri ville komme til å glemme, var synet av en ung kvinne. Hun hadde ikke pådratt seg noen synlige skader, men han mente hun måtte ha dødd av skrekk.

Klokken åtte om morgenen foreslo reiselederen vår at vi flyttet til Antigua Guatemala, en by som ligger 56 kilometer sørvest for Guatemala City. Det tok oss fem timer å kjøre dit, fordi veiene var mer eller mindre sperret av ras og overfylt av lamslåtte og redselslagne mennesker. De som bodde i landsbyene, var på vei inn til byen, og de som bodde i byen, var på vei ut til landsbyene. Alle var opptatt av å undersøke hvordan det sto til med slektningene deres.

Ytterligere skjelv og rystelser ga gjenlyd i hele dalen. Det var en underlig følelse å gå. Bakken føltes ikke som den skulle under føttene. Det var som å gå i mudder, men en sank ikke. Den ’faste grunn’ var ikke lenger fast.

På hotellet i Antigua holdt vi alle til ute i hagen rundt svømmebassenget. Der spiste vi, der tilberedte personalet våre måltider og der sov vi, det vil si, vi forsøkte å sove. Alle var redd for å oppholde seg inne i en bygning i tilfelle det skulle komme et nytt, stort skjelv.

Det hersket en vedvarende redsel, en skrekk som virket smittende. Da vi kjørte til flyplassen søndag den 8. februar, så vi soldater som brente hauger av lik. Vi så landsbyer hvor det bare sto noen få murer igjen.»

Til å begynne med var det ikke mange av oss i Guatemala City som hadde noen idé om omfanget av ødeleggelsene. Onsdag morgen ble det meldt over den amerikanske radiosenderen at jordskjelvets episenter hadde ligget i nærheten av Gualán, omkring 170 kilometer nordøst for Guatemala City. Vår mistanke om at ødeleggelsene var større andre steder, ble snart bekreftet, etter hvert som rapportene begynte å strømme inn fra andre distrikter.

Verre enn vi kunne ha forestilt oss

Først hørte vi at El Progreso, som lå nordøst for oss, var jevnet med jorden; over 2000 hadde omkommet. Så ble det meldt at landsbyene San Juan Sacatepéquez og San Pedro Sacatepéquez, som lå rett nord for oss, var ødelagt, og at tusener hadde mistet livet. Til slutt kom den sjokkerende meldingen om at staten Chimaltenango, hvor det lå mange indianske byer, var fullstendig ødelagt. Det ble sagt at over 13 000 var blitt drept.

Det området som var hardest rammet, lå omkring 20 kilometer nord for Guatemala City og strakte seg mot øst og mot vest omkring 240 kilometer. Vi lurte imidlertid på om ødeleggelsene virkelig kunne være så store som det ble sagt.

Vi behøvde bare å besøke en av disse byene, hvor nesten alle bygningene er oppført av soltørket leirstein, for å få dette bekreftet. Fredag den 6. februar dro jeg til San Pedro Sacatepéquez, som ligger omkring 20 kilometer nord for Guatemala City. Det sto nesten ikke en bygning igjen; hele stedet var en ruinhaug. Bygatene var sperret av sammenstyrtede leirvegger. Den katolske kirken var ødelagt, og folk befant seg fortsatt i en sjokktilstand. De fleste av de døde var blitt begravd, men det ble fortsatt funnet omkomne i ruinene.

En mann brukte en liten murskje til å grave fram de få eiendelene sine fra den ruinhaugen som en gang hadde vært hans hjem. Jeg kunne bare se den øverste delen av et billig furutresbord. En annen forsøkte å redde litt av eiendelene sine ved å trekke takblikket av noen bjelker som hadde falt ned.

Om lørdagen var jeg i stand til å bringe mat til Jehovas vitners menigheter i noen av de hardest rammede områder i høylandet. Til tross for at veiene mange steder var sperret av ras, var det mulig å ta seg fram til Patzicía, Zaragoza, Tecpán og Comalapa. I Comalapa var både borgermesteren og fredsdommeren blitt drept. På grunn av det store antall døde og frykten for epidemier var mange blitt begravd i massegraver.

Når en nå kjører gjennom disse byene i høylandet, er alt jevnet med jorden. Den eneste forskjell mellom husene og kirkene er at der hvor kirkene har stått, er ruinhaugene større. Disse ruinene er eller rettere var indianske byer. Indianerne utgjør omkring 43 prosent av Guatemalas befolkning, og det var deres landsbyer det gikk hardest ut over.

Noen av de steder vi besøkte, hadde de overlevende ikke vann, og de hadde svært lite mat. De fleste hadde ikke noe å søke ly i for å beskytte seg mot vinden og den kalde fjelluften. Om natten kunne temperaturen komme helt ned i fire-fem grader celsius. Støvet fra de tørre, knuste leirsteinene som vinden førte med seg, var kvelende; mange steder lå det i et 15 centimeter tykt lag.

Tusener av dem som hadde lagt seg til å sove tirsdag kveld, våknet aldri opp. Murene styrtet sammen, og tunge taksteiner falt ned over dem. En av de overlevende sa om den soltørkede leirstein som brukes til å bygge hus av: «Den er av jorden, og den er vår kiste.»

Mange av de sårede som overlevde, led forferdelig. Ettersom mange av veiene var sperret av ras, kunne det ta mange dager før de fikk legehjelp. En lege fortalte: «De har ligget i flere dager med smerter. Hevelsene er ofte alvorlige. Mange har pådratt seg åpne beinbrudd. Sårene ligger ofte utildekket og blir hurtig infisert.»

Datteren til et Jehovas vitne i Tecpán hadde brukket beinet. Andre vitner var også såret. Men vi var forbauset over at ingen var blitt drept. Ikke et eneste av Jehovas vitner i hele landet omkom under jordskjelvet. Det var imidlertid noen som mistet flere medlemmer av sin familie.

Et vitne forteller at 25 av hans slektninger omkom i nærheten av Tecpán. Han kom til den landsbyen de bodde i, om torsdagen, og da var allerede 15 medlemmer av familien blitt begravd. Det var ikke nok kister og heller ikke materialer til å lage flere av, slik at de øvrige kunne bli begravd. Han forklarte dem som tok seg av likene, at de døde i alle tilfelle blir til støv, og oppfordret dem til å begrave likene så raskt som mulig for å unngå en epidemi.

Dette vitnet møtte en mann som kom gående nedover gaten med en stor sekk over skulderen. Mannen stoppet opp et øyeblikk for å snakke og spurte så: «Vet du hva jeg har i denne sekken?»

«Nei,» svarte vitnet.

«Jeg har min kone og mine to barn. Jeg er på vei til begravelsesplassen.»

En reisende representant for Jehovas vitner som besøkte en menighet i Gualán, som ligger i nærheten av jordskjelvets episenter, forteller: «Det er vanskelig å beskrive hvor forferdelig det var å gå omkring blant de døde og høre skrikene fra de sårede som lå fastklemt i ruinene.

Mange av vitnene kom krypende ut av sine sammenstyrtede hus. Noen fikk legehjelp i skjæret fra stearinlys. Rikets sal ble påført skader, men kan repareres. På grunn av mitt besøk hadde mange av de vitnene som bodde lengst borte, ikke reist hjem, men sov i Rikets sal den natten jordskjelvet inntraff. Dette reddet muligens deres liv.»

Omfanget av tragedien er vanskelig å fatte, selv for oss som bor her. Litt over en uke etter jordskjelvet meldte president Laugerud García at i omkring 300 byer og landsbyer var over 40 prosent av husene ødelagt. Likstanken hang i luften i noen av landsbyene i mange dager etter jordskjelvet. Lastebiler og helikoptre leverte kalk som ble spredt over de mange gravene som var blitt gravd i all hast og ikke var særlig dype.

På strekningen mellom Guatemala City og Hondurasbukten har det oppstått en stor kløft, som et vitnesbyrd om den voldsomme bevegelsen i jordskorpen. Noen steder er denne kløften to og en halv meter bred og tre meter dyp. På den panamerikanske motorvei hadde det gått mange ras, noe som gjorde det risikabelt å kjøre på den.

Men til tross for de alvorlige ødeleggelsene er folk i ferd med å komme til seg selv igjen. Noe som har bidratt til dette, er den store hjelpen de har fått.

Hjelp fra mange kanter

Over 100 land sendte hjelp. I ukevis var luften dag og natt full av fly som hadde med seg leger, hjelpemannskaper, medisiner, feltsykehus, telt, mat, klær og tepper. Det var imidlertid vanskelig å få denne hjelpen brakt ut til avsidesliggende byer og landsbyer. Når det var umulig å ta seg fram langs veiene, ble helikoptre tatt i bruk for å få fram forsyningene, men selv da kunne det undertiden gå flere dager før hjelpen nådde fram til de steder hvor det var behov for den.

Da hjelpen nådde fram, viste de indianske landsbyboerne en god oppførsel under de kritiske forholdene og stilte seg tålmodig i kø for å få mat og legehjelp. En av hjelpemannskapene fra USA sa: «Hvis dette hadde vært i Statene, ville det nå ha gått voldsomt for seg. Her står de i kø og venter. Det finnes ikke engang en eneste soldat her til å holde orden.»

Jehovas vitner i hele Mellom-Amerika og andre steder var også snare til å sende hjelp. Samme dag som jordskjelvet inntraff, kom det vitner fra El Salvador med mat og klær. Neste dag kom det forsyninger fra Nicaragua. Fra Honduras kom det telt og galvanisert takblikk. Jehovas vitners avdelingskontorer i Mellom-Amerika og Selskapet Vakttårnets hovedkontor i New York så vel som interesserte enkeltpersoner bidro med tusenvis av dollar. Og fra menigheter i mindre berørte områder i selve Guatemala kom det hjelp i form av mat, klær og penger.

Som følge av dette var vi i stand til å dele ut tonnevis av mat og klær til dem som trengte det. Det var et virkelig privilegium å få anledning til å kjøre forsyninger ut til fjerntliggende byer og landsbyer. På det ene stedet etter det andre i disse områdene var vi de første som nådde fram med hjelp. Den første lastebilen som nådde fram med hjelp til Rabinal, en hardt rammet by omkring 50 kilometer nord for Guatemala City, kom fra vårt avdelingskontor.

Ettersom vi regnet med at det ville være mangel på tre og galvanisert takblikk, var noe av det første vi gjorde, å kjøpe tømmer og galvanisert takblikk. Jehovas vitner som var bygningshåndverkere, lesset deretter et aggregat og elektriske sager på en lastebil og dro av gårde til de ødelagte byene og landsbyene i Chimaltenango. Der begynte de å sette opp tre ganger tre meter store skur til de vitner som hadde mistet sine hjem. En slik bygning kunne reises i løpet av en time. Før andre organisasjoner var i stand til å få sendt telt til disse områdene, hadde Jehovas vitner fått husly.

I Guatemala City ble to Rikets saler påført store skader og må gjenoppbygges. Flere menigheter i andre byer fikk også sine møtesteder ødelagt. Vitnene har imidlertid ikke mistet motet. De er travelt opptatt med gjenoppbygningen. De ser tillitsfullt framtiden i møte.

Hvorfor har de en slik tillit?

Det skyldes hovedsakelig det syn de har på tingene. Jehovas vitner forstår betydningen av de store jordskjelv som inntreffer i vår tid, og til tross for den ødeleggelse og sorg disse ofte forårsaker, ser de i dem en grunn til å se framtiden tillitsfullt i møte. Men den overveiende del av den katolske befolkning har et helt annet syn på dette, et nokså nedslående syn.

Dette framgår tydelig av denne hendelsen: Da jeg besøkte San Pedro Sacatepéquez fredagen etter jordskjelvet, sa en mann som rotet gjennom det som var igjen av hans hjem, motløst til meg: «Dette er en straff fra Gud, fordi vi har vært så ugudelige.»

Du undrer deg kanskje over hvor han og mange andre av disse ydmyke, flittige menneskene har fått en slik tanke fra. Dette kom tydelig fram neste dag. Den katolske kardinalen i Guatemala, Mario Casariego, sa ifølge landets største avis:

«De store ulykker som nettopp har rammet folket, får oss til å tenke på Bibelens lære: Gud er kjærlighet og derfor irettesetter han og korrigerer og vekker. . . . Har vi ikke gjort så mye motstand at vi har tvunget Gud til å handle på denne måten?» Deretter tilføyde han at hvis folk hjalp til med å gjenoppbygge katedralen og andre ødelagte kirkebygninger, ville «det være symbolet på en ekte og personlig omvendelse til Gud». — El Imparcial for 7. februar 1976, side 6.

Men Jehovas vitner vet at Bibelen slett ikke lærer at Gud forårsaket dette jordskjelvet for å straffe menneskene. De vet at Bibelen har forutsagt at «tegnet» på at enden for denne onde tingenes ordning er nær, og at Kristus er nærværende og hersker som konge, skulle innbefatte «store jordskjelv . . . og hunger og sott både her og der». Og etter at den store profeten Jesus Kristus hadde nevnt dette «tegnet», sa han som en oppmuntring: «Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.» — Luk. 21: 7—28; Matt. 24: 3—14.

Når Jehovas vitner opplever slike jordskjelv som dette, ser de derfor i det en oppfyllelse av Bibelens profetier, og de løfter sitt hode i forvissning om at Guds nye tingenes ordning er meget nær. De rådville innbyggerne i Guatemala er nå spesielt mottagelige for dette trøstende budskap fra Guds Ord. (2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4) Selv før jordskjelvet, da N. H. Knorr, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, besøkte Guatemala City i desember 1975, var det over 5000 mennesker samlet i baseballparken i North Hippodrome for å høre ham tale. Det var over dobbelt så mange som det er vitner i Guatemala City.

Året 1976 skulle være et stort år her. På rådhuset i Guatemala City var det hengt opp et banner med teksten: 1776 TO HUNDRE ÅR 1976. Den 6. januar begynte byen å feire sitt 200 års jubileum. Den tidligere hovedstad var blitt ødelagt av et jordskjelv, og den 6. januar 1776 ble den nye hovedstad offisielt innvigd.

I januar 1976 hadde den moderne, voksende byen Guatemala City et optimistisk syn på framtiden. Når en ser hvordan noen nå samarbeider om gjenoppbygningen etter jordskjelvet og setter sin lit til Guds Ords sanne profetier, er det enda større grunn til å ha tillit til at det ligger en lys framtid foran slike mennesker.

[Uthevet tekst på side 4]

’Jorden løftet hele bygningen som en hest som forsøker å kaste av rytteren.’

[Uthevet tekst på side 6]

«Bakken føltes ikke som den skulle under føttene. Det var som å gå i mudder, men en sank ikke.»

[Uthevet tekst på side 7]

«Det var ikke nok kister og heller ikke materialer til å lage flere av.»

[Kart på side 5]

(Se den trykte publikasjonen)

GUATEMALA

STATEN CHIMALTENANGO

Tecpán

Comalapa

Patzicía

Stillehavet

Rabinal

San Juan

San Pedro

GUATEMALA CITY

Antigua Guatemala

Gualán

El Progreso

HONDURAS

EL SALVADOR