Hva sier Bibelen

Er inndelingen i presteskap og lekfolk bibelsk?

KRISTENHETENS religiøse systemer har i mange århundrer opprettholdt et skille mellom presteskap og lekfolk. Det er få som noen gang tenker over om det er i samsvar med Bibelen at en spesiell presteklasse skal forestå ledelsen av resten av de troende. Vi spør ikke desto mindre: Er det i samsvar med de inspirerte skrifter å inndele de troende i presteskap og lekfolk?

Et slikt skille eksisterte ikke i den kristne menighet i det første århundre. Det oppsto som følge av en senere utvikling. The Encyclopædia Britannica sier: «I det annet århundre oppsto det i den kristne kirke et skille mellom presteskap og lekfolk (gresk: laos, ’folk’). Dette skille tok form og ble anerkjent som følge av de privilegier og den immunitet presteskapet ble tilkjent av Konstantin I [i det fjerde århundre].»

Har så opprettelsen av en særskilt presteklasse tjent kirkemedlemmenes interesser? Det jesuittiske månedsskriftet Etudes sier at denne ordningen «holder ’de trofaste’ i en tilstand av uvitenhet og uansvarlighet». Dette er ikke noen overdrivelse. De som tilhører lekfolket, viser som oftest lite initiativ når det gjelder å finne ut hva Bibelen sier, og å vokse i åndelig forstand. De overlater slike ting til presteskapet, akkurat som de ofte overlater sine helseproblemer til sin lege.

Dette var imidlertid ikke ordningen på Herren Jesu Kristi apostlers tid. Alle menn i menigheten ble oppmuntret til å gjøre framskritt i åndelig henseende og arbeide med tanke på å bli kvalifisert til å undervise andre ut fra Guds Ord. Apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Om noen attrår et tilsyns-embete, da har han lyst til en god gjerning.» Den norske katolske oversettelsen av 1938 gjengir disse ordene slik: «Om nogen trår efter et bispe-embede, da trår han efter en edel gjerning.» — 1 Tim. 3: 1.

Stillingen som ’tilsynsmann’ eller ’biskop’ var ikke utenfor kristne menns rekkevidde. Denne stillingen var imidlertid ikke det som en gjerne forbinder med den i dag. Det var ikke bare én mann, men en gruppe menn som førte tilsyn med menigheten. De som ble utnevnt til en slik stilling, ble kalt «tilsynsmenn» eller «eldste». En fotnote til Titus 1: 5 i The Jerusalem Bible viser at det var en gruppe menn som presiderte over en menighet: «I den aller første tiden ble hvert enkelt kristent samfunn styrt av et eldsteråd (’presbytere’, som det engelske ordet for ’prester’ kommer fra).»

En som ville kvalifisere seg for oppgaven som «eldste» eller «tilsynsmann», skulle ikke klatre oppover ved å begynne på det nederste trinnet på en slags «hierarkisk rangstige». Den katolske teologen Legrand skriver: «Den ordinerte tjeneste er ikke et cursus honorum [kappløp om ære] som kunne sammenlignes med å klatre oppover trinnene på en hierarkisk rangstige. Ordet hierarki forekommer i virkeligheten ikke i Bibelen. Bruken av ordet skriver seg fra begynnelsen av det sjette århundre, da Psevdo-Dionysios brukte det, skjønt i en helt annen betydning enn den det fikk i middelalderen, da det ble begrenset til å omfatte ordinerte prester, mens det [hierarkiet] for Dionysios omfattet lekfolket og til og med katekumener [de som ble opplært].»

Det forhold at det ikke er et begrenset antall menn som kan bli tilsynsmenn eller eldste, og at en slik stilling ikke krever utdannelse ved noe seminar, oppmuntrer kristne menn til å bestrebe seg på å oppfylle de krav som er nevnt i Bibelen. Alle bør ønske å vokse i kunnskap og å tjene sine kristne brødre. Den ordning som inndeler de troende i presteskap og lekfolk, bidrar til at folk blir holdt i uvitenhet om Bibelens lære og unnlater å påta seg kristne forpliktelser, men den bibelske ordning oppmuntrer dem til selv å gjøre noe for å vokse i kristen kunnskap og til å tjene sine medtroende. Dette er noe Jehovas vitner har erfart. De bestreber seg på å følge det mønster som de bibelske retningslinjer tegner opp, i sine menigheter.

De som tjente som eldste i menigheten i det første århundre, fikk dessuten befaling om ikke å innta en overlegen holdning overfor de andre. Ingen mann skulle betraktes som menighetens offisielle leder eller overhode. Ingen skulle tilta seg ærefulle titler. Jesus Kristus sa: «I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre. Og I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for én er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for én er eders lærer, Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener.» — Matt. 23: 8—11.

Den kristne menighet skulle være som en familie med Jesus Kristus som hode. De eldste skulle følgelig behandle menighetens medlemmer i samsvar med dette faktum og ydmykt tjene dem. Apostelen Paulus skrev til Timoteus: «Tal ikke hardt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» — 1 Tim. 5: 1, 2.

Selve ånden i Bibelens veiledning til kristne eldste strider imot en inndeling i presteskap og lekfolk. Vekten blir alltid lagt på å tjene uselvisk og å sky alt som kan medføre at en får en opphøyd stilling i forhold til sine medtroende. Apostelen Peter formante for eksempel sine medeldste: «Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men, således at I blir mønster for hjorden.» — 1 Pet. 5: 2, 3.

Kristne eldste skulle ikke herske over «Guds hjord». De var forpliktet til å hjelpe medlemmene av denne «hjord» til å holde fast ved den tro de allerede hadde, og derved bidra til at alle bevarte gleden. Da apostelen Paulus skrev for å korrigere og hjelpe menigheten i Korint, sa han: «Det var for å skåne eder jeg ennå ikke er kommet til Korint; ikke at vi er herrer over eders tro, men vi arbeider med på eders glede; for I står i troen.» — 2 Kor. 1: 23, 24.

Kjensgjerningene viser tydelig at inndelingen i presteskap og lekfolk ikke er bibelsk. De som holder fast ved en slik inndeling, har i virkeligheten hemmet den kristne vekst ved å legge en demper på den enkeltes åndelige initiativ. Det skille som eksisterer i kristenhetens religionssamfunn, oppfyller profetier som sier at det skulle finne sted et frafall fra den sanne tro og lære. Apostelen Paulus sa for eksempel til de eldste eller tilsynsmennene i menigheten i Efesos: «Blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» (Ap. gj. 20: 30) Er ikke dette noe å tenke alvorlig over for dem som tilhører organisasjoner som inndeler de troende i presteskap og lekfolk?