Opprinnelig ikke noe skille mellom presteskap og legfolk

Hvert år har mange protestantiske kirkesamfunn i De forente stater noe de kaller «Legfolkets søndag», og den dagen taler ikke bare presten fra prekestolen, men også en legmann. Dr. Sockman, en av Amerikas mest framstående protestantiske prester, kom inn på dette skillet mellom prester og legfolk en slik søndag, og pekte på at «opprinnelig var det ikke noe skille mellom presteskap og legfolk». Dr. Sockman hadde tidligere bemerket at legmennenes virksomhet var nødvendig for å supplere «den avtagende effektivitet i den prestelige forkynnelse». Han oppfordret legmennene til å delta ved å forkynne for sine venner, fordi «det er noe oppløsende ved å høre uten å gjøre noe», og det å få sine følelser vakt «uten handling», er tilbøyelig til å gjøre følelsene «slappe». Alt dette er helt sant, dr. Sockman, men så lenge som dette skillet mellom presteskap og legfolk består, og legfolket betaler presteskapet for å preke til tross for at det er så lite effektivt, vil det ikke bli stort forkynnelse fra legfolkets side. Etter som det opprinnelig ikke var noe skille mellom presteskap og legfolk, hvorfor da ikke like godt oppheve det og gå tilbake til det som var skikken på apostlenes tid, nemlig at alle forkynte, og det uten betaling?

«Avskaff legfolket»

Det hender at en arbeiderleder kan gi prestene gode råd, slik som Albert Whitehouse gjorde, en av lederne for de amerikanske stålarbeidere (CIO). Han var gjestetaler ved et konvent som de amerikanske baptister holdt i Atlantic City i New Jersey, og ga uttrykk for bekymring fordi så mange av dem som slutter seg til en menighet, ikke fortsetter å stå i den. Han foreslo: «Kanskje vi burde avskaffe legfolket, og alle sammen bli forkynnere av vår tro. Vi bør komme ut av kirkebygningene og gå ut blant menneskene.» Kan det tenkes at hr. Whitehouse har funnet ut at Jehovas vitner har gjort akkurat dette i mange år, noe som er en del av årsaken til deres bemerkelsesverdige framgang?