Jeg var spåkvinne
DA DEN unge kvinnen satte seg på den puten jeg bød henne, kunne jeg se at hun ikke var en hvilken som helst koreaner. Hun var velkledd og hadde en reisning som er egen for folk av høy byrd. Hun fortalte at hun kom langveis fra fordi hun hadde hørt om meg, og at det var noe hun absolutt måtte få rede på.
Jeg oppfordret henne til å sette seg godt til rette, men hun satt anspent i stor forventning. «Hva er Deres navn?» begynte jeg. «Å, dette gjelder ikke meg,» sa hun. «Jeg har kommet for å få vite min eldre brors skjebne.» «Hva er hans navn?» spurte jeg. Da hun sa det, ble også jeg mer alvorlig. Han var en av Koreas mest kontroversielle, lovende politikere. Hver dag var navnet hans nevnt i nyhetene.
Jeg slo opp i mine østerlandske filosofibøker for å finne stoff om hans navnetype, og etter å ha lest det som sto der, stilte jeg de vanlige spørsmålene: «I hvilket år ble han født?» Og videre: «I hvilken måned og på hvilken dag ble han født?» Og så: «Nøyaktig i hvilken time ble han født?» Så begynte jeg å foreta mine undersøkelser. Ved å finne fram opplysninger i mine filosofibøker om hva som skjer med mennesker med et slikt navn, og sammenligne dem med numerologitabeller for hans fødselsdato kunne jeg fastslå hvilke dager og år som ville være heldige for ham, og hvilke som ville være uheldige. Jeg fortalte den unge kvinnen om hva jeg kom fram til. Året etter, 1974, ville bli et svært godt år og bety en stor seier for denne mannen. Han burde absolutt holde fram som han stevnet. Den unge kvinnen betalte honoraret og var svært lykkelig da hun forlot meg.
Hvordan gikk det så? Hennes bror hadde suksess, og i 1974 ble han, i samsvar med det jeg hadde spådd, formann for sitt politiske parti.
Hvordan jeg begynte
Min interesse for å spå ble vakt da jeg var 26 år gammel. Jeg traff da en spåkvinne som ved hjelp av numerologi eller tallmystikk kunne regne ut hvilke dager som ville være gode, og hvilke som ville være dårlige. Jeg ba henne om å få en bok om numerologi. Men hun frarådet meg det og sa at det var veldig vanskelig å lære. Jeg fikk ikke desto mindre boken og begynte å studere den. Jeg hadde vært flink på skolen og mente derfor at jeg også skulle kunne lære numerologi ordentlig.
I 1966, da jeg var 31 år gammel, giftet jeg meg, men jeg fortsatte å studere numerologi. Litt etter litt begynte jeg så å spå. Til slutt ble jeg godt kjent.
En forandring
Jeg så ned på de såkalte kristne og mente at de måtte tilbe en svak Gud. Hvorfor? Jo, selv om de gikk i kirken, kom de til meg for å bli spådd. Jeg spurte dem om hvorfor de kom til meg, når de tilba den Allmektige, Skaperen. De svarte at Bibelen ikke sier noe om hvordan det vil gå med enkeltpersoner i bestemte situasjoner. De sa at de hadde kommet til meg for å få vite hvordan det ville gå dem i livet. Noen av dem sa at de hadde kommet for å bli spådd på vitenskapelig grunnlag, og at de ikke ville ha noen kontakt med demoner. Jeg spurte noen av dem om de trodde at jeg, spåkvinnen, var sterkere enn deres Gud i himmelen. De ga meg aldri noe tilfredsstillende svar på det. I begynnelsen var det flest katolikker som kom, men etter hvert kom også medlemmer av andre kirkesamfunn i all stillhet for å bli spådd. De erfaringer jeg hadde i forbindelse med alle disse kirkemedlemmene, fikk meg til å trekke denne konklusjonen: Det finnes overhodet ingen sannhet eller noe av verdi i kirkesamfunnene.
Fram til da hadde jeg ikke hørt om Jehovas vitner. Men så flyttet et vitne inn i huset rett over gaten. Hennes mann hadde svært mye imot hennes religion og forfulgte henne. Han slo henne, stengte henne ute og skapte i det hele tatt slike problemer for henne at hele nabolaget visste at hun ble forfulgt for sin tros skyld. Jeg syntes synd på henne og gikk for å snakke med henne. Jeg oppfordret henne til å slutte å være sammen med Jehovas vitner og derved unngå alt dette bråket med mannen. Jeg understreket også at hvis hennes Gud virkelig hadde noen makt, ville han ha hjulpet henne nå.
Men nå ble jeg overrasket. Hun hadde et svar. Hun fortalte meg om Guds hensikt med jorden, om de «siste dager» og om hvorfor sanne troende blir forfulgt. Hun sa at hun aldri ville oppgi sin tro, selv om hun skulle måtte dø. Jeg var virkelig forbauset! Hun fortalte hvor stor kjærlighet hun hadde til Jehova Gud, Bibelens sannhet og Jehovas vitner, hennes åndelige brødre og søstre. Hennes sterke tro gjorde meg helt målløs.
Jeg forsto naturligvis ikke alt dette den gangen. Men det gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg lærte én viktig ting — Jehovas vitner er annerledes enn andre religionssamfunn. Blant alle dem som hadde kommet til meg for å bli spådd, hadde det dessuten aldri vært noen Jehovas vitner. Dette fikk meg til å tenke. Hvorfor var ikke Jehovas vitner interessert i fremtiden? Visste de noe som jeg ikke visste?
Det var like etter dette jeg kom i kontakt med vitnene på en annen måte. Min eldre søster besøkte en venn og fikk vite at vedkommende studerte med vitnene. Hun så hvor mye hennes venn hadde lært av vitnene om Bibelen, og deres oppførsel gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun tok med seg boken Den sannhet som fører til evig liv, som er et hjelpemiddel til studium av Bibelen, og ga den til meg. Hun fortalte noen av de interessante tingene hun hadde lært mens hun besøkte sin venn, og roste vitnene så mye at jeg ble interessert i å finne ut mer. Jeg var særlig interessert i å finne ut hvorfor Jehovas vitner aldri kom til meg for å bli spådd. Jeg begynte å lese boken og ble rystet da jeg fikk se at 5 Mosebok, kapittel 18, sier at alle spådomskunster har med demonisme å gjøre, og at det er galt å befatte seg med slike ting. Jeg ble rasende og hatet denne publikasjonen. Jeg ville kaste den — brenne den. Men jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Jeg fortsatte å tenke på det håp boken framholdt, og kunne ikke legge den fra meg. Jo mer jeg leste, jo mer ble jeg slått av bokens logiske og fine innhold.
Så kom det vitnet som ledet bibelstudiet med min eldre søsters venn, på besøk til min eldre søster, som hadde tatt imot boken. Hun sa til vitnet at det var jeg som hadde boken nå, og at jeg var mer interessert enn hun var. Vitnet kom så til meg. Dette var første gang jeg fikk en skikkelig anledning til å stille det som var blitt det store spørsmål for meg: «Hvorfor kommer ikke noen av Jehovas vitner for å bli spådd? Er dere ikke bekymret for framtiden?» Vitnet forklarte meg vennlig grunnene ut fra Bibelen. Jeg hørte på hennes forklaring og husket bruddstykker av det jeg hadde lest i boken, og jeg var tilfreds med svaret. Jeg hadde nå en grunnleggende forståelse av Bibelen og var rede til å studere den systematisk. Dette var i juli 1974.
Jeg forsto snart at det var nødvendig å overvære vitnenes møter i Rikets sal her i Masan. Tre uker etter at jeg begynte å studere, holdt Jehovas vitner et områdestevne i Taegu, som ligger en tre timers togreise herfra. På stevnet så jeg mange ting som åpnet mine øyne. Tusener av vitner var til stede, men alt gikk ordentlig for seg. Ingen var redde for at noen skulle stjele noe fra dem. Til og med misjonærene fra Amerika sto i kø i den varme solen for å få mat og spiste nudler og ris sammen med oss andre. De var som en eneste stor familie. Alt dette gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg følte at jeg for første gang så ekte tro i praksis.
Så snart jeg hadde kommet tilbake fra områdestevnet, brente jeg alle mine bøker om numerologi og beslektede emner og sluttet å ta imot klienter som skulle spås. Jeg ba Jehova om å hjelpe meg og lovte å vie meg til hans gjerning. Jeg fortsatte å studere, og etter å ha overvunnet mange hindringer ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.
Ett problem var alle kundene som fortsatte å komme for å bli spådd. De prøvde alt mulig for å få meg til å spå dem. De sa at jeg var gal, og talte nedsettende om meg. Men jeg benyttet anledningen til å forkynne for dem. De kom til meg for å bli spådd, og når de gikk, visste de mer om Gud og hans hensikter. Det at jeg forkynte for dem, hadde også en annen gagnlig virkning. Enten ble de lenger og viste interesse for Bibelen, eller så ble de sinte og gikk sin vei. Blant dem som viste interesse, var det 15 som begynte å studere Bibelen, og flere av dem fortsetter å gjøre framskritt.
Det var mange ting som gjorde at jeg fikk øynene opp for Guds Ords sannhet og begynte å komme sammen med hans folk. Jeg reagerte blant annet da landets første dame, presidentens hustru, ble snikmyrdet. Hvis folk har så stort gagn av å bli spådd, hvorfor var det da ingen spåmann eller spåkvinne som hadde hjulpet henne med sin overmenneskelige viten? Dette og mange andre tilfelle viste meg at spådomskunst ikke er noe virkelig gode. Selv om spådommene slår til i noen tilfelle, er de, når alt kommer til alt, et middel demonene bruker for å føre mennesker bak lyset. Spådomskunster kan ikke løse menneskenes problemer; de kan heller ikke løse personlige problemer. Derfor vil jeg aldri mer spå, og jeg vil oppfordre alle andre til å ta avstand fra den slags. Jeg vil stole på Jehova Gud, som vet alt, og som kan løse alle problemer til varig gagn for menneskene.
Mange kom til meg for å få vite hvordan de skulle drive sine forretninger, og hva de skulle gjøre i sitt privatliv. Men nå kommer de til meg og stiller et annet spørsmål: «Hvorfor arbeider du nå, som et av Jehovas vitner, hardere helt gratis enn du før arbeidet som spåkvinne for mange penger?» Noen spør til og med: «Hva venter du å oppnå?» Og andre spør: «Hva er bedre enn penger?» Jeg svarer dem ut fra Bibelen. Jeg forteller at jeg har funnet noe av varig verdi — kunnskapen om Gud og hans hensikter. Jeg ser tillitsfullt fram til å få del i de velsignelser Jehova har i beredskap for menneskene i nærmeste framtid, og vet at jeg går en trygg framtid i møte. — Innsendt.